De etniske brillene må av

Man snakker ikke om Fatima som jobber i barnehage, er mor til tre og bærer hijab, men heller om «muslimer». Muslimer er en like lite ensartet gruppe som kristne. Nordmenn er en like lite ensartet gruppe som pakistanere.

RØTTER: Mange av dem som emigrerte fra Lista vendte tilbake etter et langt liv i USA. De hadde bånd til begge land. Dette har satt sitt preg på Lista (bildet). Migrantene som er en del av det nye Norge har også sterk tilknytning til sine hjemland. Foto: Rolf M. Aagaard

  • Forskere Ved Institutt For Fredsforskning (prio)
  • Erlend Paasche
  • Marta Bivand Erdal
Publisert:

De etniske brillene vi mennesker så ofte ser verden gjennom må av. Islamofobi og fremmedfrykt må møtes med kunnskap basert på forskning som ser individene bakom kategoriene. Men hva slags forskning er det?

For oss som forsker på migrasjon har det vært et sjokk å se at norsk innvandringspraksis kan være motivasjon for en massakre verden ikke har sett maken til. Usikkerheten melder seg når man møter ytringer i det offentlige rom fra personer, som mener samfunnets minste felles multiplum burde være kulturell homogenitet og etnisk renhet. Personer som stiller seg utenfor det verdibaserte fellesskapet vi så komme til uttrykk, blant annet gjennom rosetogene i sommer. Slike ytringer stiller også krav om klar tale fra forskere. Så hva er det man ikke skal holde kjeft om i norsk migrasjonsforskning anno 2011?

Fantasien om etnisk renhet

I vår globaliserte tidsalder faller tanker om «etnisk renhet» på sin egen urimelighet, samtidig som dette også nå er mindre gjennomførbart enn på noe tidligere tidspunkt i moderne historie. "Etnisk renhet" er en konstruert størrelse. Selv uten å forlate Norge, blir vi minnet om det etniske mangfoldet i og med vår egen urbefolkning.

Statens mangeårige forsøk på «fornorskning» av samene er en skamplett i norsk moderne historie, en skamplett vi ikke må glemme. Når fantasier om det «etnisk rene»samfunn blomstrer opp, nå rettet mot (muslimske) innvandrere, kan vi ikke holde kjeft. Men hvilken type forskning gjør oss best rustet til å forstå de samfunnsmessige prosessene, både utfordringene og godene, som det flerkulturelle "nye Norge" fører med seg?

Migrasjon — ikke innvandring

For det første bør vi erstatte begrepet «innvandringsforskning» med «migrasjonsforskning». Innvandringsbegrepet tilhører en tid da man trodde at migranter fulgte en enkel reiserute fra sine opprinnelsesland til vertslandet, og så ble værende der. Begrepet «innvandring» innebærer også et perspektiv der «de» innvandrer til «oss» (vertsstaten), og baserer seg på et syn på verden sett gjennom våre egne "etniske briller".

Dette perspektivet forsterkes av at norske myndigheter ofte finansierer denne forskningen. Men migrasjon har alltid vært kompleks. Mennesker innvandrer, men mange utvandrer også, enten det er for å reise tilbake til opprinnelseslandet, eller til et annet land.

Har bånd til hjemlandet

Jo mer kunnskap vi får om migrasjon, jo tydeligere blir det at mange migranter beholder sterke bånd til familie, slekt og venner i opprinnelseslandet, bånd som går begge veier. Disse båndene lar seg ikke fange opp av en forskningspraksis som ser seg blind på det som foregår innenfor landegrenser.

Skal vi forstå historien til snekkeren Peder fra Lista som dro til Brooklyn som 17-åring, må vi både følge med i Brooklyn og på Lista. For Peder etablerte familie i Brooklyn, men han brøt aldri kontakten med hjembygden, og som 60-åring dro han tilbake for å tilbringe pensjonisttilværelsen der han var født. Som så mange andre migranter hadde Peder sterke bånd til mennesker og steder i opprinnelseslandet, bånd som er viktige for at vi skal kunne forstå hva migrasjon innebærer, for innvandrere og deres etterkommere, for de samfunn de forlater og for de samfunn de kommer til.

Se enkeltmenneskene

For det andre må forskerne ta av seg de etniske brillene og forsøke å forstå enkeltmenneskene bak kategoriene. Muslimer er en like lite ensartet gruppe som kristne. Nordmenn er en like lite ensartet gruppe som pakistanere. Etnisitet, religion og landbakgrunn blir ofte digre tårn som skygger for alt annet som skaper forskjell mellom mennesker, som kjønn, utdanning og sosioøkonomisk status.

Tillater man disse tårnene å ruve, er risikoen stor for at man kun ser det man selv vil se. Man knytter karakteristikker til hele grupper, nettopp basert på etnisitet, religion eller landbakgrunn. Individene bakom kategoriene forsvinner. Man snakker ikke om Fatima som jobber i barnehage, er mor til tre og bærer hijab, men heller om «muslimer». Man snakker ikke om Abdi som er hjelpepleier og med i foreldregruppen til fotballaget, men heller om «somaliere». I møte med stereotypier skal vi forskere heller ikke holde kjeft. Det er nettopp Fatima, Abdi og individer som dem, som er interessante og viktige for å få frem forskningsbasert kunnskap.

Hvem er etnisk norsk?

Vertsstatsperspektivet er utbredt i norsk migrasjonsforskning, men det er ikke forsket nok på vertsbefolkningen, altså «de etnisk norske», heller. Også her må de etniske brillene av, for også her er faktorer som klasse og utdanning viktigere enn for eksempel religion.

Mange steder i Oslo, både i og utenfor Groruddalen, er andelen personer med innvandrerbakgrunn høy. Samtidig er de fleste av barna her født i Oslo, og deres innvandrerbakgrunn har dermed mer med foreldrene enn med dem selv å gjøre. Slik viser disse barna oss at det «nye Norge» allerede finnes, og at vi ikke kommer utenom å se individene bak kategoriene, samtidig som vi anerkjenner at de beholder en tilknytning til foreldrenes opprinnelsesland. En tilknytning som har mange paralleller til mange norskamerikaneres tilknytning til vårt eget land.

Slik lever vi sammen

I dette landskapet er det nødvendig å ta på alvor og fortsette arbeidet som CULCOM-programmet ved Universitetet i Oslo har stått for de siste årene, med sitt fokus på majoriteter og minoriteter, ikke bare på «innvandrere». Migrasjonsforskningen må fortsette å skaffe til veie kunnskap, ikke bare om innvandrerne og etterkommerne deres, men også om samhandlingen mellom folk i nabolag hvor nordmenn med og uten innvandrerbakgrunn lever sammen.

Å bruke analytiske kategorier ligger i forskningens natur, vårt poeng er ikke at migrasjonsforskere må slutte å studere grupper. Poenget er at ingen enkeltkategori er stor nok til å si noe særlig fornuftig om enkeltmenneskers liv. En tidsriktig migrasjonsforskning må derfor utfordre en forenklet forståelse av identitet i det 21. århundrets komplekse virkelighet, slik Peder fra Lista og Abdi fra Puntland blir utfordret på sin identitet i sine nye hjemland.

Tror du islamofobi og fremmedfrykt kan møtes best med forskning?