En appell til foreldre: Vær voksen

Utviklingen har gått fra å oppdra til å se barna. Det har gitt barna et ansvar de ikke er modne for.

De siste tiårene er alt som tidligere var god barneoppdragelse, blitt forkastet. Før ville de ha lydige barn, nå ønsker vi oss ansvarlige barn. Før slo de og straffet barna for å få dem til å lystre. I dag snakker vi med barna, i et ønske om at de skal forstå og velge fornuftig, selv.

Utviklingen har gått fra å oppdra til å se barna. Barn både medvirker og påvirker. Vi har gjennomført et skifte som var helt nødvendig. Samtidig kan det ha ført til at barna får ansvar de ikke er modne for.

Les også:

Vi har latt oss lede og inspirere av mange på stien fra lydighet til ansvarlighet. En av de mest toneangivende er Jesper Juul, med sin kjente bok, «Ditt kompetente barn». Der slår Juul fast at barn er kompetente og at den autoritære metoden er gammeldags: «kritikk, irettesettelse og bedrevitende oppdragelse bør være forbudt».

Juul har, sammen med flere, slått hånden av alt som har vært. Den nye og riktige måten å leve med barn på må: «eksperimentere seg frem i forskjellig grad».

Vi har en oppdragerrolle uten mye til mal, utover at barn kan og skal medvirke. Vi får, fra vi er på fødeavdelingen, vite at barnet selv skal bestemme når det skal ammes. Når barnet blir større blir vi trøstet med at vi sikkert finner ut av det — eller at det går over. Foreldrerollen har aldri vært vanskeligere. Metoder og oppleste sannheter er byttet ut med langt mer mangfoldige og diffuse råd. Historisk er det nytt og befriende, men også forvirrende.

La oss se. Det er tid for middag midt mellom lekser og trening. Treåringen skriker at han vil leke mer med deg. Femåringen er høylytt sur for at du tok på feil pålegg i matboksen hennes. Storesøster bygger opp til en scene fordi hun ikke får til leksene med en gang. Dette er de kompetente barna. Det kan virkelig være vanskelig å forstå dem.

Les også:

Utydelige retningslinjer har skapt utydelige voksne. Vi er forsiktige, redde for å gjøre feil. Vi vil ikke være gammeldagse og vi er bevisste på at det finnes en ny måte å oppdra barna på, men det er vanskelig å få et grep om hva det egentlig innebærer. Derfor hender det vi tasser rundt barna. Det gjør barna styrende og krevende, noe som kan føre til at foreldrerollen oppleves slitsom.

Mange peker på førskolebarna våre og kaller dem bortskjemte og selvsentrerte. For de eldre barna er ikke resultatet av den nye foreldrerollen bedre. En av tre ungdommer mellom 13 og 16 år er plaget med at de føler «alt er et slit», viser undersøkelsen Ungdata fra i fjor. Det er vanskelig å forstå hva barna mangler. De har voksne som vil dem vel, involverer seg og er til stede som aldri før. De som har blitt respektert fra de var født. Hvorfor er de ikke lykkelige?

Tiden vi har med barna vil vi kose oss. Samtidig er det hektisk, vi skal spise, hente— og bringe, gjøre lekser. Vi har verken lyst- eller tid til konflikter. Ganske raskt påvirker barna mer enn de har godt av.

De sitter lenger foran skjermer enn det vi synes er greit, egentlig. De bestemmer hva familien skal ha til middag, så kun fire av ti middager inneholder grønnsaker. Ansvaret for menyen er barna for unge til å bære. Det er de som bærer konsekvensene, bokstavelig talt. Nesten hver femte tredjeklassing lider av overvekt eller fedme, ifølge Folkehelseinstituttet.

Les også:

Det er på høy tid at vi voksne tar grep om tiden vår med barn, og leder barna gjennom det vi vil de skal gjøre. Det er forskjell på hva barn vil ha og hva de trenger. Vi må vise vei og lede. Vi bør slutte å gjøre alt for barna. SSB sine tidsbruksundersøkelser viser at 54 prosent av barn mellom ni og 15 år ikke hjelper til hjemme. Hvordan skal disse barna gå fra å være kompetente barn til å bli ansvarlige voksne? Når skal vi begynne å hjelpe dem med overgangen?

Over halvparten av barna våre opplever ikke gleden ved å føle at de behøves, på ordentlig. Tenk om det er sammenheng mellom depressive symptomer og det å ikke trenges? Hvis barn og ungdom har holdningen: «Hva skulle mamma og pappa gjort uten meg?», ville det være like farlig hvilken karakter de får på en prøve? Tenk om vi flyttet fokus fra barnas prestasjoner til familien som samarbeidsenhet. Jeg trengs!

Vi kan begynne å ta barna med på våre hverdagslige gjøremål. Like selvsagt som at vi spiller Ludo og leker i svømmebasseng med barna, kan de få lage middag sammen med oss og vaske hus. Vi leker med barna våre som aldri før. Det er bra. Det bygger opp en god relasjon med barna, som det også gis uttrykk for i Ungdata. Unge er fornøyde med foreldrene sine. De voksne dykker i barnas sfære, ved å leke med dem. Men i tillegg bør barna inviteres opp i vår sfære, ved å få være med og hjelpe til.

Den lille justeringen vil få store konsekvenser. Ikke bare for vår selvfølelse som foreldre, men også for dannelsen av ansvarlige voksne. Familien får preg av samarbeid. Vi har plikter vi utfører sammen med barna. Det blir nesten som i riktig gamle dager, men på en ny, hyggelig og langt mindre omfattende måte. Det er snakk om å hjelpe til litt, hver dag.

Les også:

Det er tid for middag midt mellom lekser og trening. Treåringen fikk ikke mer lek, men hjelper til med å kutte salat. Femåringen forteller hva hun valgte som pålegg i matboksen hun smurte selv. Hun var ikke fornøyd, så hun velger noe annet i morgen. Storesøster ber deg om hjelp før hun fortsetter med leksene sine. Selv. Tonen er god. De voksne har sagt til storesøster: «Når du er irritert, kan du ikke gjøre lekser. Ta deg en pause.» Barn må ledes. Av kompetente, blide og samarbeidsvillige voksne.

Kompetente voksne er voksne barna kan lene seg mot, som de kan lære av. Barn skal ikke bestemme for mye. De er rett og slett ikke så kompetente. Vi derimot, er det. Vi har levd en stund. Det er vår oppgave å lære barna hva de kan gjøre. Det moderne skiftet var helt nødvendig. Ingen ønsker det gamle lydighetsidealet, som Jesper Juul og flere fjernet, tilbake.

Samtidig kan vi ha lagt for mye ansvar på barna. Den byrden må vi ta fra dem. Intet barn er født kravstort. Det er bare vi som har latt dem få lov til å bli det — en stund.

Inger-Lise Køltzow er forfatter av «Tiden med barn», firebarnsmor, har drevet familiebarnehage i åtte år og jobber nå som lektor i ungdomsskolen.