Tyrkias ansvar i Syria

Syria er et offer for Tyrkias ambisjoner om å bli en stormakt, men tyrkernes involvering forbigås i stillhet.

Publisert: Publisert:

KAMP MOT ASSAD: Flere kilder hevder at det var Tyrkia som stod bak bruken av kjemiske våpen i Syria, men dette er åpenbart ikke godt stoff for norske aviser, skriver kronikkforfatteren. Foto: Stringer

Elisabeth Reehorst

De første årene statsminister Recep Erdogan satt ved makten i Tyrkia, gjorde han en stor innsats for å bedre økonomien. Samtidig styrket han forholdet til nabolandet Syria. De to landene hadde knapt vært på talefot i mange år, først og fremst fordi Syria lot ledelsen i den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Tyrkia, PKK, få ha hovedkvarteret sitt i Damaskus.

Da den nye syriske presidenten, Bashar al-Assad, var villig til å sende dem ut av landet, utviklet de to landene sterkere bånd. Forholdet gikk nok litt opp og ned, men det var ikke dårlig på det tidspunktet opprøret i Syria startet våren 2011. Det var derfor litt forunderlig at Tyrkias sterke mann, statsminister Erdogan, umiddelbart bestemte seg for å følge Vesten og resten av Nato i å støtte opprørerne i Syria. Med det sviktet han sin nye samarbeidspartner.

Erdogans valg ble skjebnesvangert for utviklingen av opprøret.

Åpne grenser

Det ble raskt klart at Tyrkias grenser mot Syria var vidåpne for opprørere — mer eller mindre militante - som trengte å flykte vekk en stund eller ønsket å komme inn for å kjempe. Dette gjaldt også innføring av varer, først og fremst våpen av alle slag, helt opp til «manpads» - anti-luftskyts-raketter som kan avfyres fra skulderen til en mann.

Les også

Syria har fortsatt kjemiske stridsmidler

Siden inngangene til og fra andre naboland var meget problematiske av ulike årsaker, var disse åpne grensene antakelig avgjørende for den utviklingen krigen fikk. De aller fleste militante jihadistene som kom fra utlandet, og det aller meste av våpen som ble finansiert både av USA, Qatar og Saudi-Arabia med flere, kom inn i Syria gjennom Tyrkia. Mye av dette kom med fly fra Libya, der det var store lagre og mange kampklare jihadister etter at Gadaffi-regiet var eliminert, og landet splittet opp.

Avhengig av USA

Tyrkia sto selvsagt ikke alene. De visste at de var avhengig av resten av Vesten, først og fremst USA. Og de var svært ivrige etter at USA skulle gjøre sin del av jobben — særlig ble dette tydelig da USAs etterretningsmiljø ved slutten av 2012 trodde at regimet ville vinne krigen.

Seymour Hersh, journalist i The New Yorker - han som blant annet avslørte My-Lai-massakren i Vietnam i 1968 og fikk Pulitzerprisen for det - har i en artikkel i The London Review of Books 17. april gått dypere ned i hvilken rolle Tyrkia spilte, særlig i forbindelse med det kjemiske angrepet i Ghouta utenfor Damaskus 21. august i fjor. Konklusjonen hans er at Tyrkia var hovedansvarlig for det angrepet.

For våren 2013, da også Erdogan skjønte at han hadde satset på feil hest, ble det full panikk. Stoppet han hjelpen til jihadistene, var alt over. I tillegg til at han ikke ville få gleden av å underkaste Syria, så han for seg en fremtid der tusener av militante jihadister skulle tilbake gjennom Tyrkia og kjempe for en islamistisk stat der.

Obama nølte

Erdogan og Barack Obama møttes i Det hvite hus i mai 2013, og på en pressekonferanse sa Obama fremdeles at «Assad må gå». På spørsmålet om han mente at Assad hadde krysset «den røde linjen», den Obama hadde satt for å svare på kjemisk angrep med invasjon, var svaret at han visste at slike våpen var blitt brukt, men de trengte mer kunnskap før de kunne gjøre noe.

I forbindelse med dette offisielle møtet ble det holdt en arbeidsmiddag - der også begge utenriksministrene og etterretningsfolk var til stede. Middagen ble dominert av at tyrkerne mente at «den røde linjen» var krysset, og at Obama måtte gå til aksjon og bombe landet. De var meget misfornøyde med Obamas nøling.

Les også

Assads ulovlige våpenbruk fortsetter

Det ble etter hvert klart at gassen som var blitt brukt i tidligere kjemiske angrep inneholdt nervegassen sarin. Og i mai 2013 ble ti medlemmer av jihadist-gruppen Jabhat al-Nusra arrestert i Sør-Tyrkia med to kilo sarin. Det ble skrevet en grundig rapport der de ble beskyldt for å utvikle kjemiske våpen fra dette. Fem av de arresterte ble løslatt umiddelbart, og de andre, inkludert lederen, Haytham Qassab der anklageren hadde bedt om 25 års fengsling, ble løslatt i påvente av rettssak. Tyrkisk presse spekulerte sterkt på om Erdogans administrasjon hadde vært involvert, da det hadde vært direkte kontakt mellom noen av disse. DIA-avisen, US Defence Intelligence Agency — påpekte blant mye annet at Jabhat al-Nusra hadde en virkelig dyktig celle som jobbet med sarin-våpen.

Bygget opp angrepsstyrker

Etter angrepet 21. august ble de militære angrepsstyrkene - inkludert franske og britiske deltakere - bygget kraftig opp. «Den nye listen over mål tok sikte på å utrydde enhver militær kapasitet som Assad hadde», ifølge en tidligere etterretningsoffiser, «inkludert elektriske kraftstasjoner, olje- og gassdepoter, all kjent logistikk og våpen-depoter, alle kjente kommando- og kontroll-fasiliteter, og alle kjente militære og etterretnings-bygninger».

Samtidig var Obamas påstand om at bare den syriske hæren var i stand til å utplassere sarin, i ferd med å rakne. Russiske etterretningsfolk hadde fått tak i prøver fra Ghouta, og analysert dem. De ble deretter sendt til Storbritannia for analyse. Det var sarin. Men de kjente ikke ingrediensene i den versjonen de hadde i den syriske hæren.

De skaffet seg en liste over dem - og det dreide seg ikke om de samme ingrediensene som i de som var brukt i Ghouta.

Svak dekning

Obamas nøling gjorde at syrerne igjen kunne puste ut. De som var forbannet, var tyrkerne. Riktignok torde de ikke bli så direkte som de hadde vært etter angrepet 21. august. Men holdningen etter at det ble klart at det ikke ble noen bombing, var - ifølge Hersh - temmelig avslørende likevel, og de to reaksjonene gjorde ikke at mistanken om at Tyrkia var involvert ble mindre.

Spør om hvem som hadde motiv - og hvem som hadde praktisk mulighet, tilgjengelighet til de rette stoffer og personer. Sammen med de andre indisiene ser man lett hvem som har den overveldende tyngden av indisier mot seg.

Det som er ganske merkelig, men som står i stil med hele dekningen av Syria-konflikten i norske media, er at artikkelen til Hersh omtrent ikke ble dekket. I NRK TV/radio ble det ikke nevnt med ett ord de to følgende dagene. I aviser som Bergens Tidende ble den avspist med en liten notis.

Nyheter i regimets favør, og mot Erdogan, er åpenbart ikke godt stoff.

Publisert: