Mysteriet Jens Evensen

Hurraropene over all oljen og gassen som skal finnes i nord, har fått nasjonen til å glemme mannen som la grunnlag for den norske rikdommen.

JENS EVENSEN: Etter Treholt-dommen i 1984 dro Evensen seg tilbake, endte sin karriere iHaag og ble glemt av vesle Norge.Men han sikret landet råderetten over halvparten avEuropassjøterritorium. ARKIV: SCANPIX

Publisert:

John Gustavsen

I nærmest religiøse ordelag jubler nasjonens mektige menn over Snøhvit-gassen og det neste «eventyret» i nord, oljefeltet Goliat. På starten av året innkalte menigheten NHO til vekkelsesmøte i hovedstaden. Spåmenn forteller stolte over hvilke fenomenale rikdommer som bare ligger og venter. Den ene etter den andre står fram og forkynner himmelske tilstander etter at utenriksministeren 10. november i fjor var på besøk i «Byen for de store begivenheter» for å forkynne evangeliet. Etterpå har en del aktører i Tromsø nærmest gått på vannet. Ett er hva man tror , noe helt annet hva man vet . Budskapet fra det høye er forsynt med stor usikkerhet. Snøhvit-utbyggingen er et eksempel på det. Opprinnelig skulle det koste 39 mrd. kroner, men alt halvtannet år før den er ferdig, er den blitt 50% eller 19 mrd. kroner dyrere. Skal vi her anslå at sluttprisen blir ca. 65 000 millioner kroner.

Kappløpet etter olje og gass er til tider omgitt av ren mystikk. Det kan fortone seg som en gåte at debatten til nå langt på veg har unngått å komme inn på mannen som la grunnlaget for de rikdommene som har skaffet staten Norge et oljefond på over 1 300 mrd. kroner ved årsskiftet.

Mannen skulle normalt ha blitt pølsemaker etter sin far. Jens Ingebret Evensen ble født i Kristiania i november 1917. Han hadde en barsk oppvekst blant arbeidergutta på østkanten. Men rikmannssønnen slåss ikke bare med dem, han ble også deres gode venn og pleide deres vennskap helt til sin død i 2004. Da hadde han hatt en så lysende karriere, at det nærmest er et mysterium at han ikke ble nevnt da Norge før jul dreiv kåring av det 20. århundrets personlighet. Han ble ikke engang gravlagt på statens bekostning.

Men Jens Evensen siktet ikke etter avgudsdyrking slik vanlig er på oljeberget. Han var satt til å utføre noe så hederlig som et arbeid . Etter artium begynte han i 1936 på Universitetet i Oslo. Faren forstod at sønnens evner ikke egnet seg i slakterfaget. Jusstudier var midt i blinken for unge Evensen. Ferdig med studiene ble han ansatt hos advokatfirmaet Folkvard Bugge. Dette hadde spesialisert seg på å hjelpe husmenn som hadde fått anledning til å kjøpe den plassen de tjente på. Det passet Evensen å oppsøke husmennene for å lære dem hvordan de som gjerne var analfabeter, skulle opptre i forhold til loven.

Den annen verdenskrig satte mange nordmenn på prøve. Jens Evensen deltok aktivt i motstandsarbeidet, blant annet med å fabrikkere falske identitetspapirer slik at forfulgte kunne komme seg over til Sverige.

Under landssvikoppgjøret ble Evensen utnevnt til fullmektig og aktor for å finne ut av hva NS-fører Quisling og hans stab hadde tusket til seg under krigen. Saken mot føreren krevde iherdig arbeid, men slikt passet Evensen. Da Quisling ble dømt til døden for militært forræderi, tok Evensen avstand fra dødsstraff. Karakteristisk nok, alt nå var han i opposisjon.

Etter krigen dro Evensen ut for å utdanne seg. Han kom til USA i 1947 for å lære folkerett og engelsk. Han fikk stipend for sine resultater, og havnet på rennomerte Harvard University. Her skaffet han seg kontakter som skulle være ham til stor hjelp i hans videre karriere. Det viste seg at han skulle bli en nyttig mann da Norge ble stevnet for domstolen i Haag, i 1949 av Storbritannia, i 1955 av Frankrike i den s.k. gullklausulsaken. Han imponerte ved å prosedere på engelsk, men da det viste seg at han også behersket tysk, fransk og latin, ble han en nøkkelperson for Norge i Haag i flere tiår. Han ble bl.a. dommer ved Folkerettsdomstolen og avsluttet sin karriere i Haag i 1994, men ble også boende her mye helt til han døde i 2004. I en prosjektoppgave i historie/samfunnsfag skriver Marius L. Holen & Ståle A. Sund om Jens Evensens arbeid for det sorte gullet: «Oljen kom som julekvelden på kjerringa».

Rolf Hellem som senere skulle bli APs oljepolitiske talsmann, røper i brev av 03.01.2006 hvordan norske politikere tidlig på 1960-tallet var totalt uinteresserte i oljen.

Myndighetene hadde ingen tro på at det var olje og gass på sokkelen. Hellem forteller at «Etter at boringen startet 19. juli 1966 på norsk sokkel i Nordsjøen, fulgte tre år med 33 'tørre' borehull. De fleste selskaper hadde mistet troen på oljefunn. Karakteristisk for situasjonen var utsagnet til sjefsgeologen for et oljeselskap som ikke hadde søkt om boretillatelse: Han skulle drikke den oljen som måtte finnes på norsk sokkel».

Men Evensen hadde fått fornemmelsen av dette faktum. Med stor sannsynlighet hadde samtaler med byråsjef Harry Lindstrøm som også var jurist, men dessuten geolog, satt Evensen på sporet. Forfatteren av boka Prosessen mot Lindstrøm. Et politisk justismord (Dokumentarforlaget 2000), Hjalmar Markussen, kjente til kontakten mellom disse to.

Evensens iherdige arbeid førte til at en rekke kompliserte spørsmål trengte svar: Var det virkelig olje og gass under havbunnen? Hvis så, hvilke rettigheter hadde Norge til kontinentalsokkelen? Hvordan skulle letingen utvinnes og reguleres? Hvem skulle eie petroleumsforekomstene? Rent juridisk var det nok å gå løs på.

Evensen gjorde det. Han var på god fot med Einar Gerhardsen. Han fortalte fra reiser i Nederland om det folk kalte ja-knikkers , oljepumper. Gerhardsen forteller i sin bok Mennesker og politikk. Erindringer 1965-1978 (Tiden Norsk Forlag 1978) at «Tanken om et oljeeventyr i Nordsjøen fortonet seg den gang som framtidsmusikk». Men Evensen overtalte statsministeren. Da han bad om å få reise på statens regning til Midt-Østen, Latin-Amerika og USA for å sette seg inn i både utvinning og rettighetsspørsmål, ga Gerhardsen grønt lys. Evensen lå ikke på latsiden. Han ble venn med den mektige lederen av Esso Exploration, Dick Loeffer. De to utarbeidet sammen rammer for det som skulle bli norsk oljepolitikk. Evensen tok nå den juridiske doktorgraden på Harvard.

Halvard Lange kalte ham til sitt bord i UD. Evensen fikk i oppdrag å utforme oljestrategien. Han ble leder av Statens Oljeråd i 1965, og fikk undertegnet for Norge gunstige sokkelavtaler med Danmark og England s.å. Men Evensen ble også Norges sjefsforhandler for og fikk i 1972-73 til handelsavtalen med EF, på vegne av regjeringen Korvald. Han var forresten EF-motstander selv.

Til slutt ble han Havrettsminister uten å være medlem av AP i Brattelis regjering. Regjeringskolleger forstod ikke dimensjonene i det Evensen holdt på med. Roy Jacobsen skriver da karakteristisk nok i boka Trygve Bratteli. En fortelling (J.W. Cappelen Forlag 1995:564-565): «Evensen gir seg ettert hvert i kast med en omfattende havimperialisme, som verden av en eller annen grunn lar oss få holde på med».

Av Jacobsens bok framgår det at Bratteli var lite begeistret for den radikale Evensen. Men Reiulf Steen, Halvard Bakke o.a. må ha skjønt noe mer. Stortingsgruppa i AP pekte også på ham da det ble behov for en havrettsminister. I denne stillinga satt han fra 1974 til 1979, avgjørende år for utforminga av internasjonale havrettigheter. I boka Mitt liv. 1939-1986 (Gyldendal Norsk Forlag 1999) forteller Gro Harlem Brundtland om de store motsetningene det var mellom Utenriksminister Knut Frydenlund og Evensen. En får samtidig det inntrykk at hun ønsker å sette en parentes omkring ham. Evensen kommer med dristige utspill som blir oppfattet lite i takt med partiets linje. Han er motstander av atomvåpenpolitikken, er på god fot med det radikale USA og derfor også kritisk til landets imperialisme på land og hav.

Jens Evensen kom til å legge grunnlag for FNs arbeid med havretten og ikke minst opprettelsen av 200 mils økonomiske soner. Herbjørn Sørebø skriver i forbindelse med Berit Ruud Retzers biografi Jens Evensen. Makten, myten og mennesket (BBG Forlag 1999): «Då Svenn Stray tok over som utenriksminister, vart Jens Evensen avpollettert så han sat att med berre FN-spørsmål å stelle med. Politisk stod han ikkje så høgt i kurs hos Kåre Willoch heller, han som haddde komme så godt ut av det med John Lyng.(...)Svenn Stray ville gjerne bli kvitt denne brysame mannen i UD. Det lukkast, for Jens Evensen var ei stjerne ute». (Dag og Tid 38/1999)

Når Jens Evensen nærmest er glemt, kan det skyldes at verken Trygve Bratteli eller Gro Harlem Brundtland kom på god fot med den folkelige mannen som spilte trekkspill hadde glimt i øynene. Men slik mange har en svart sorg, hadde Evensen også sin: Straffesaken og spiondommen mot sin «adoptivsønn» og medforhandler om Gråsonen med Sovjetunionen, Arne Treholt. Sørebø forteller om opplevelsen av «Eit dobbelt svik».