Det folkelige fundamentet glipper

Partiene er i tilbakegang over hele den vestlige verden. Nærmer vi oss slutten på partier som demokratiets sentrale aktører?

FELLESKAPETS IDEER: Dagens sosialdemokrater (her statsminister Jens Stoltenberg) har krevende oppgaver. Mangfold må rotfestes i en samlet ideologi. Foto: OLAV OLSEN

Publisert:

Av Nik. Brandal, stipendiat Institutt for arkeologi, Øivind Bratberg, post doktor Institutt for statsvitenskap og Dag Einar Thorsen, stipendiat Institutt for statsvitenskap, UiO

I bunnen av sosialdemokratisk politikk ligger sterke fellesskap. Det betyr politikk ikke bare for fellesskapet, men også av fellesskapet. Her er det store utfordringer for sosialdemokratiske partier ved starten av det tjueførste århundret.

Over hele den vestlige verden er de politiske partiene i dag i tilbakegang, både med tanke på medlemstall og oppslutning. Krav om mer demokrati tilgodeses med desentralisering og primærvalg som legger seg utenpå partiets egne besluttende organer. Samtidig blir alternativer til partiene stadig mer synlige, ofte i form av mobilisering rundt enkeltsaker og øyeblikksdrama og med sosiale medier som verktøy.

Slutt på massepartiene

Enkelte har tatt alt dette som et tegn på at vi nærmer oss slutten på partier som demokratiets sentrale aktører. Nå er ikke den diagnosen noen nyhet i litteraturen om partier: Krisestemningen har vært der med ujevne mellomrom siden nye sosiale bevegelser entret scenen tidlig på 1970-tallet. Likevel er det trekk ved dagens situasjon som setter partiene på en særlig avgjørende prøve, og dette har med vidtrekkende konsekvenser for den sosialdemokratiske bevegelsen enn noen andre.

Synkende medlemstall og svekket partidemokrati er nemlig spesielt alvorlig for sosialdemokratiet. Massepartiet var verktøyet for venstresidens demokratiske mobilisering: en politisk masse som kunne veie opp for høyresidens ressurser. Samtidig ga høye medlemstall en forankring som gjorde det mulig å snakke om folkelig politikk – eller politikk av og for fellesskapet.

Fundamentet glipper

Sosialdemokratiske ledere i Skandinavia har da også benyttet det folkelige fundamentet som trumfkort siden mellomkrigstiden. Dette handlet ikke om medlemstall alene, men om hvordan et bredt tilsig av synspunkter kunne kanaliseres gjennom partiet til et friskt rislende utløp.

I dag er dette grepet i ferd med å glippe i en rekke sosialdemokratiske partier i Europa. I det tyske SPD og det britiske Labour er det allerede en vanlig diagnose.

Å fange tidsånden er noe sosial-demokrater ikke lenger synes i stand til

Fanger ikke tidsånden

Sosialdemokratiske partier har mistet evnen ikke bare til å representere folk flest, men også til å samle mangfoldet av synspunkter til effektiv politikk. Å fange tidsånden er noe sosialdemokrater ikke lenger synes i stand til. Konsekvensene har vært dels et økende antall sofavelgere, dels en økt oppslutning om høyrepopulister, og dels et økende engasjement i alternative kanaler, som énsaksgrupper.

Den sosialdemokratiske bevegelsen er i ferd med å splittes opp i grupper med smalt saksfelt og konkurranse om oppmerksomhet og politisk gjennomslag.

Ulne mål

I både Storbritannia og Tyskland er denne krisen også kombinert med uklare signaler rundt sentrale stridstema. En mer åpen økonomi og et mer flerkulturelt samfunn gjør at tradisjonelle fordelingskonflikter er blitt vanskelige å få tak på. På denne måten har venstresidens tradisjonelle mål om å representere dem som «sitter nederst ved bordet» blitt ullent og retningsløst i politisk praksis.

Når sosialdemokratiske partier har sviktet i evnen til å skape enhet av mangfold, speiler de på mange måter samfunnet de opererer i. Einar Førde snakket ved 1980-tallets begynnelse om hvordan sosialdemokratiets prosjekt i det tjuende århundret hadde handlet om å støtte opp om og utvide følelsen av fellesskap.

Slik ble gruppesolidaritet i klassesamfunnet til en form for samfunnssolidaritet. Høyrebølgen, mente Førde, sto i fare for å svinge pendelen tilbake til intern solidaritet i grupper, som dessuten syntes å bli stadig mindre.

Må møte nye grupper

Tredve år senere ser vi at frykten for individualisering som Førde målbar var overvurdert. Men oppgaven med å skape et samlet og samlende politisk prosjekt er minst like stor i dag som det var da. En sosialdemokratisk bevegelse som evner å møte og inkludere nye grupper er ikke minst en forutsetning for at man skal kunne takle samfunnsendringene fra globalisering og økt innvandring.

Den enkle løsningen ville være å gå mediesamfunnet i møte, med ledere som strør strategiske meninger i offentligheten, og med liten innflytelse for medlemmene. Men dersom partiets virksomhet bare handler om en ledelse som agerer og reagerer mot medienes dagsorden, blir partiet som bevegelse illusorisk.

Tony Blairs sirkus

Fra Europa er nyorienteringen av Labour under Tony Blair det aller tydeligste eksempelet på dette. Det var et politisk sirkus der medlemmene kunne ta del som publikum, men som gjorde ytterst lite av både kanalisering og representasjon.

En lærende bevegelse må ha kontaktflater til brede lag av folket og evne både å sende informasjon nedover og å ta til seg informasjon oppover. Og dette krever «føtter på bakken», aktivister som arbeider i sitt eget nabolag, som oppsøker og snakker med folk.

Obamas organisasjonsbygging

Mye er blitt skrevet om Barack Obamas bruk av sosiale medier. Mer sjelden blir det nevnt at han også bygde det som trolig er den største partiorganisasjonen vi har sett. Nær sagt alle nabolag i USA hadde en Obama-organisasjon bestående av aktivister som gikk på dørene og besøkte folk, og uten denne var han neppe blitt valgt til president.

I Norge har særlig Oslo Arbeiderparti hatt stor suksess med sine husbesøk; man har systematisk gått inn for å besøke hele byens befolkning. Utfordringen, som ikke minst Obama har opplevd, er å holde på denne organisasjonen og entusiasmen utenom valgkampene, slik at det blir noe mer enn en mobilisering bare hvert fjerde år, og at kommunikasjonen ikke bare går en vei.

Må stå samlet

Er det én sannhet sosialdemokrater virkelig har erfart underveis i det tjuende århundret, så er det at bevegelsen står sterkt kun når den står samlet. Her ligger noe av problemet i dag: For å stå samlet må man enes om hva som er de politiske målene, og om at disse målene kan nås gjennom fellesskap. Mangfold må rotfestes i en samlet ideologi.

For sosialdemokratiet må fellesskapet være det sentrale omdreiningspunktet for all politikk, i form av deltagelse, tilhørighet og felles problemløsing. Den vanskelige oppgaven for sosialdemokratiske partier er å samle de mange grupperingene som kjemper for sosial rettferdighet og «the common man» fra hver sine små tuer. Mye er ugjort i det arbeidet, især hvis man løfter blikket mot venstresiden i Europa.

Hva mener du? Diskuter under: