Helse Bergen gjør etikk og kommunikasjon til et av fire satsingsområder (BT 11.04.). Fagdirektør Alf Henrik Andreassen sier at det handler om hvordan helsepersonell snakker med pasientene.

Vårt innspill til Andreassen er at det også bør settes fokus på hva legene sier nonverbalt. Øyet fanger opp mer en 30 ganger så mye informasjon som øret. Legen blir observert og tolket i hver eneste konsultasjon med pasientene.

Mye av det legen prøver å si til pasienten når ikke frem eller blir mistolket, om ikke det samsvarer med legens kroppsspråk.Vi har møtt mange leger med samme holdning som den overlege Birger N. Lærum viser i BT: Vi blir aldri utlært, men må stadig øve på bedre kommunikasjonen med pasientene. Som kursholdere i pasient— og legekommunikasjon, har vi gjennom en årrekke jobbet med legestudenter, turnuskandidater, praksisveiledere, allmennleger og professorer.

Bevissthet om kroppsspråk

Vi har opplevd det som en styrke å kombinere våre ulike fagfelt - medisin og drama. På kursene har vi på ulike måter fokusert på det nonverbale, og latt leger erfare hvordan blikket og kroppen er med på å stjele fokus, og løfte eller undertrykke pasienten. Bevissthet om kroppsspråk kan gi pasienten en bedre opplevelse av å bli hørt, sett, forstått og respektert. I tillegg vil pasienten lettere kunne forstå det legen sier, om det verbale og nonverbale språket samsvarer.

Legene har eksempelvis vært aktører i en spillsituasjon hvor en pasient skal få svar på viktige prøver. I spillet skal legen fortelle uten ord i konsultasjonens ti første sekunder. En annen lege spiller rollen som pasient og skal gi tilbakemelding på hva han forsto fra legens kroppsspråk alene. Mange blir overrasket av hvor mye som er sagt i konsultasjonens ti første sekunder, og at en del av det de sier senere kan være overflødig og skrelles bort. Legene har også observert en konsultasjon mellom to fiktive figurer; en lege og en tidligere rusmisbruker.

Historiene er hentet fra virkeligheten gjennom forskningsprosjektet «Rus og Legevakt», der Janecke Thesen har vært prosjektleder og professor Kirsti Malterud har vært prosjektmedarbeider. Flere av historiene er skremmende og viser til pasienters opplevelser av gjentatte krenkelser, eller undertrykkende situasjoner.

Forumsspill

Vi har satt sammen flere av disse anonyme historiene til et forumsspill, der flere krenkelser og undertrykkende situasjoner finner sted. Krenkelser skjer ikke bare fra lege til pasient, men også innad i systemet mellom leger. Etter at spillet er vist en gang, skal det vises en gang til, men da får tilskuerne i oppdrag å rope «stopp» der de mener at det skjer noe galt, for så å innta scenen og bytte ut «den undertrykte» og prøve ut alternativer. Gjennom skapende læreprosesser får legene nå erfaring med å improvisere frem ulike løsninger ved å være i en annens sko.

Enkelte ganger har det vært utfordrende å få leger til å innta «scenen», men det har løsnet etter hvert. Så langt er det flest kvinnelige leger som har prøvd ut forumteatrets scene. De har prøvd ut flere handlingsalternativ, noen mer troverdige enn andre. Alle deltakerne har likevel vært aktive i andre dramakonvensjoner, som for eksempel tankekorridor. Her stiller deltakerne seg på to rekker med ansiktene vendt mot hverandre, nærmest som veggene i en korridor.

Kursholder går så i rolle som legen eller pasienten, sakte gjennom «korridoren» etter at legekonsultasjonen er ferdig. Etter hvert som kursholderen i rolle passerer deltakerne i «korridoren», skal deltakerne fortelle hvilke tanker de tror at legen eller pasienten har etter konsultasjonen. Her finnes ikke noen fasit, men formålet er å synliggjøre mangfoldet av reaksjonsmuligheter. Det er svært ofte dype tanker som uttrykkes i «korridoren».

Interessant innblikk

En annen versjon er at deltakerne gir tips til «pasienten» før han går inn til legekonsultasjonen. Deres tips gir oss et interessant innblikk i hva de mener vil hjelpe en pasient til å lykkes i konsultasjon med legen. Det kan være tips om ikke å si at en er på et rehabiliteringssenter, ikke røpe noe om bakgrunnen sin, skjule medisinen sin, være mer direkte på å presisere hvor en har vondt, ikke gå før en har fått medisinen sin, begynne å gråte og så videre. Det er tydelig at det kan hjelpe pasienten å ha en større bevissthet både på hva han selv og legen sier, og ikke sier, og hva som signaliseres.

Hvis dagens leger skal bli flinkere til å kommunisere, må de tre inn i pasients rolle, for å studere seg selv utenfra. Derfor har legene på våre kurs fått i oppdrag å skrive i rolle som pasient eller lege. Anledningen er samme kveld etter konsultasjonen. Notatene deles senere i gruppen, og det er utrolig hvor mange sterke, rørende tekster som her presenteres, både fra rollen som lege og som pasient.

Vår erfaring er at mange leger kan og vil trenes, om situasjonen bare innbyr til det. Slike muligheter bør det være flere av. Vi mener at det handler om mye mer enn å ville og kunne lese eget og andres kroppsspråk. Det må prioriteres tid til å trenes i, og en må innhente kunnskap og få erfaring med hvordan en best kan tilegne seg disse ferdighetene. Vår erfaring er at her har dramapedagoger mye å tilføre feltet.

Bedre dialog

I filmen «The Doctor» ser vi at legen først etter at han ble syk og selv fikk oppleve pasientrollen, endret sin veilederrolle. Fra da av ble alle hans medisinstudenter satt i rolle som pasienter over flere dager, for å studere systemet fra innsiden. Må det gå så langt, eller kan vi lære av erfaring, og ta grep på et tidligere tidspunkt? Først da tror vi at det vil være mulig å oppnå BTs beskrivelse: «Bedre dialog gir færre pasientklager». Dette vil til syvende og sist kunne resultere i bedre behandling og gi mer fornøyde pasienter og leger.