Slik kom Norge med i 2. verdenskrig

Snart 75 år etter at tyske soldater satte foten på norsk jord kan det være nyttig nok en gang å gå over de begivenhetene som førte frem til overfallet og fem års tysk okkupasjon.

KATASTROFE: Da angrepet mot Norge ble iverksatt, valgte den tyske føreren en utførelse som representerte noe helt nytt i krigføringen. Overgangen fra fred til krig ble en katastrofe for den norske befolkningen, skriver Sven-Erik Grieg-Smith. Bildet viser tyske tropper innta Oslo 9. April 1940.

Krigsarkivet
  • Sven-Erik Grieg-Smith
    Førstelektor emeritus, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, UiB

**Forspillet til** 9. april 1940 har vært debattert i hele etterkrigstiden og har hatt mange stridspunkter. Noen har knyttet seg til hvordan norske myndigheter opptrådte, andre til hva vestmaktene og Tyskland gjorde. Ikke minst har Quislings rolle stått i fokus. Snart 75 år etter at tyske soldater satte foten på norsk jord kan det være nyttig nok en gang å gå over de begivenhetene som førte frem til overfallet og fem års tysk okkupasjon.Norges strategiske betydning var den gang som i dag av avgjørende betydning for stormaktenes interesse for landet.

Med De britiske øyer i vest lå veien åpen til Nord-Atlanteren, mot sør var Østersjøen med forbindelser til Tyskland, lengst i nord åpnet landet seg mot Nordishavet med forbindelseslinjer til Sovjetunionen. Sist, men ikke minst kontrollerte Norge transporten av den svenske jernmalmen fra Kiruna til Narvik. Derfra kunne malmskipene følge den trygge norske leden sørover til både Tyskland og Storbritannia. Dette gjorde landet utsatt ved et eventuelt krigsutbrudd.

Les også

Oppgjør med Det gode folket

Erfaringene fra 1. verdenskrig hadde gjort det klart for politikerne at Norge under ingen omstendigheter måtte havne i krig med den sterkeste sjømakten, det vil si Storbritannia. Etter at Folkeforbundets kollektive sikkerhetssystem brøt sammen, falt regjeringen tilbake til nøytralitetslinjen fra siste krig. Dersom også denne skulle svikte, valgte den politiske— og deler av den militære ledelse å stole på «en implisitt garanti» fra Storbritannia om at britiske myndigheter ikke ville tillate en annen stormakt å sette seg fast på norsk territorium. Tilsynelatende sto The Royal Navy som garantist.

Faren med forestillingen om en britisk garanti var at denne ikke nødvendiggjorde et sterkt norsk militært bidrag. Det var tilstrekkelig å sikre Forsvarets evne til å hevde norsk suverenitet og avverge tilfeldige nøytralitetskrenkelser, uten at håndhevelsen av nøytraliteten dermed ville vikle Norge inn i en krig. Men en slik politikk kunne ikke uttales eller forberedes. Noen klar ordre om at et eventuelt overfall skulle møtes med alle tilgjengelige midler forelå derfor aldri fra ansvarlig hold. I ettertid har denne uklarheten vært kritisert. Men i virkeligheten var denne mangel på forhåndsordre en logisk følge av den forsvarspolitikken som ble fulgt.

Samtidig var det vestmaktene som presset mest på. De hadde tidlig gjort det klart at de kunne tenke seg å føre krigen inn på norsk område, mens Hitler på sin side hadde lovet å respektere Norges nøytralitet så lenge norske myndigheter knesatte prinsippet om en streng og upartisk nøytralitet.

Det sovjetiske angrepet på Finland høsten 1939 hadde overbevist både den militære og den politiske ledelsen av Forsvaret at det var i nord trusselen var størst. Det tyske angrepet kom derfor som en gigantisk forstyrrelse av den bestående sikkerhetspolitiske og psykologiske konstellasjonen.

Les også

I politiavhør for sang og musikk

Et tilbakevendende spørsmål er om det faktisk foregikk et kappløp mellom de krigførende partene om å dra Norge inn i krigen. Kan eksempelvis tyskernes aksjon 9. april forklares som en reaksjon på britenes minelegging, eller var det et preventivt angrep for å hindre de allierte å sette seg fast i Norge? Selv om Nürnbergdomstolen slo fast at det tyske angrepet på Norge var en aggressiv handling, og ikke et legitimt svar på den britiske politikken, utløste dommen kritikk.

Noe av forklaringen skyldes at den tyske invasjonen ble fordømt, uten at man samtidig fokuserte på de allierte planene. For det er vel kjent at også Vestmaktene planla operasjoner i Norden, særlig under dekke av hjelp til Finland. Her var det franskmennene som i første rekke presset på. De ønsket å hindre at landkrigen nok en gang ble konsentrert på fransk territorium. Men den finsk — sovjetiske fredstraktaten satte en stopper for videre planer. Uenighetene og motsetningene mellom de allierte førte ikke til annet enn notekrig og minelegging i norsk farvann 8. april 1940. Men da hadde den tyske angrepsflåten allerede startet sin ferd mot Norge.

Hitlers militæraksjon mot Danmark og Norge, operasjon Weserübung, var planlagt og utført som et strategisk overfall. For de allierte hadde det hele tiden vært om å gjøre å sperre den norske leden og å få kontroll med den svenske malmeksporten. For tyskerne gjaldt det primært å sikre seg Norge for marinens del, for å kunne ramme de britiske oversjøiske forbindelser.

De eksisterende tyske flåtehavnene lå nemlig ugunstig til i forhold til Storbritannia og ga tyskerne en begrenset operasjonsfrihet overfor fienden. Særlig gjaldt dette ubåtvåpenet. En okkupasjon av Norge ville således både beskytte malmtilførselen og åpne for en handelsblokade av de britiske øyene. Samtidig var Norge et land rik på mineraler og vannkraft, som tyskerne kunne ha stor nytte av i den videre krigføringen. Vi må heller ikke glemme at Norge fremsto som et nyttig oppmarsjområde i en fremtidig krig mot Sovjetunionen.

Kildene forteller oss at beslutningen om å gjennomføre felttoget mot Norge og Danmark primært ble drevet frem av den tyske marineledelsen. De hadde intet ønske om å bli redusert til en flåte «in being». Hvilken rolle Quisling spilte er mer uklart. Til å begynne med var Hitler negativ til en aksjon mot Norge og ønsket heller et nøytralt Skandinavia. Senere endret han standpunkt. Den britiske nøytralitetskrenkingen i forbindelse med bordingen av det tyske forsyningsskipet «Altmark» i Jøssingfjorden kan ha vært en medvirkende årsak til det. Men det endelige svaret vet vi fremdeles ikke.

Til å begynne med var Hitler negativ til en aksjon mot Norge og ønsket heller et nøytralt Skandinavia.

Likevel kan det slås fast det aldri har vært snakk om en tysk motaksjon mot en britisk provokasjon. Weserübung var utelukkende en del av en planlagt angrepskrig, hvor det gjaldt å sikre seg flankene før hovedstøtet ble satt inn mot vest.

Felttoget i Norge utviklet seg dermed til å bli et europeisk felttog, ikke bare et norsk. Det deltok tropper fra stormaktene Tyskland, Storbritannia og Frankrike samt soldater fra Polen og Norge. Men det norske folk måtte betale en dyr pris for å være en krigsskueplass.

Når det gjaldt Norge hadde de allierte regjeringer tidlig vist en overdrevet aggressivitet, paret med en sviktende sans for tidsfaktoren. Hitler derimot hadde tilsynelatende nølt lenge før han besluttet å slå til og da angrepet mot Norge ble iverksatt, valgte den tyske føreren en utførelse som representerte noe helt nytt i krigføringen. Overgangen fra fred til krig ble en katastrofe for den norske befolkningen.