«Hvor såre lidet vil der til...»

Vi har alle rang som filosofer når vi stiller det eksistensielle spørsmål: Er vi vår egen lykkes smed eller viljeløse marionetter i livets gåtefulle skjebnespill?

  • Bergen
  • Kjell Birger Gravdal

LYKKE

JENS ZETLITZ (1761-1821) var en av forgrunnsfigurene i «Det norske Selskab».

I glade vers skåler han for lykkens bestanddeler (se sangen i faktaboksen). Mer enn to hundre år er gått siden han skrev sangen, men dette «saare lidet» når oss fortsatt over generasjonene. Det skurrer i moderne ører, språklig og fordi vår tids lykke er en forbrukslykke som ikke kan klare seg med «saare lidet», men derimot har «svært meget» som budskap. Det finnes mange boder på lykkemarkedet som selger forseggjorte kopier. Men som originalvare er lykken sjelden og egner seg lite for kjøp og salg.

Gjør dine gleder enkle

Det er gammel sokratisk visdom at det er godt det finnes så mange ting man kan klare seg uten. Og et kinesisk ordtak om det å være lykkelig: Gjør dine gleder enkle. Slektenes erfaring og resultater fra moderne «lykkeforskning» forteller oss at «glædens muntre sanger» berører vesentlige sider ved det vi oppfatter som lykke. Zetlitz' sang har vist seg slitesterk og lever fortsatt i mange visebøker. Denne enkelhetens evergreen bør vi ha på repertoaret oftere.

Lykkeforskning bygger på levekårsundersøkelser, statistikker, gallup, intervjuer. Materielle forhold spiller som ventet en viktig rolle, og atter en gang er Norge kåret som verdens beste land å bo i. Rangeringen smigrer vår nasjonale forfengelighet, men vi må vokte oss for å overfortolke resultatene dit hen at det er automatisk samsvar mellom materielle kår og lykke. Vi minnes Peer Gynts notater fra dårekisten i Kairo: «Kom senerehen til andre resultater».

Blir vi lykke-hypokondere?

Lykkeforskning har betydning for politiske veivalg og anses som viktig. Den tjener som premissleverandør for vurderinger som på sikt får sosiale konsekvenser. Derfor er mange land opptatt av den. Lykkefilosofen Jeremy Benthams hovedtese om «den størst mulige lykke for det størst mulige antall» synes å være gyldig som fordelingsformel for samfunnets lykkekapital. Og siden vi er i England: David Cameron ville etter sigende gjennomføre en undersøkelse om britenes «well-being». Men det var før han ble statsminister og budsjetthavariene kom.

Forskning er et krevende ord. Om den gjør oss lykkeligere er en annen sak. Kanskje måler vi livskvantitet på bekostning av livskvalitet? Det sies at den som spør seg selv om han er lykkelig, ikke lenger er lykkelig. Blir vi en slags lykke-hypokondere hvis vi stadig har behov for å kjenne etter hvor lykkelige vi er?

Et utsatt begrep

Lykkebegrepet er lett å ty til, men kan være vanskelig å begripe. Kommunikasjonen blir mangedobbel, fordi vi mener forskjellig. For presisjonens skyld deler vi opp og lager de varianter vi trenger, som f.eks. fiskelykke, morslykke, lykkedag, lykketreff osv. Ordet hører til våre mest brukte/misbrukte, utsatt for slitasje og inflasjon. Likevel er det et grunnord i språket, akkurat som dets innhold er et grunnelement i vår tilværelse. «Å lykkes» er handlingens og håpets moderverb.

Fra antikken til i dag har filosofer vært opptatt at lykkens vesen, forutsetninger, begrensninger, moralske berettigelse, livsnødvendighet. Men lykken som tidløst tema er ikke reservert de store tenkere alene, vi har alle rang som filosofer når vi stiller det eksistensielle spørsmål: Er vi vår egen lykkes smed eller viljeløse marionetter i livets gåtefulle skjebnespill?

Vi smir etter beste evne

Vi er alle fuskere i lykkesmedfaget – med vekslende hell. Våre verktøy er egenvilje, evner, forstand, selvinnsikt, intuisjon og verdisyn, vårt råmateriale er våre håp som vi prøver å smi til lykke mot tilværelsens ambolt. Vårt ansvar er at vi forsøker så godt vi kan, men ingen kan garantere for gehalt og holdbarhet i sin selvsmidde lykke.

Fortuna er lykkens og skjebnens gudinne, mektig og lunefull. Hun kan spille oss flittige lykkesmeder smertelige puss. Likevel har hun en trofast menighet som dyrker og tror på henne med en utholdenhet og urokkelighet fundamentalister verdig. Vi tipper, tar lodd, aksjespekulerer oss fra gård og grunn, gambler, lovpriser henne når vi vinner, tilgir henne når vi taper mens vi ruster oss til nye lodd og gevinster. Norge er i verdenstoppen også når det gjelder spill. Hvilken ære! Askeladden ropte: Jeg fant, jeg fant! Hans etterkommer lottomillionæren roper: Jeg vant, jeg vant! Fortunas favoriserte friere …

Allmenn og individuell

Lykken er vårt store felles multiplum av livets gode makter, allmenn og samtidig individuell.

Den pulserer i spennet mellom de materielle og abstrakte dimensjoner. Den er relativ og ofte situasjonsbetinget. En reportasje i BT fra en telttur om vinteren, skrevet av Kristin Jansen tidligere i år, er et glimrende eksempel på nettopp dette. Hun skriver: «Ingen ting i verden gir større lykke enn å bli mett etter å ha vært sulten, varm etter å ha frosset og få hvile etter å ha jobbet hardt».

Er lykken hverdagstilfredshet? En solstorm i sinnet? Vellykkethetens belønning? Et trofé fra ustanselig lykkejakt? Nytelse, sansenes bakkanal? Vår viten om lykken blir aldri eksakt, men selv om dens kompassnål kan svinge voldsomt underveis, peker den i livets lange orienteringsløp i retning av visshet om vennskap, tilhørighet, meningsfylde, fysisk og psykisk helse, egenutvikling, kjærlighet.

Er lykken en evne?

Litteraturen er så full av ord om lykke at gjengivelser er umulig. Når vi likevel tar med noen lykkeutsagn på hjemlig grunn, er det fordi de røper en viss relevans til lykkeforskningen. I «Kunsten å være lykkelig» hevder nemlig Henrik Wergeland at lykken ligger i «gemyttet». Edvard Grieg sier at han ikke kan finne lykken andre steder hvis han ikke finner den hos seg selv. Og nå nærmer vi oss en antagelse som enkelte forskere er begynt å vie oppmerksomhet: Kan lykken ligge i personligheten og faktisk være genetisk betinget? Er lykken en evne?

Til slutt to ytterpunkter: Ibsen lar dr. Relling komme til orde med sin kyniske replikk: «Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar man livslykken fra det med det samme».

Men som forsvar mot Rellings kynisme kan vi bruke Arnulf Øverlands: «Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen, det er den eneste glede».

Vi møtes på leiting

«Hellbillies» kom nylig med sin nye CD: «Leite etter lykka». De er ikke ensomme i sin leiting, men slutter seg til det evig lykkesøkende leitemannskap vi alle er en del av. Fornemmer vi at lykken kanskje ligger i selve leitingen og det å være underveis?

Så møtes vi på veien og ønsker hverandre — nettopp: Lykke til!

Si din mening i kommentarfeltet under!

FRU FORTUNA: Hun er lykkens og skjebnens gudinne, og har en trofast menighet som dyrker og tror på henne. Vi tipper, tar lodd, aksjespekulerer oss fra gård og grunn, gambler, lovpriser henne når vi vinner, tilgir henne når vi taper mens vi ruster oss til nye lodd og gevinster. ILLUSTRASJON: ANGELO BRONZINO (1564), WIKIMEDIA COMMONS