Den nødvendige intoleransen

Toleranse er en dyd i mange sammenhenger, men når innvandreres atferd er i strid med viktige rettsstatlige prinsipper, er det viktig å kunne være intolerant, hevder John Kristian Sanaker i dagens kronikk. Sanaker er professor i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 16 år gammel

John Kristian Sanaker

I en kronikk i BT den 22. november 2004 etterlyser Lars Gule, generalsekretær i Human-Etisk Forbund, større toleranse i møte med våre innvandrere. Gules hovedpoeng er følgende: i norsk offentlighet snakkes det mye om integrasjon av innvandrere («et mindretall og et flertall tilpasser seg hverandre» til gjensidig berikelse), mens en egentlig mener assimilasjon (hvilket vil si at «innvandrerne blir som oss»). Integrasjon handler om at gruppenes egenart ikke skal forsvinne, ideen om assimilasjon er basert på en «implisitt påstand om at flertallets kultur og posisjoner er best». Gules påstand er at toleransen er det beste botemiddel mot kravet om assimilasjon: «Toleranse er evnen til å leve med de av andres tro, meninger, holdninger og handlinger en selv er dypt uenig i».

Den store svakheten i Gules argumentasjon er at han ikke skiller mellom tro, meninger og holdninger på den ene siden, og handlinger på den andre. Riktignok mener han menneskerettighetene er et «felles (minimums) grunnlag» for integrasjonen, og han innser at «våre nye landsmenn (...) har et stykke å gå når det gjelder å tilegne seg de moderne verdier som ligger i menneskerettighetstenkningen». Men han styrer unna det mangfold av tragiske eksempler som i de senere årene har vist hvor viktig det er å sette grenser for vår toleranse, og derfor blir hans prinsippargumentasjon konsistensløs.

Jeg vil i denne kronikken konsentrere meg om to områder hvor vår kultur gjennom en lang konfliktfylt utvikling har utviklet holdninger og en samfunnsmessig praksis som etter hvert er blitt nedfelt i viktige rettsstatlige prinsipper. Men samtidig dreier det seg om prinsipper som bestrides av større eller mindre grupper, særlig av kristne fundamentalister. Jeg tenker på likestilling mellom mann og kvinne, og homofiles rett til å leve ut sin seksuelle legning. Kvinners rettigheter er det området hvor innvandreres sosiale atferd har medført de største konfliktene, og samtidig er det et område hvor vi opplever en stor grad av nasjonal enighet om at vi må forsvare vår egen praksis som en umistelig verdi. Homofiles rettigheter er i stor grad basert på et lovverk som fremsynte politiker har fått igjennom, uten at det nødvendigvis bygger på en massiv folkemening. Derfor vil svært mange være enige i at vi skal kreve assimilasjonsmodellen når det gjelder kvinnesak. Dette er mer problematisk når det gjelder homosak.

La oss se på noen merkesaker fra de senere årene som har bidratt til å bevisstgjøre opinionen i vestlige land. Fadime-saken i Sverige i 2002 opprørte hele den vestlige verden. En kurdisk far drepte sin datter fordi hun hadde innledet et forhold til en svensk gutt. Mindre kjent i Norge er Hatun Sürücüs skjebne. Saken har rystet Tyskland og ført til holdningsendringer i opinionen. Tyrkiske Hatun var oppvokst i Tyskland, tvangsgiftet i Tyrkia som 15-åring, flyktet tilbake til Tyskland, gravid, to år senere, tatt hånd om av tysk hjelpeapparat, drept av sine tre brødre 6 år senere fordi hun levde som en tysk jente. Saken har vekket til debatt om unnfallenhet fra en politisk opinion som altfor lenge har utvist en misforstått toleranse overfor en atferd i innvandrermiljøer som er grunnleggende i strid med tysk rettsoppfatning.

Parallelt har Frankrike fått sin Emine-sak. I januar i år ble den tyrkiske kvinnen stukket ned og drept av sin eks-ektemann som klarte å oppspore henne i skjulestedet i Tyskland. Den 21. mai fikk Norge en viktig symbolsak som viste at norsk rettsvesen er i stand til å demonstrere en nødvendig intoleranse overfor innvandreres kulturbetingede handlinger i strid med norsk rettsoppfatning. En kurdisk far og bror ble i Drammen Tingrett dømt til fengselsstraffer for å ha mordtruet en ung jente til å inngå et ekteskap hun selv var imot. Disse enkelteksemplene er bare en bitte liten del av toppen av isfjellet. Mørketallene er store, og på grunn av en utbredt redsel for å bli beskyldt for intoleranse og rasisme har offisielle instanser vegret seg for å skaffe seg pålitelig innsikt når det gjelder overgrep mot kvinner i innvandrermiljøer. «Under dekke av å utvise toleranse har man sett en annen vei, for ikke å bli beskyldt for å være rasister», sier advokaten Seyran Ates som forsvarer tyrkiskættede kvinner som søker skilsmisse i Tyskland (L'Express, 28/03/05).

Dette er nok dekkende for holdninger i mange vestlige land. En har hittil veket tilbake fra å skaffe seg innsikt. Et eksempel fra Norge er kjønnslemlestelse av jentunger, som har vært forbudt siden 1995. Nylig har et stortingsflertall gjennom en handlingsplan blant annet foreslått obligatorisk undersøkelse av barns kjønnsorganer for å kunne avsløre eventuelle brudd på loven (Aftenposten, 22/05/05). Nå er det ikke tvil om at vi er godt rustet til å vise den nødvendige intoleranse overfor slike overgrep mot kvinner. Norge og andre nordiske land er ledende kvinnesaksland og opinionen vil ikke være splittet i slike saker. Men det er desto viktigere at det utvises årvåkenhet overfor en atferd som er i strid med de verdier som er blitt innarbeidet som fellesverdier i våre samfunn. Og hvis vi tror på disse verdiene, må det være viktig at vi også tilbyr innvandrerkvinner å dele dem med oss.

I Algerie og Marokko slåss kvinner for tilsvarende verdier, mot «skjenselens lov» (le code de l'infamie), en familielov basert på sharia som klart gir kvinnen en underordnet rettsstatus i forhold til mannen (loven er nå i betydelig grad justert i Marokko slik at den er mer i pakt med menneskerettighetene, i mindre grad i Algerie hvor islamistene har større innflytelse). Det vil måtte oppleves som underlig hvis et land som Norge skulle anvende andre lover enn sine egne overfor innvandrerkvinner fra land hvor de fremdeles må kjempe for å oppnå vestlig standard når det gjelder kvinnelovgivning.

Når det gjelder homoseksuelles rettigheter, er samfunnets konsensus langt svakere. Det er bare 33 år siden homoseksualitet ble offisielt slettet som medisinsk diagnose i Norge, og først i 1995 skjedde det samme hos Verdens helseorganisasjon. I en lang rekke land er homoseksualitet fremdeles straffbart, i de muslimske landene Iran og Saudi-Arabia kan det medføre dødsdom. I Norge har vi så vidt vites ennå ikke hatt noen sak knyttet til innvandreres syn på homoseksualitet, men både i Sverige og Danmark er det registrert tvangsekteskap hvor muslimske homoseksuelle gutter er blitt tvunget til å inngå ekteskap med en person av motsatt kjønn. Ifølge Kim Friele må den norske homolovgivningen ses på som en form for symbolsk beredskap mot politiske skiftninger og populistiske reaksjoner (Knut Olav Åmås i Verdibørsen, NRK P2, 14/05/05). Partnerskapsloven er mer et resultat av pressgruppers innsats enn av folkeviljen. Derfor vil det også være vanskeligere, hvis saker skulle dukke opp i innvandrermiljøer, å vinne oppslutning om den nødvendige intoleranse på dette området, enn når det gjelder kvinnesak.

Den store konfliktsaken i den vestlige verden i senere tid har utvilsomt vært Theo Van Gogh-saken. Den nederlandske filmskaperen ble drept av en islamist på grunn av sin kortfilm om grusomheter begått mot kvinner i islams navn. «Medskyldig» og manusforfatter var den 35-årige somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali. Kjønnslemlestet og tvangsgiftet klarte hun å flykte til Nederland, hvor hun etter hvert etablerte seg som en frittalende kritiker av islam-inspirerte overgrep mot kvinner. Etter to år med politibeskyttelse på en nederlandsk marinebase er hun nå kommet ut i offentligheten igjen, stadig med drapstrusler hengende over seg, med en bok om sin kamp mot tvangsekteskap, æresdrap og kjønnslemlestelse – og mot islamistisk aksjonisme i Vesten (fransk tittel: Insoumise, hun som nektet å underkaste seg). Den bør oversettes til norsk og bli del av samfunnsdebatten om våre holdninger til integrasjon versus assimilasjon.

I sin kronikk om vår manglende toleranse skiller ikke Lars Gule mellom den rent personlige, private tro og overbevisning, og de handlinger og overgrep disse ideene kan medføre. Jeg har i denne kronikken villet vise at toleransen må ha sin begrensning når handlinger er i strid med viktige rettsstatlige prinsipper. «Rettsstaten kan ikke være flerkulturell», sier Afshin Elian, iranskættet jussprofessor ved universitetet i Leyden i en kommentar til Van Gogh-saken (L'Express, 15/11/04). Vi må ikke være redde for å vise intoleranse når grunnleggende verdier står på spill.

Publisert
BT anbefaler

– Den blir en «game changer»

Investoren kaller det et høyrisikoprosjekt. Ordføreren klager over mørkemenn.

Mest lest akkurat nå

  1. – Mange ungdommar og støy i Nygårdsparken

  2. I fjor var det skrint. – I dag plukka vi to tonn før lunsj.

  3. Smitte på sju fly til og frå Bergen

  4. – Vi elsker deg for alltid

  5. – Jeg har egentlig lagt Brann og Bergen bak meg

  6. – Hver kveld ber jeg om det samme