Brønnpissere, var suvenirselgeren i Flåm sin kommentar til de lokale protestene mot cruiseturismen i bygden, og som han sa: «Hva ville bygden vært uten?» Men noen kaller det altså folkeforsøpling, og mener at cruiseturistene er blitt for mange.

Når noen opplever at det er for mange turister der de bor, så er det et problem, som også angår turistene, cruisenæringen og myndighetene. Noe bør da gjøres. Problemet er kjent fra andre steder, som for eksempel Venezia, hvor folk har protestert mot utviklingen av turismen og i særdeleshet cruisetrafikken, og man har forsøkt å få til reguleringer. Et sted å starte er å finne ut hva problemet består i. Er det for mange turister som vil til Flåm, eller er virksomheten for dårlig organisert og regulert?

Vanskelig regulering

Cruiseindustrien er kjent som vanskelig å regulere, for å unndra seg regulering, for å seile under bekvemmelighetsflagg, og for å yte relativt lite til fellesskapet både der hvor skipene er registrert og der hvor de ferdes. De kan tilsynelatende ferdes hvor de vil, og legge til kai eller ankre opp der de vil. For havnemyndigheter er cruisebesøk god business. Men selvsagt må skipene følge internasjonale, nasjonale og lokale lover og reguleringer.

Situasjonen synes imidlertid å være at reguleringen her i Norge er kommet på etterskudd. Man er blitt tatt på sengen av utviklingen de seinere år, en utvikling som har bestått i en alminneliggjøring av cruise, flere og større skip og flere cruiseturister. Det finnes tilbud i alle prisklasser, og i store deler av den vestlige (og til dels i den østlige) verden har folk flest råd til å koste på seg et cruise.

Vil tjene penger

Når noe går fra å være et luksusprodukt til et masseprodukt, er tendensen at produsentene i større grad søker å tjene pengene på å selge rimelig til mange, i stedet for dyrt til de få. Og i tråd med dette utvikles produksjonsteknologien for storproduksjon. Derfor blir cruiseskipene større og større, og de som går i land i besøkshavnene flere og flere. Det hevdes også at atferden til cruiseturistene har endret seg, mange er ikke genuint interessert i stedene de besøker, men i å forlyste seg. Man kan saktens spørre hvor denne utviklingen vil ende? Her er velkjente markedsøkonomiske krefter i sving. Det er en utvikling som er vond å vende, og som knapt noen myndigheter ønsker å stoppe. Men ingen er tjent med at det utvikler seg fronter slik som i Flåm.

Problemet i Flåm er at antall turister er svært høyt i forhold til stedets 350 innbyggere

Cruiseturismen i de store byene er relativt uproblematisk, fordi turistene glir inn i mylderet av mennesker som uansett er fremmede for hverandre. Cruiseturisme på Nordkapp går også relativt upåaktet hen lokalt, fordi cruiseturistene sluses inn i busser til Nordkapplatået. På lignende vis er det i Lofoten. I Longyearbyen og særlig i Flåm har lokalbefolkningen latt seg irritere. Problemet i Flåm er at antall turister er svært høyt i forhold til stedets 350 innbyggere — mange ganger høyere enn i Venezia.

Mange av innbyggerne lever ikke av turismen, men turismen lever på en måte av dem - av det landskap og den kultur deres liv materialiserer seg i. Problemet er ikke først og fremst de mange som sluses inn i Flåmsbanen, men dem som ikke gjør det og som blir vandrende omkring. Fordelen, men også problemet er at cruisehavnen i Flåm er midt i sentrum av bygden - med all sine pittoreske kvaliteter. Med flere cruisebåter inne samtidig blir det fort mangel på toaletter, og overtramp av privatsfæren, og tramp over privat grunn. Men det finnes en rekke måter å regulere en cruisehavn på, som ikke synes å være tatt i bruk.

Fem tiltak

Hvordan og om man kan hindre utviklingen i retning av større skip, er et åpent spørsmål. Nærøyfjorden er vernet av Unesco, men bare en liten del er nasjonalpark eller naturreservat som er de strengeste formelle reguleringsformene vi har. På bakgrunn av en slik verning har norske myndigheter satt en øvre grense for antall turister om bord i farvannet rundt Øst-Svalbard - 200 pr. seiling. Noe av problemet i Flåm er at cruiseskipene snart er så store at de tar luven fra det visuelle inntrykket av fjell og fjord - og trolig utgjør de en betydelig miljøtrussel. Det er ikke et landskap med slike ruvende skip som er vernet. Størrelsesregulering bør derfor vurderes i Nærøyfjorden.

Noe av problemet i Flåm er at cruiseskipene snart er så store at de tar luven fra det visuelle inntrykket av fjell og fjord - og trolig utgjør de en betydelig miljøtrussel

Følgende fem tiltak bør også vurderes:

Tidsregulering; altså passe på at det ikke er mer enn ett skip inne samtidig, og gi dem en begrenset anløpstid (for eksempel fire timer). Det er minst 16 timer med lys om sommeren. Også tidsregulering av landligge har vært praktisert på Svalbard.

Anlegge cruisehavner på utsiden av lokalsamfunnet, med transport av turistene inn til sentrum. Dette begrenser myldringen noe, men er mange steder ikke praktisk mulig.

Anlegge en tilpasset offentlig infrastruktur - for eksempel offentlige toaletter dimensjonert for storinnrykk.

Ramme inn privat eiendom tydeligere, gjerne i regi av det offentlige, men forbudsskilter og høye gjerder er ofte med og forringer landskapet og turistopplevelsen.

Utvikle etiske retningslinjer for cruiseskipene, turistene og for lokale virksomheter. Også dette finnes det gode eksempler på.

Alle slike tiltak bør kunne finansieres ved at havnevesenet tar inn pengene gjennom en utvidet havneavgift. En ilandstigningsavgift pr. turist ville ikke være urimelig på et sted som Flåm. På Svalbard betaler alle ankommende en såkalt miljøavgift på 150 kroner. Pengene går til et fond og fordeles på samfunnsnyttige prosjekter.

Ikke gjort nok

Det aller viktigste er at man har planprosesser gående som involverer og engasjerer folk på stedet. Her har man åpenbart forsømt seg i Flåm. Det finnes riktig nok en forvaltningsplan for de vernede naturområdene i Nærøyfjorden. Men dette er tydeligvis ikke nok. Plan— og bygningsloven gir rom for andre typer planer og for prosesser der man snakker sammen - ofte er det bedre enn å fekte fra barrikadene. For Flåms vedkommende er dette Aurland kommunes ansvar. Det er kanskje også på tide at man vurderer denne turismen noe mer nøkternt enn man har gjort i mange kommuner i noen år. Det er tross alt snakk om en turisme hvor forretningskonseptet er forbruk om bord, som lokalt betyr relativt lav inntjening pr. turist, men som ofte er forbundet med betydelige offentlige kostnader.

Cruiseturismen i de norske fjordene har tradisjoner tilbake til 1860-årene - det er på tide at man finner ut hvordan man skal leve med den.