Sterk på andres bekostning

Hva skal vi gjøre med psykopatene? «Det er lurest å flykte ...», skriver den finske teolog og filosof Raimo Mäkelä i en ny bok om psykopatenes hersketeknikker. Raimo Mäkelä vender seg særlig til kristne miljøer, men hans bok anbefales også til allmennheten fordi psykopater er fordelt i alle miljøer – og de oppfører seg likt.

Gunnar Helge Carlsen

Magister Ingjald Nissen, psykoanalytikeren, filosofen, statsstipendiaten, drev i okkupasjonstiden forskning på psykopati. Den var så aktuell at den måtte drives bak blendingsgardiner. Det var skuddpremie på et prosjekt som tok opp «det tyske folks umodenhet», som siktet mot «den nasjonalsosialistiske førerbande» og som konkluderte med at nazisystemet var et – psykopatenes diktatur. Papirene ble gjemt som barndommens skatter på sjørøverøya. Da prosjektet etter krigen kom ut som bok, «Psykopatenes diktatur» (Aschehoug 1945), ble den en bestselger, og siden ble den en klassiker.

En psykopat? Ingjald Nissen innledet boken med et generelt kapittel om psykopatenes vold i hverdagslivet, dvs. en psykisk terror som gjør samfunnet til et fengsel, arbeidsplassene til sykdomsprodusenter og familiene til nevrotiske klekkerier. Han oppsummerte: «Psykopatien må regnes til de sykelige tilstander som ikke kan helbredes.» Et mindreverdighetskompleks som kjennetegnes ved en konstant angrepsholdning overfor medmennesker. Kverulanter.

En kampinnstilling går gjennom det psykopatiske individs samtlige reaksjoner og virker uttrettende på normale mennesker. En hersketeknikk bygd på intrigepolitikk. Da Ingjald Nissen senere ga ut et lite skrift om ledende idéer i sitt forfatterskap «Menneskelige oppgaver og utveier» (Aschehoug 1967), understreket han at psykopatene ikke må forveksles med dem vi kaller «vanskelige karakterer», for når den vanskelige karakter får sine forventninger oppfylt kan «han slå seg til ro ... og man kan oppnå en stabilisering». Psykopaten slår seg aldri til ro. Han stiller stadig nye forventninger. – Vi håper det bare er «vanskelige karakterer», vi har å gjøre med i det rabalder (som professor Fridtjof Frank Gundersen kaller paranoide tilstander) som hjemsøker – bl.a. – Fremskrittspartiet?

Men psykopater? Kort sagt er psykopater svake mennesker som tilraner seg styrke på andres bekostning. Psykopaten mangler takknemlighetsfølelse, og er derfor konstituert ensom. Svak og ensom er en farlig kombinasjon. De fleste utakknemlige er dog ikke psykopater; de er bare uten oppdragelse. Men alle psykopater er utakknemlige, og da slik at de er ondskapsfulle mot «de andre».

En finsk vitenskapelig undersøkelse fra 1997 antyder det samme som Ingjald Nissen, at psykopati er en tilstand. «En psykopat forandrer seg ikke. Livet ser ikke ut til å forme dem, de er make gammel som ung. Vanlig psykoterapi fungerer ikke i deres tilfelle, for de føler seg ikke syke.» Men – hva skal vi gjøre med psykopater? Professor Tollak B. Sirnes har behandlet emnet i flere bøker som skaffet ham vår fremste populærvitenskapelige pris. Han skrev en gang i en BT-kronikk: «Unngå dem!» Og i en ny liten bok, «Psykopatenes makt»» (Lunde forlag) skriver den finske teolog og filosof Raimo Mäkelä: «Det er lurest å flykte. Her dreier det seg ikke om noe annet enn å overleve.» Vanskelig, for psykopatene er så forføreriske i sine forstillelser, de har nesten alltid det formelle i orden og kan derfor være «grusomme med god samvittighet», skriver Tollak B. Sirnes i et tankevekkende forord til boken. Raimo Mäkelä, som er direktør for Finska Bibelinstitutet, sikter sin bok mot kristne miljøer.

Psykopater har et «marked» i kristne menigheter fordi det der ofte er et publikum som lar seg dominere og imponere av bydende teologi. En psykopats forkynnelse kjennetegnes av snilt svermeri og enkel loviskhet. Det er en teologisk gulasj som oftest konstituerer den rettroende. Han som forvalter «Bibelens klare tale». I menighetene er det alltid medlemmer som «trenger noen til å fortelle dem hvordan tingene skal være». (Menighetsrådene vil ha nytte av Raimo Mäkeläs bok, for i Norges største avis skrev nylig cand.theol. Edin Løvås, som har beskjeftiget seg med maktmennesker, at «psykopater får lett makt i kristne kretser fordi de kan bruke Bibelen i sin argumentasjon». Han uttalte seg fordi det nå er så mange i menighetene «som bryter sammen av kirkekonflikter».)

Forresten.

Da indremisjonsføreren Ole Hallesby holdt en beryktet radiopreken i 1953, opptrådte han retthaversk: «Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete... Du må bli omvendt innen du dør... Hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete...» Deretter fikk vi den forrykte norske helvetesdebatten. Biskop Kristian Schjelderup reiste frihetsfane og møtte rettroenheten med godhetens budskap: «Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, er ikke bare uriktig (som kristendom), men direkte skadelig (mentalhygienisk og sjelesørgerisk). Jo, helvete finnes, men ikke konkret «der nede» som et torturkammer. Helvete finnes «der inne» som fortapelse.»

Vi er i et Garborg-år. Sannelig fikk Arne Garborg en livsvandring som ble en livslang strid mot helvetes makter. I sin monumentale Garborg-biografi skriver Rolv Thesen at Enok Hòve i romanen «Fred» kanskje er «den beste skildring av ein psykopat som har vori skapt i norsk dikting». Det er faren, Eivind Garborg, som er modell for Enok Hòve. Da faren ble «vakt», slo han den retthaverske kristendom inn i Arnes vare barnesinn. I Knudaheibrev skriver Garborg: «Den paulinsk-luthersk-pontoppidanske kristendommen hans far sprengde meir og meir huset.» Og da Arne rømte fra barndomshjemmet og odelsgården, forfulgte faren ham med – sitt selvmord. Garborg ble rammet av skyldfølelse. Ingjald Nissen skriver: «Et vesentlig trekk er at psykopatene i så overordentlig høy grad fremkaller skyldfølelse hos sine medmennesker». En ulykke for Garborg, men det ble verdenslitteratur.

Reino Mäkeläs bok om «Psykopatenes makt» er nyttig allmennkunnskap for alle som søker kunnskap om psykopatenes gledesdrepende virksomhet. Men boken er forførerisk som «håndbok», med sine 50 karakteristikker av psykopater. Denne mengde av karakteristikker kan forlede oss til å se spøkelser ved høylys dag. Hvordan skille klinten fra hveten? Vi har alle noen psykopatiske kjennetegn, men Raimo Mäkelä belærer at hos psykopaten utgjør psykopatiske egenskaper en kjede, de er som forekomsten av sopp. I forordet hjelper Tollak B. Sirnes oss; «Vi har alle en bestemt høyde, men det er svært få som er høyere enn to meter. Slik er det også med de psykopatiske trekkene. Når de er til stede vedvarende og i sterk grad, fører det til personligheter som det noen ganger kan være livsfarlig i være i nærheten av.» Mäkelä tilføyer: «En psykopat påfører ofrene en konstant stresstilstand. De blir utsatt for stadig frykt.» Det blir angst.

Dersom vi skulle understreke ett psykopatisk trekk, måtte det være selvopptattheten, selviskheten. Narsismen. I dagligdialekten: Meg alene, allting vite. Vel, vi er alle selvopptatte, men vi er ikke alle psykopater. De fleste er bare forfengelige. Men alle psykopater er selvopptatte, og da som konstituerte egoister. Egoismen er en tilstand og blir et trettende eksempel på ordspråket: Gir du dem lillefingeren, tar de hele hånden! «Psykopaten er i sin psyke et stort barn: han kan ikke atskille seg selv fra sine omgivelser... Hans kjærlighet retter seg helt mot ham selv.» Men han taper seg ved bekjentskap fordi han mangler ekte humoristisk sans, og oppfatter humor som en personlig fornærmelse.

Til slutt våger Raimo Mäkelä en antydning: Massemediene, særlig fjernsynet, forsterker narsistisk tilbøyelighet og gir psykopater «svært store sjanser til å fremheve seg selv». Historieløs og overflatisk, underholdende kjendisjournalistikk gjør det lett for psykopater å skjule sitt sanne jeg. Vi ser og hører dem bare stykkevis og delt – og uten sammenheng. Altså, psykopater i det såkalt medieskapte samfunn kan gi en politisk utvikling som ender i et psykopatenes demokrati? Det er et ubehagelig spørsmål som bør bli et – seminar. Et prosjekt i forlengelsen av maktutredningen.