Datteren min ble bare 21 år

Flere unge vil bukke under for narkotika, og flere pårørende må kjempe en håpløs kamp som jeg gjorde. Jeg synes så synd på dem, skriver mor til Annette, som døde av en overdose i april i fjor.

Publisert:
Renate Liv Haukeland

Min datter døde ikke i en trafikkulykke eller ble drept. Hun døde av en overdose. Og nettopp å si det er vanskelig. Ikke til familie og nære venner, men til kjente og ukjente. Reaksjonene er så forskjellig. Fordommer skjærer igjennom. Det er lettere å unngå kontakt for at ikke skyldfølelsen skal bli større. For er det noe en sitter igjen med etter en håpløs kamp mot narkotikaen, er det nettopp skyldfølelse.

HVORFOR BLIR NOEN narkomane? Det er altfor lett å si at de har valgt det selv. Ja, noen er mer utprøvende enn andre, men har kontroll. Andre blir «hektet» i avhengighet. Det er tøft å vokse opp i dag. Man skal leve opp til mange forventninger. Behovet for å bli likt av venner. Lavt selvbilde. Opplevelser av brutte relasjoner til viktige personer i livet. Mobbing i skolen. Mange vokser opp i belastede hjem og kjenner ikke til noe annet liv, men det er ikke bare ungdom fra allerede utsatte miljøer som blir misbrukere. De kommer fra alle samfunnslag.

Som mor har jeg fulgt alle råd om «hvordan være en god forelder». Vært til stede, fulgt opp på forskjellige fritidsaktiviteter, sovet i gymsaler på cuper, fulgt opp skolearbeid, satt grenser. Men samtidig gitt uendelig med kjærlighet. Jeg har vært klassekontakt flere år og gått natteravn i nærmiljøet. Likevel gikk det så gale med min datter.

Les BTs saker om overdosedødsfallene:

Les også

Heroinen tok livet til Ann-Helen Sande

FRA DEN DAGEN JEG oppdaget at hun var på feil spor, tok jeg kontakt med det jeg håpet var et hjelpeapparat. Det var fryktelig vanskelig å gå til barnevernet. Det var en instans jeg bare hadde hørt om, men ikke kjente til. Et sted man aldri tror man kommer til å oppsøke, men jeg var fortvilet og måtte ha hjelp. Trappene opp til barnevernet var uendelig lange.

Vi fikk hjelp og kom inn i behandling med MST (multisystemisk terapi). Det er et bra behandlingstilbud, men fungerte dessverre dårlig for oss. Tvert imot gjorde den alt bare verre. Min datter Annette fikk tildelt noen timer med støttekontakt, men da det vedtaket var slutt, skjedde ingenting mer. Hun nærmet seg 18 år, og barnevernet har ikke mye ressurser igjen til den aldersgruppen. Og jeg vet at jeg ble sett på som en ressursperson, som forhåpentlig kunne ordne opp selv.

Jeg har vært klassekontakt flere år og gått natteravn i nærmiljøet. Likevel gikk det så gale med min datter.

TIDEN GIKK. Vi flyttet, og det roet seg litt. Annette gikk på skole, tok sertifikat og hadde jobb ved siden av, men så var det på´an igjen. Annette utviklet fort et alvorligere rusproblem. Behovet for hjelp var avgjørende for hennes fremtid. Samtidig var hun blitt 19 år, og det som skjedde var sjokkerende: De som skulle hjelpe henne viste til taushetsplikten. Hva skulle jeg gjøre nå? Hvor går man for å få hjelp? Fra den dag var jeg klar til å «rykke» ut til alle døgnets tider og gjorde det også — med full jobb ved siden av.

Etter henvisning fra legen kom vi i kontakt med PUT (Psykiatrisk ungdomsteam), som er det eneste stedet jeg virkelig har følt tok problemene våre på alvor. Annette gikk med på å legge seg inn til behandling, men var ikke klar og gjorde det mest for min skyld. Etter tre uker skrev hun seg ut. Hun mente hun hadde kontroll. Det er altfor lett å skrive seg ut fra behandlingssteder. Alt er frivillig, og veien tilbake til misbruket er kort. Kortere behandlingsformer under seks måneder er bortkastede penger. Ingen står klar til å følge opp etterpå. Det er bare en midlertidig oppbevaring og fraskyving av problemet.

Et godt tilbud trenger flyt i behandling, dvs. mellom avrusning, behandling og oppfølging. I dag er det for mange instanser og veldig uoversiktlig hvem som har ansvar for hva. Det er fryktelig vanskelig å finne frem til behandlingshjelp. Det er søknader og henvisninger til absolutt alt, og ventetiden for behandling er altfor lang- Det blir ikke samarbeid, bare fraskrivelse av ansvar. Det må være enklere å få raskt hjelp!

NÅ BEGYNTE KAMPEN med sosialkontoret. Etter Sosialtjenesteloven er dette den eneste instansen som kan fatte en beslutning om å iverksette tvangstiltak, når en rusmisbruker setter helsen sin i fare. Sosialtjenesten har også plikt til å vurdere tvang, når den får meldinger fra pårørende. De pårørende har også krav på tilbakemelding.

Jeg sendte flere bekymringsmeldinger skriftlig og muntlig. Til dags dato har jeg bare fått svar på en! Det kom etter to måneder. Da hadde de snakket med min datter og så ingen grunn til å fatte noe vedtak. Jeg fikk også beskjed om at i prinsippet er det ingenting som heter tvang. Min fortvilelse og det faktum at jeg skjønte at situasjonen var svært bekymringsfull for Annette, ble ikke tatt på alvor. Igjen viste de til taushetsplikten.

Unge brukere mellom 18-25 år er en forsømt gruppe. Som midlertidig botilbud i påvente av behandlingsplass tilbyr kommunen kun hospits. Unge jenter og gutter blir plassert sammen med eldre og tunge rusmisbrukere. For en periode på 4 måneder betaler sosialkontoret 57.600 kroner for et enkelt rom på noen få kvadratmeter.

Som mor har jeg fulgt alle råd om «hvordan være en god forelder»

JEG HAR VÆRT PÅ flere hospitser. Ofte har jeg lurt på om de som har bestemt at dette er et greit tilbud til unge har sett hvordan det egentlig er der. Å tro at hospits er en løsning er naivt. Det er bare en fraskyving av problemet, og en oppfordring til videre misbruk. Hvem kan kutte ut rusen, når tilgangen rundt deg er så stor og miljøet så destruktivt? Dersom det i det hele tatt skal finnes slike midlertidige botilbud, må man i det minste ta hensyn til alder og kjønn ved plassering.

Fra mai 2009 til Annette døde i april året etter, gikk det bratt nedoverbakke. Hun ba om hjelp. Igjen måtte det sendes henvisning. Nå hadde Helse Bergen overtatt vurderingen av henvisninger. Nye regler for «effektivisering» var svaret jeg fikk, når jeg spurte hvorfor vi ikke kunne kontakte PUT direkte. De kjente henne jo fra før. Hun var bare 20 år, og PUT visste at hun var et bekymringsfullt tilfelle med en eskalerende rushistorie. Hadde vi fått lov å ta direkte kontakt, kunne Annette blitt fanget opp tidligere.

ANNETTES UTVIKLING var dramatisk og destruktiv. Hun tok flere overdoser, ble mer og mer deprimert, gråt i flere dager i strekk, ble apatisk. En ettermiddag klarte jeg til slutt å kjempe meg til en henvisning til psykiater og kjørte til legevakten. Psykiateren la henne straks inn på Sandviken.

For første gang på lang tid kjente jeg et lite håp om at nå, endelig skjønner noen alvoret. Håpet levde i tre dager. Da fikk jeg beskjed om at hun ikke var psykisk syk nok. De hadde ikke noe tilbud til henne. Annette skrev seg ut og tok ny overdose.

Hun tok flere overdoser, ble mer og mer deprimert, gråt i flere dager i strekk, ble apatisk.

MIN DATTER ØNSKET å komme til Floenkollektivet, som tilbyr langtidsbehandling på Radøy. Å få ungdom bort fra miljøet over lang tid er etter min mening den beste hjelp de kan få. Vi blir begge utrolig glade, da hun på nyåret 2010 får vite at hun får plass fra 28. mai. Nå gjelder det bare å motivere henne og holde henne i live i ventetiden. Psykisk er hun i svært dårlig forfatning. Hun tar flere overdoser. Den siste gangen skjer det jeg har vært så redd for hele tiden. Hun dør.

Visjonene og forslagene i Stoltenberg.-rapporten er gode. Endelig kan det se ut som om gruppen mellom 18-25 år skal få en hjelp som gir en løpende oppfølging. Mottakssentre skal bygges og være et sted hvor unge og pårørende får hjelp. Det skal ikke være nødvendig med henvisninger for å komme i kontakt med sentrene, og det skal også være mulig å få kontakt med behandlingsstedet hele døgnet. Det er også et ønske i rapporten om at hospits skal avvikles. Men fortsatt er dette på drøftingsplanet. Det vil gå år før det kommer et tilbud i praksis. Dessverre.

I mellomtiden vil flere bukke under for narkotikaen, og flere pårørende må kjempe en håpløs kamp som jeg gjorde.

Jeg synes så synd på dem.

Publisert:

MISTET SIN ENESTE DATTER: Renate Liv Haukeland. FOTO: Fred Ivar Utsi Klemetsen Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen