Paradoks i jubileumsåret

I Norge feires det som om de gammeldagse suverenitetsidealer fortsatt gjelder; ennå lever mange i en forestilling om at vi ikke er med i EU.

Publisert Publisert

HVEM BESTEMMER? Når en tar i betraktning måten Norge er tilknyttet EU gjennom EØS og Schengen på, får vi ikke akkurat inntrykk av nasjonal selvstendighet og demokrati, skriver innsenderen. Foto: Kyrre Lien/SCANPIX .

  • Erik Oddvar Eriksen
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

2014 står Grunnlovens tegn. Med brask og bram feires den som en stor triumf for demokrati og selvråderett. En fokuserer på 1814 og på seirer i tiden etterpå. Men Grunnloven er viktig ikke bare av historiske og nostalgiske årsaker. Den er viktig også i dag, fordi den fastlegger hva som er grunnlaget og grensene for politisk makt. Den bestemmer hvem som bestemmer. Men hvem bestemmer i dag?

Dette er viktig å diskutere, for i 2014 feirer vi ikke bare at Grunnloven er 200 år, men også at det at det er 20 år siden EØS-avtalen ble Norges varige tilknytningsform til Den europeiske union (EU). Denne avtalen har konstitusjonelle implikasjoner.

Som et politisk system har EU klare eksperimentelle trekk

Grunnloven av 1814 var viktig for å etablere og sikre nasjonal suverenitet. Her ble selvstyreprinsippene knesatt og her ble den demokratiske styringskjede etter hvert lokalisert i tråd med idealene i den amerikanske og franske revolusjonen. Det var i sistnevnte at medlemmene av en europeisk stat for første gang ble sett som politisk og sosialt likeverdige.

Endret kontekst

Heretter er konstitusjon å forstå som en horisontal sammenslutning av like og frie borgere som styrer seg selv gjennom rett og politikk. Grunnlovskonteksten har imidlertid endret seg fundamentalt. Etter annen verdenskrig har ikke spørsmålet vært hvordan selvbestaltede nasjoner skal styre seg selv, men hvordan de skal unngå å skade hverandre. Dette ga opphav til et integrasjonseksperiment uten forbilde.

EU-systemet er slik organisert at de ulike «folkene» styrer seg selv i fellesskap gjennom institusjoner som de har direkte tilgang til og innflytelse over. Som et politisk system har EU klare eksperimentelle trekk, fordi den setter opp egne kriterier for legitimitet samtidig som den ikke er noen stat selv. Det bygger på den samme demokratiske konstitusjonalisme som Norge bekjenner seg til. Nettopp de idealene om folkesuverenitet og menneskerettigheter som kom med den amerikanske og franske revolusjonen og som inspirerte den norske Grunnloven, har gitt opphav til en europeisk orden hvor statene avgir statlig suverenitet for å sikre fred og øke handlingskapasiteten.

Rettslig og politisk orden

I motsetning til hva som er tilfelle i Norge, har de fleste andre landene i Europa formelt avgitt suverenitet til EU gjennom en grunnlovsendring. EU-landene har lukket seg inne i et overnasjonalt samarbeid og har gjort utenrikspolitikk om til innenrikspolitikk. De har slått sammen og delt suvereniteten seg imellom og til gjengjeld fått medbestemmelse over felles anliggender. De har fått i stand en rettslig og politisk orden, et indre marked og en felles valuta. Europeerne kan reise, arbeide, studere, og investere fritt. Bortfall av grenser og tollbarrierer, av handelshindringer og proteksjonisme gjør Europa til verdens største marked.

Til tross for nei-flertall i 1994 ble den allerede inngåtte EØS-avtalen beholdt

Denne orden, dette markedet, har norske ansvarlige politikere ikke kunnet overse. Til tross for nei-flertall i 1994 ble den allerede inngåtte EØS-avtalen beholdt. Det er den mest omfattende avtalen Norge har inngått. EØS-avtalen gir Norge, Island og Liechtenstein adgang til det indre marked. Det er en avtale som oppgraderes og utvides hele tiden. Svært mange forhold er relevante for fri bevegelse av varer, tjenester, arbeid og kapital. Veksten i EUs rettsakter, forordninger og direktiver, har vært eksponentiell. I 1992 var det 256 EØS-relevante rettsakter, i dag 9000.

EØS-avtalen har konstitusjonelle implikasjoner, fordi den i realiteten gjør at Norge er med i det indre marked på lik linje med EUs medlemsstater. Hver eneste regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU, og flere parallelle avtaler utenfor EØS er inngått. Det gjelder avtaler om grensekontroll, om asyl, om politisamarbeid. Norge stiller endog tropper til disposisjon for EUs militære innsatsstyrker. Rundt tre fjerdedeler av den lovgivningen som gjelder for medlemsstatene, gjelder også for Norge.

Når en tar i betraktning måten Norge er tilknyttet EU gjennom EØS og Schengen, med etableringen av nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir suverenitet til, får vi ikke akkurat inntrykk av nasjonal selvstendighet og demokrati. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir. I Norge gjelder ikke det demokratiske prinsipp om «ingen lovgivning uten representasjon».

I stigende grad er det EUs «grunnlov» som gjelder her til lands

I stigende grad er det EUs «grunnlov» som gjelder her til lands. Det er EUs innbyggere som fastlegger rommet for Norges selvbestemmelse. EU domstolens avvisning av datalagringsdirektivet (som Norge har sluttet seg til) er en tydelig illustrasjon på forholdet.

Paradoks

Det er et paradoks at denne problemstillingen er så lite fremme i jubileumsåret. Her feires det som om de gammeldagse suverenitetsidealer fortsatt gjelder; ennå lever mange i en forestilling om at vi ikke er med i EU. Det er lite interesse for problemet fra media og akademia. Egentlig burde det nå tas initiativ til et grunnlovskonvent hvor en kunne diskutere Grunnlovens status og stilling i dag. Det trengs for å diskutere Norges forhold til EU og for å diskutere den pågående inkorporeringen av menneskerettigheter i Grunnloven. Et slikt forslag ville neppe få støtte — det er lite interesse for prinsipielle spørsmål i det norsk politiske etablissement.

Faktisk er det slik at krisen har ført til mer integrasjon

Det minste en kunne gjøre var å øke bevilgningene til europaforskningen. Opplysning, er som Kant sa, utgangen fra selvpålagt umyndighet; og kunnskap er en forutsetning for å kunne vite hva slags umyndighet en har pålagt seg selv gjennom EU-tilknytningen.

I lys av endringene i EU og det økte omfanget av Norges avtaler med EU de siste 20 årene, er det et paradoks at bevilgningene til forskning på dette området er på samme nivå i 2013 som i 1995. Så vel EUs roll i den pågående konflikten mellom Ukraina og Russland som den senere utviklingen i eurosonen understreker ytterligere behovet for kunnskap.

Truet stabilitet

I en tid med økonomisk krise og politisk usikkerhet i Europa beveger det europeiske samarbeidet seg raskere enn på svært lenge. Faktisk er det slik at krisen har ført til mer integrasjon og til flere demokratiproblemer for EU. Integrasjonsprosessene er mangefasetterte og risikable. De møtes med økt EU-skepsis. Den stabiliteten som Norges forhold til EU bygger på, kan ikke tas for gitt i de nærmeste årene.

BT Allmenningen arrangerer i kveld panelsamtale om grunnloven, kl. 18.00 på Litteraturhuset i Bergen.

Publisert