Værekraft gir samfunnet bærekraft

Det ligger et enormt frigjøringspotensial i å utvikle menneskers værekraft. Vi bør derfor snakke om at alle er med i stedet for at «Alle skal med».

  • Skribent
  • Statsviter
  • Svein Tore Martinsen

Vi hørte det om igjen og om igjen i valgkampen: «Alle skal med». Så vidt jeg forsto så var det lønnsarbeidet man siktet til. Alle skal arbeide. Arbeid til alle er jobb nummer en, hører jeg også stadig fra samme parti.

Fra et annet parti hører jeg at de som ikke arbeider, lever i et utenforskap. 700.000 mennesker dreier det seg visstnok om. Eller er det 800.000 nå? 800.000 mennesker som ikke er med. Hvor er de da? De er utenfor. Utenfor livet? I alle fall på sidelinjen av livet. For de er jo ikke med, og de bidrar ikke til det flotte (?) målet som vi har på den økonomiske verdiskapningen: Bruttonasjonalproduktet.

Bidragsytere vs. snyltere

Mennesker blir dermed delt i to grupper: De som er innenfor vs. de som er utenfor. Bidragsytere vs. snyltere. Den politiske retorikken i den løpende debatten fyrer opp under denne inndelingen. Det nøres dermed opp under holdninger som gjør samfunnet vårt kaldt. Et samfunn jeg ikke vil leve i. Heldigvis er et annet samfunn mulig. Da fordres det at vi tør å slippe andre perspektiver til. For vi må våge å utvide arbeidsbegrepet vårt.

Fordi det foregår så utrolig mye arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (omsorg for egne barn, gamle foreldre etc.). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at ulønnet arbeid utgjør nesten halvparten av alt arbeid som utføres her i landet.

Utenforskapet Dernest bør det tiltakende problemfokuset fases ut. For vi bør slutte å fokusere på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet som problemer. Først og fremst fordi det er mennesker med liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg «innenfor» lønnsarbeidet. Tiden er derfor nå overmoden for i stedet å bryte ned skammen og skyldfølelsen som den kalde «utenfor vs. innenfor-retorikken» skaper for alle som er «utenfor».

Jo mer vi fokuserer på «utenforskapet» og problemene, jo større blir nettopp utenforskapet og problemene. For det kan bare ikke være slik at det å stå «utenfor» arbeidslivet i snever forstand er det samme som å stå utenfor selve livet.

Reduserer vi livet til et spørsmål om lønnsarbeid eller ei, så reduserer vi også livet. For livet har langt flere dimensjoner enn arbeid å by på.

Rom for livskraft Helt konkret betyr det at vi må skape mye mer rom for livskraft for alle mennesker. Derfor tror jeg at den såkalte arbeidslinjen er et unyansert feilspor. «Stå opp om morran»-retorikken sender ut doble signaler. På den ene siden signaliseres det at det skal stilles krav. Og krav er jo fint.

På den annen side signaliseres det at trygdemottakere i bunn og grunn og late. Det blir helt feil for det handler slett ikke om latskap for det store flertallet av de 500, 700, 800000 eller hvor mange det er som er «utenfor». For mange av dem er det ei heller krav som er medisinen. Men forståelse og medmenneskelighet.

Fokus på værekraft Jeg drømmer derfor om et samfunn der vi fokuserer mer på værekraften hos det enkelte menneske. Værekraft er et begrep jeg har lånt av foredragsholderen og sangeren Anne Margrethe Lund. Hun definerte værekraft som «grunntonen som alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet». Det er også blitt laget en fin film om henne. Lund ble rammet av kreft og døde, men dette flotte begrepet lever videre. Og jeg skal, via denne kronikken og i andre sammenhenger, sørge for at begrepet lever enda litt sterkere.

For tenk om noen flere mennesker kan klare å finne denne vakre grunntonen. Tenk om potensialet for værekraft hos mennesker kan hentes ut i langt større grad enn vi makter i dag. Hva da? Da tror jeg at vi kan få et værekraftig samfunn. Et samfunn som dermed også blir bærekraftig. Fordi det blir et samfunn som ikke bare snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men et samfunn som gir oss inkluderende liv.

Livsdimensjoner «Det handle om å leve», synger Kine Hellebust. Den sangen satt jeg nylig og sang sammen med mange andre mennesker under festmiddagen på Fløien folkerestaurant i Bergen ifb. med at arbeidslivssenteret ALF fylte 10 år. Jeg var invitert som foredragsholder for å spre mine litt frie tanker på dette feltet til mennesker som skaper livskraft hos andre mennesker hver eneste dag. Mange av dem med dype psykiske problemer.

Det var da jeg tenkte: Ja, det er jo forsyne meg det som det handler om, og det har dere forstått her! Det handler om å leve. Det handler om å være. Det handler om å sette livet inn i en helhet. En helhet der lønnsarbeid bare er en liten bit av en rekke dimensjoner i livet som kan gi oss mening. Livsdimensjoner der kjæreste, familie, barn, venner, hobbyer og kjæledyr i grunnen er like viktige. Eller snarere vel så viktige.

Bryte ut av skjemaet I etterkant av foredraget mitt kom det en kar som jobbet i Nav bort til meg. Jeg er i grunnen i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i Nav. For man leser jo så mye negativt om dem. Og man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter Nav, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.

— Vet du, jeg har en leveregel, sa han.

— Hva går den ut på, repliserte jeg.

— At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av «skjemaet og boksen» min i Nav og i stedet møte mennesker åpent.

Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Der og da tenkte jeg: «Tenk om alle i Nav hadde en slik leveregel!». Etterpå har jeg i stedet tenkt «tenk om vi hadde et samfunn der skjemaene og boksene ikke var så trange at ansatte i Nav og andre steder må bryte seg ut av dem for å møte mennesker». Kanskje kan borgerlønn (for eksempel 2 G = 150000 kr) være en vei å gå for å heve folks hoder, i stedet for å trykke dem ned.

Seig materie Å skape mer værekraft for alle mennesker fordrer at vi kommer ut av tilvante tanke- og begrepsbokser.

Det fordrer at vi tør å slippe nye tanker til. Det er forbaska vanskelig. Jeg vet det. Og dette er en uhyggelig seig materie å snu.

Jeg har likevel bestemt meg for å prøve. Fordi vi har så veldig mye å vinne på det. Vil du prøve med meg?

Synspunkter? Bruk kommentarfeltet under:

MELLOM MANGE STOLER: Man har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler enten det nå heter Nav, trygdekontoret eller noe annet. Arkivfoto: Ørjan Deisz