Høyres lettvinte trafikkretorikk

En sjokkerende stor andel av norske bilførere ser ikke forskjell på dataspill og virkelighet.

  • Statens Vegvesen-fan
  • Medtrafikant
  • Sverre Andreas Lunde-danbolt
Høyre deltar i en forvrengning av virkeligheten

Norske politikere er flinke til å prate om veier, og journalister, kommentatorer og andre som deltar i det offentlige ordskiftet er flinke til å oppmuntre dem. Det er alltid noe galt med veiene i Norge. De er hullete, humpete, svingete, stygge og skeive. Dessuten er det altfor få av dem, og de som er er altfor små.

Det er derfor ikke overraskende at Høyre har påstått at Norge har dårligere veier enn Botswana, som BTs faktasjekk.no har avslørt som fullstendig feil, eller at Høyre har lansert det de beskriver som en «konkretisert nullvisjon» knyttet til dødsulykker på veiene som en del av valgkampen: «Høyres visjon er null drepte som følge av dårlige veier innen 2020.»

Det første man tenker om dette er at det må være en formidabel oppgave. Ingen politiske partier lanserer en tiårsstrategi midt i en valgkamp uten at de oppfatter det som litt vågalt. Det å bygge opp veinettet i Norge til en trygg og effektiv standard er helt klart en stor oppgave, men Høyre deltar i en forvrengning av virkeligheten når de erklærer at «norske veier er i elendig forfatning».

Krisemaksimering

Norske veier kunne, og burde nok, ha vært bedre, men krisemaksimeringen som ligger i ordvalget «elendig forfatning» er et populistisk grep tilpasset medias sensasjonsjag. Veidebatten blir således et eksempel på den dynamikken som skapes i møtet mellom populistiske politikere og oppslagshungrige journalister. I begynnelsen går det som regel greit, litt fordreininger tåler vi.

Etter en stund tar imidlertid usannhetene overhånd. I veidebatten har dette ført til en direkte kobling mellom veistandard og dødsulykker.

Det er det som ligger bak når Høyre lanserer en nullvisjon som i stor grad allerede er oppnådd.

Svært få mennesker dør som en følge av «dårlige veier» i Norge idag.

Det kunne derfor være fristende å erklære at Høyre, med partileder Erna Solberg i spissen, alt har nådd sitt mål, og anbefale folk å stemme på et parti som er visjonært nok til å sette kursen mot noe vi må strekke oss etter — også om det skulle vise seg at det innebærer å utfordre velgerne. For det er velgernes holdninger som dreper flest mennesker på norske veier.

Dataspill og virkelighet

En sjokkerende stor andel av norske bilførere ser ikke forskjell på dataspill og virkelighet. Over halvparten av bilene som passerer Statens vegvesens målepunkter kjører fortere enn fartsgrensen, og over 80% sier at de «av og til» eller «ofte» kjører 5–10 km/t over fartsgrensen i 80-sone. Å kjøre en moderne bil er en behagelig opplevelse, men det er fortsatt ikke mulig å trykke «Restart Game» når man kræsjer. I virkeligheten finnes det ingen kode man kan skrive inn for å gjenopprette sin «helse» til 100%, ingen patch man kan installere for å bli udødelig.

Vi kunne spart flere liv

Det vi som samfunn trenger er å gjenopprette respekten for høy fart og dårlige føreforhold, til tross for bilenes varme og komfort.

Statens vegvesen hevder at vi kunne ha spart 60 menneskeliv og unngått at 154 personer ble hardt skadet - hvert år - om alle hadde holdt fartsgrensene. Vi kunne spart enda flere liv dersom alle kjørte etter forholdene og godtok at den tiden det tar å kjøre bil er den tiden det tar å kjøre bil, også når man havner bak noen som kjører litt sakte.

Selv om vei, føreforhold og feil og mangler ved kjøretøyet har hatt betydning i en god del av dødsulykkene, er det overmotet og utålmodigheten som har drept flest. Med unntak av jordras, steinras og snøras er det svært få ulykker på norske veier som ikke kunne ha vært unngått dersom farten var satt ned til 10 km/t. Det er dette som er bakgrunnen for Statens vegvesens gode og langvarige kampanjer som «Stopp og sov», «Husk bilbelte», og sist «Hvilken side av fartsgrensen er du på?»

Atferd og ansvar

I beskrivelsen av et nullvisjonsprosjekt for ungdommer på Jæren skriver Statens vegvesen blant annet om «endret atferd i forhold til fart» og «vi har alle et ansvar på veiene». Verken «atferd» eller «ansvar» er ord Høyre våger å bruke. Det eneste rikspolitikerne tør å snakke om er veistandard; veier kan tross alt ikke bli fornærmet og stemme på noen andre.

Det er imidlertid ikke hull i veiene som gjør at ungdommer kjører inn i trær og dreper seg selv, det er holdninger. Statens vegvesen har dermed vist mer lederskap enn det Høyre har gjort, hvilket illustrerer en forbløffende, men ikke overraskende, omgjøring av det politiske landskapet. Politikerne blir embetsmenn som snakker om enkle spørsmål knyttet til den tekniske administrasjonen av landet, mens embetsverket blir politikere som snakker om vanskelige spørsmål knyttet til ansvar og atferd.

Flere, bedre og tryggere

Så lenge Høyre ikke våger å snakke om de vanskelige tingene knyttet til trafikkulykker, er ikke Høyre et troverdig regjeringsparti. Vi trenger politikere som tør å lede, som tør å ta opp temaer som er vanskelige. Høyre ønsker å bygge «flere, bedre og tryggere veier».

Hvem vil ikke det? Alle ønsker flere, bedre og tryggere veier.

Et seriøst parti kan imidlertid ikke nøye seg med å henge seg på det populistiske fremskrittsmantraet «norske veier er i elendig forfatning» og bruke en retorikk som årsaksforklarer alle dødsulykker med dårlig veistandard. For å lede en regjering trengs det en evne og en vilje til et reelt lederskap. Norge trenger en regjering som kan vise vei; som også tør å si det som er upopulært. Her feiler Høyre, og presenterer en politisk innsats på nivå med en underavdeling i Vegvesenet.

Fartsblind kjørekultur

Hadde Høyre vært et parti som våget å lede Norge inn i fremtiden hadde de konkretisert nullvisjonen ved å si at antallet dødsulykker knyttet til høy fart og manglende bruk av setebelte skal reduseres til null innen 2020. For å få til det må vi ta et oppgjør med en fartsblind kjørekultur. Vi må prate om den manglende sosiale fordømmelsen av folk som tror at to fartsgrenseskilt betyr at de skal summeres, og vi må latterliggjøre den utålmodigheten som får folk til å drepe uskyldige mennesker gjennom hasardiøse forbikjøringer. De fleste overlever å bruke to minutter mer på turen (man sparer under ett minutt pr. mil på å øke farten fra 80 til 90), men flere hundre mennesker dør hvert år fordi et stort flertall av norske bilførere insisterer på å kjøre fortere enn de kan. Verken rassikring, god linjeføring eller riktig skilting kan redde dem som kjører inn i en annen bil i 200 km/t.

ARKIVBILDE FRA SPILLET ”BURNOUT PARADISE”