Om farlig religion og farlige antakelser

Det finnes få debatter som er så følelsesladede og polariserende som religionsdebatter. Problemet er at vi snakker forbi hverandre.

Publisert: Publisert:

MAKT: Det er et paradoks at de som står utenfor gruppen av religiøse, altfor ofte får definisjonsmakt av hva religion er, skriver Sveinung Knutsen. Studentersamfunnet i Bergen inviterer til debatt om bl.a. dette på Kvarteret 22. september klokken 19.00. Foto: Zurijeta / Shutterstock

Sveinung V. Knutsen

Vi ser stadig eksempler på hvordan nyansene går tapt når polariseringen er stor. Både troende og religionskritikere, enten det er forskere eller andre samfunnsdebattanter, snakker forbi hverandre fordi de ikke redegjør for sine egne premisser for debatten. De gjør heller ikke noen forsøk på å forstå.

For å illustrere dette, la oss ta for oss spørsmålet: «Er islam farlig?» Spørsmålet er meningsløst. Ikke fordi det er uinteressant eller irrelevant, men fordi svaret nødvendigvis vil avhenge av hvilket perspektiv man har på religion.

Enkelt forklart kan vi si at det er to hovedperspektiver å se religion ut i fra:

  • Religion er noe sosialt konstruert. Det er ingenting annet enn det mennesker selv gjør det til, og hvordan de utøver den. Religionen er som en konsekvens dynamisk, det vil si den forandrer seg i tråd med at mennesker legger ulikt innhold i den. Det er dette perspektivet religionsvitere som regel tar utgangspunkt i når de forsker på eller snakker om religion. Å stille spørsmålet om islam er farlig eller ikke utifra et slikt perspektiv, gir ikke mening fordi islam ikke er annet enn det mennesker gjør det til. Da er det isåfall mennesker som er farlige, ikke islam i seg selv.
  • Religion er noe essensielt, nemlig at den representerer en idé eller et tankesett som er mer eller mindre uforanderlig. I dette perspektivet er det ikke nødvendigvis likhet mellom hva religionen ytterst sett er og hvordan religionsutøverne faktisk praktiserer den.

Fellesnevneren mellom de fleste islamkritikere og motdebattantene deres er at de sjelden klargjør deres eget religionsperspektiv, og derfor snakker over hodene på hverandre. Når man kommer med motargumenter mot kontrajihadisme med det klassiske «jamen, hva med alle de snille, moderate muslimene?», forfekter man et det første perspektivet på religion. Et slikt perspektiv innebærer at islam hovedsakelig er det majoriteten gjør den til. Det gir altså ikke mening å snakke om mer eller mindre riktig islam, men snarere mer eller mindre representativ islam.

Islamkritikere kjøper ikke nødvendigvis dette premisset. Islamkritikk tar nemlig ofte utgangspunkt i et essensialistisk perspektiv på religion. Essensialisme innebærer at religionen har en kjerne – en essens. Religionen er noe utover det utøverne legger i den. Det finnes en haug av ulike tolkninger om hva islam er, men disse er mer eller mindre riktige – avhengig av hvor tett opp til essensen de ligger.

Med et slikt utgangspunkt vil det naturlige spørsmålet dermed være «hva er essensen?» Hva er islam egentlig? Først om man legger dette premisset til grunn, gir det mening å ta stilling til hvorvidt islam er farlig. (Det er ikke dermed sagt at svaret er ja – men det gir i det minste mening å stille spørsmålet).

Interessant nok er det også dette perspektivet de aller fleste aktive religiøse mennesker vil ta utgangspunkt i. Kanskje er det nettopp her skillet mellom kulturreligiøse og «personlig religiøse» går. For hvis folks personlige tro ikke betyr så mye, spiller det neppe så stor betydning hva Bibelen og Koranen egentlig sier. En kristen eller muslim som derimot ser på Bibelen eller Koranen som et uttrykk for guds vilje, vil alltid befinne seg i den essensialistiske forståelseshorisonten.

Det er derfor et paradoks at de som står utenfor gruppen av religiøse, altfor ofte får definisjonsmakt av hva religion er. I antropologien heter det at man skal forstå en kultur på dens egne premisser. Men det gjelder tydeligvis ikke når det kommer til religion, selv om man ser på religion bare som uttrykk for kultur, som jo religionsvitenskapen gjør. Det er noe som i seg selv er en selvmotsigelse.

Istedenfor å diskutere om islam er farlig eller ikke, burde vi diskutere hva religion dypest sett er og fra hvilket perspektiv det gir mest å analysere den. Uten å ha dette med oss, vil det være umulig å komme frem til meningsfulle svar, fordi premissene for argumentene er ulike. Vi får en assymetri i debatten.

For å illustrere denne assymetrien, la oss tenke oss de fire hermeneutiske posisjonene som kan eksistere i enhver debatt omkring teologiske spørsmål:

Teologisk begrunnet støtte, teologisk begrunnet motstand, politisk begrunnet støtte og politisk begrunnet motstand.

Så langt er alt greit. Å sette en liberal og en konservativ teolog opp imot hverandre, gir mening, fordi de begge snakker utifra samme perspektiv – nemlig det essensialistiske. De har også til felles å være deskriptive, ikke normative – de prøver å si hva det er Koranen eller Bibelen egentlig sier, ikke hva den burde si.

Det er også helt innenfor å sette et politisk liberalt og konservativt syn opp imot hverandre, sånn for eksempel hvis man diskuterer om kirken burde ha lov til å selv bestemme om de vil vie homofile eller ikke.

Problemet oppstår når en teolog settes opp mot en politiker, eller en religionsviter mot en teolog. Forskjellen er at teologien prøver å forstå en religion på dens egne premisser, mens religionsvitenskapen forstår den på en utenforståendes premisser. Det er ikke dermed sagt at utenfraperspektivet ikke er relevant eller har sin plass. Men det er fåfengt å snakke om religion med en religiøs på denne måten.

Religionskritikk kan komme i både teologisk og politisk innpakning, men ofte blir den teologiske (eller essensialistiske) sett på som usaklig. Når kritikken rettes mot islam, karakteriseres den ofte som islamofobisk. Dette er et paradoks, fordi det er denne kritikken som faktisk er tuftet på et premiss som den religiøse vil anerkjenne. I så måte er det den teologiske (essensialistiske) som er den den mest redelige, fordi den inntar et premiss som den religiøse vil anerkjenne.

Vi har alle et ansvar for å være ærlige og åpne nok til å innrømme hvilket perspektiv vi legger til grunn. Bare når man er åpen om dette, er det mulig å skape symmetri i en debatt som tidvis er både følelsesladet og uoversiktlig.

Publisert: