**Eminente norske** rikssynsere bør ta en titt i andre utgaver av Charlie Hebdo enn den aller siste superbestselgeren. Er eksempelvis Aftenpostens kunstanmelder Kjetil Roed å finne blant de sjeldne 50.000 sjeler som regelmessig leste Charlie Hebdo, også før det smalt i Paris for fjorten dager siden? Han lar oss tro det.

22. januar synser han på en kjenners vis om Charlies hensikter og prioriteringer. Nordmenn uten franskkunnskaper får verdifull «informasjon» om hvem Charlie krenker oftest og hardest, og får dessuten vite at visse grupper slipper billigere unna de skarpe, charlistiske blyantspisser enn andre. Islam er det sorte får, mens jødene tas på med silkehansker, får vi vite.

Men hva baserer han denne påstanden på? At jødene ikke har anmeldt Charlie? Kan det eventuelt komme fra min tidligere fransklærer ved UiB, engasjerte og debattglade Helge Vidar Holm? Med status som professor i fransk litteraturvitenskap fra UiB, har han med sin faglige tyngde gjort en grundig gjennomgang i BT av Charlies historie og redaksjonelle linje. Nærmest i en bisetning, gir han oss et hint om at Charlie «viser et visst tilbakehold når det gjelder antijødiske stereotyper».

Norske tvitrere og facebookere uttrykker kraftig indignasjon på muslimers vegne. «Ikke krenk muslimen min» klinger vakkert à la «ikke mobb kameraten min». Det snikinstalleres en ny, trendy politisk korreks. Intelligentsiaens bedrevitende hovering, i kontrast til allmennhetens ukritiske jubelrefreng, je suis Charlie. Det er tappert å kjempe mot urett som ikke rammer oss selv. Om den bare var sann, denne påstanden om at Charlie kun krenker muslimer.

Nå er det det riktignok slik i dag, at om man teller antall trykte og kjøpte eksemplarer av den franske satireavisen, vil vitser om islamistiske ekstremister og jihadister stille i et suverent flertall i de millioner hjem. Dette fordi deres utslettende inntrykk på Charlie-tegnerne, paradoksalt nok, medførte avisens etterlengtede kassasuksess.

Kritiserer tegninger av arbeidsløse jihadister som søker Erasmus-stipend til Syria pasifistiske muslimer flest? Neppe. Men den nå verdenskjente gråtende, hvitkledde, lille fyren med turban og skjegg på islamgrønn bakgrunn, er noe som også mange «vanlige» muslimer misliker. Dessverre blir mange såret. De er mange som på tappert, lovlig vis, roper ut at dette sårer dem. Og det er bra. Det er også ytringsfrihet. For selv om jeg oppfatter denne tegningen som forsonende, må jeg godta at andre oppfatter den krenkende.

Selv irriterer jeg meg grønn over måten særlig salige Wolinsky iscenesatte kvinner i sine tegninger. Alltid seksuelt, uansett sammenheng.

Alle får gjennomgå av Charlies skarpe blyanter. Ofte politikere, mektige næringslivsfolk og styrtrike popstjerner, men også eldre, syke, rullestolbrukere og Charlies egne tegnere og fans, om de kan krype og gå eller ei. I høyeste grad gjelder dette også jøder. Pro-palestinske, anarkistiske Charlie sparer ikke på blyantkruttet overfor Israels overtramp i Gaza. Rå fremstillinger av shoah som effektivt salgstriks for griske, grådige businessjøder med ultralange mørke korketrekkere, er det dette som er å «vise et visst tilbakehold»?

Hos Charlie er det vanskelig å spore tabuer noe sted. Som satiriker ville de nok kjedet seg om de skulle tegne A4-folk. Holocaust, profeter, nonner, uteliggere, you name it. Alt kan spøkes med. Charlie kjemper for religionsnøytralitet i det offentlige rom, et viktig prinsipp i den franske stat. De vil legalisere all form for blasfemi. Charlie sparer ingen, men sparker aller helst oppover, mot makten. Jihadister har makt. Kalasjnikover dreper.

Charlie kjemper for religionsnøytralitet i det offentlige rom, et viktig prinsipp i den franske stat.

Hvorfor mener Roed at kun islam skal skånes av Charlies strek?

Er det ikke nedlatende mot muslimer å påstå de beint frem må få spesialsydd beskyttelse mot ytringsfriheten? Hvorfor skal de få byrden med en status som spesielt verneverdige?

Når Charlie Hebdo harselerer med pedofile biskoper, blir «vanlige» katolikker i Frankrike krenket, og går til rettssak, mot Charlie. Når hykleri i kirkens høye hierarki latterliggjøres, bebreides atter Charlie og gutta. Når tusenvis av iherdige reaksjonære katolikker går på barrikadene med nebb og klør mot homofiles rett til å være seg selv, da føler «vanlige» franske katolikker seg stigmatiserte, stadig av pressen.

Men er det virkelig Charlie og deres kompiser som sverter katolikkenes rykte? Eller er det bare lettere å ta frustrasjonen ut over budbringerne enn ekstremister og forbrytere i egne rekker?

Uavhengige, reklamefrie Charlie sparker i alle retninger. Som sin forfar Molière, karikerer Charlie helst stereotyper, «den type mennesker», som vi gjerne sier på bergensk. Navngitte individer som får gjennomgå, er kun statsledere, og andre med mye makt. Jeg påstår ikke at krenking er en menneskerett. Sårede følelser er jo inderlig, iboende subjektivt. Humor er det aller vanskeligste å «oversette» mellom kulturer.

Men kanskje ville spesialbehandling av én sammensatt gruppe virke mot sin hensikt, og fremstå mindre som en velfortjent bjørneklem enn en keitete bjørnetjeneste?

Rakel Benon er bosatt i Frankrike og er gammel Charlie-leser.