Pegida-demonstrasjonene i Dresden har fått mye oppmerksomhet de siste ukene. Hvem er disse demonstrantene, som kaller seg «patriotiske europeere mot islamisering av aftenlandet»? Hva protesterer de imot? Hvordan klarer de å mobilisere tusenvis av voksne middelklasseborgere til å samle seg hver mandag og rope «vi er folket»?

Mandagsdemonstrasjonene og kampropet «Vi er folket» har sin opprinnelse i den fredelige revolusjonen i DDR høsten 1989, da borgerrettighetsbevegelsen til slutt mobiliserte hundretusenvis av mennesker til kamp for politiske rettigheter og demokrati. Ved å gjenoppta denne tradisjonen ønsker Pegida å formidle et dobbelt budskap: At dagens politiske system i Tyskland er like udemokratisk og korrupt som DDR-regimet var, og at en bred protestbevegelse fra «folket» må til for å endre det.

Politikere («landssvikere») og medier («løgnpresse») blir beskyldt for ikke å høre på folkets stemme og ikke forsvare nasjonale interesser, og for å være løpegutter for andre, særlig USA og EU. Vestens sanksjoner mot Russland i Ukraina-krisen blir derfor kritisert like mye som EUs innvirkning på tysk politikk, og det som oppfattes som endring av den nasjonale kulturen innenfra gjennom nærvær av fremmedkulturelle og særlig muslimer.

Blant Pegida-tilhengere forblir «islamisering» ofte et rent slagord. Det finnes lite konkret innhold og erfaring knyttet til begrepet. I delstaten Sachsen og hovedstaden Dresden er den muslimske andelen av befolkningen mye lavere enn i Tyskland generelt (0,4 mot 5 prosent). Man møter med andre ord nesten ikke på muslimer i hverdagslivet. Bildet av islam og holdningene til muslimer er stort sett preget av medienes overskrifter.

Et godt eksempel er fra desember 2014 da den tyske tabloidavisen Bild kom med overskriften «Politikere krever: Kristne skal synge muslimske sanger under julehøymessen». Bakgrunnen var at avisen hadde spurt politikeren Omid Nouripour, som er muslim, om han ville støtte forslaget om at kristne i toleransens navn synger en muslimsk sang i julegudstjenestene. Nouripour svarte positivt, men at i så fall burde det også være slik at muslimer synger kristne julesanger i moskeen. Forslaget om gjensidighet ble imidlertid ikke tatt med i Bild, slik at hele saken måtte fremstå som enda et bevis for den påståtte islamiseringen av Tyskland. Pegida-ledelsen reagerte omgående, og fordelte tekstene til kjente julesanger som «Glade jul» og «O, du herlige» blant demonstrantene den 22. desember. De ble ropt av full hals som kampsanger mot islamisering.

Eksemplet virker harmløst og humoristisk, men illustrerer hvordan demonstrantene lar seg hisse opp. Fiendebildet er først og fremst de veletablerte i politikk og medier, som blir beskyldt for å endre den tradisjonelle tyske kulturen i multikulturalismens navn. Men det er ikke bare det muslimske nærværet eller et høyt antall av asylsøkere som skaper irritasjon. Det er et helt konglomerat av fenomener i det moderne Tyskland som støter de konservative protesterende: Feminisme, homobevegelsen, et selvkritisk syn på den tyske historien og den tette bindingen til Nato og USA.

Les også:

Det har blitt spekulert i om sosiale problemer og økt arbeidsledighet kan være forklaringen på den nye fremmedfiendtligheten i Tyskland, men en slik tese overbeviser ikke. I motsetning til mange europeiske land går det fortsatt bra med tysk økonomi. I Sachsen har arbeidsledigheten blitt halvert i de siste årene. Dresden har et fremragende teknisk universitet og er blitt et internasjonalt kraftsenter for teknologisk innovasjon.

Det er ikke de arbeidsledige som marsjerer for Pegida. Som forskere har funnet ut, tilhører den typiske demonstranten middelklassen, er velutdannet og yrkesaktiv, tjener litt over gjennomsnittet, er 48 år gammel, livssynsnøytral og mannlig, har ingen preferanser for eksisterende politiske partier og kommer fra Dresden eller Sachsen. Selv om disse funnene må tas med en klype salt fordi de fleste demonstrantene ikke lar seg intervjue av journalister eller samfunnsvitere, gir de et nokså klart førsteinntrykk. Misnøyen er ikke sosialt eller økonomisk begrunnet, men ligger i en generell mistillit mot det politiske systemet. Demonstrantene føler seg ikke representert av de politiske partiene, og klager på et politisk korrekt meningsdiktatur i det offentlige rommet. Særlig når det gjelder kritikk mot innvandring og det multikulturelle.

I den 30 år gamle innvandringsdebatten i Tyskland var det lenge de konservativ-liberale kristendemokratene som forsvarte de samme prinsippene som Pegida-tilhengere marsjerer for i dag: At Tyskland ikke er et innvandringsland, at rett til asyl bør innskjerpes, og at innvandrere må tilpasse seg tysk kultur. Men de siste 10— 15 årene har CDU, Tysklands kristendemokratiske union, under Angela Merkel gjennomgått en nytenknings- og læringsprosess på dette feltet og utviklet et mer positivt syn på innvandring. Det finnes i dag ikke lenger tydelige forskjeller i innvandringspolitikken mellom de etablerte partiene CDU/CSU, SPD, FDP og De Grønne.

Med Merkels dreining mot venstre føler ikke de konservative og nasjonale kreftene seg representert av partiet lenger. At CDU har inngått en stor koalisjon sammen med sosialdemokratene, forsterker disse tendensene. Det er dette tomrommet på høyresiden som demonstrantene ønsker å fylle. Det er ikke usannsynlig at det nye EU-kritiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), som på delstatsvalgene i Sachsen i august 2014 på stående fot vant 9,7 prosent av stemmene, på sikt vil profittere mest på Pegida-mobiliseringen. Men foreløpig er ledelsen lammet av en bitter personkrangel om partiets fremtidige retning.

For å kunne vinne støtte blant folk flest, har Pegida-organisatorene i Dresden prøvd å holde høyreekstreme ute av bevegelsen. Offisielt samles de rundt et program som kan høres relativt moderat ut: Krav om integrering og tilpassing for innvandrere, tiltak mot «asylmisbruk», men fortsatt anerkjennelse av «ekte krigsflyktninger», styrking av politiet, slutt på EU-sanksjoner mot Putin, og så videre. Men i praksis er bildet mer blandet: Det er hooligans fra den lokale fotballklubben Dynamo Dresden som «beskytter» Pegidas fredelige spaserturer, og enkelte nynazister og islamkritikere har sluttet seg til bevegelsen.

Etter at Lutz Bachmann, en av de mest profilerte initiativtakerne til Pegida, nylig poserte som Hitler på Facebook og uttalte seg grovt nedsettende om utlendinger, måtte han gå av som styreleder. Samtidig har den saksiske storbyen Leipzigs lokale avlegger, «Legida», lansert langt mer radikale paroler enn i Dresden. Tiden for en avklaring om hvilken vei bevegelsen vil ta i fremtiden, er åpenbart kommet.