I toleransens navn

Det er fryktelig farlig å tro at alt blir harmonisk og konfliktløst om vi bare lar være å ytre oss kritisk om andre.

Publisert: Publisert:

MERKELIG: Etter Muhammedkrisen i 2006 har The organization of Islamic Conference (OIC) prøvd å få FN til å vedta resolusjoner til ”bekjempelse av bakvaskelse av religioner” - særlig islam. Merkelig nok er islam den eneste religionen det henvises til, skriver Mikkel Plum. Illustrasjon: Scanpix Foto: Scanpix

Mikkel Plum

Jeg har lenge beundret mennesker som under forhold de ufrivillig er blitt påtvunget, ikke lar seg kue, tilpasse eller føye, men forblir seg selv og tenker høyt og personlig. Sier det de mener, uansett konsekvensene.

Mikkel Plum

En av de tidlige var den kristne humanisten Erasmus fra Rotterdam (1469— 1536). Hans epokegjørende livsgjerning er den upartiske toleransen. Stående overfor mennesker som insistertepå retten sin - som Martin Luther og Paven - utviklet Erasmus sin frie, uavhengige holdning. Det betyr at man aldri tar parti, verken for eller imot noen part i en sak eller konflikt, men plasserer seg utenfor eller midt imellom partene. Erasmus sa til Luther at alle i et samfunn har like mye rett til å eksistere og fremme sitt syn, så lenge de fjør det uten å forulempe eller true andre. Luther ble gal: «Erasmus er den største fiende av Kristus som noensinne har eksisterte i tusen år”. Luther krevde respekt og underkastelse. Han tålte - som alle fanatikere - ikke bli sagt imot.

Fanatiske og intolerante handlinger - ikke ord - skal straffes, som vi straffer enhver annen kriminell handling.

Vi trenger mennesker som Erasmus også i dag. Noen som kan holde fast i toleransebegrepet med utgangspunkt i dets opprinnelige, historiske betydning. Mange muslimer anser det for maktpåliggende å få beskyttet islam mot kritikk. Som Luther vil de ha respekt og ikke motsies. Etter Muhammedkrisen i 2006 har The organization of Islamic Conference (OIC) prøvd å få FN til å vedta resolusjoner til ”bekjempelse av bakvaskelse av religioner” - særlig islam. Merkelig nok er islam den eneste religionen det henvises til, skriver Mikkel Plum.

OIC har åpenbart merket seg ordlyden fra den gang FN utropte 1995 som toleransens år, og brukt den som utgangspunkt: ”Toleranse er respekt, aksept og anerkjennelse av den rike mangfoldigheten av vår verdens kulturer, av våre måter å uttrykke oss på og måter å være menneske på». Formuleringen ble opphøyd til å være selve definisjonen.

BTs kulturredaktør Frode Bjerkestrand :

Les også

Vi trenger kristenfundamentalistene

Wikipedia definerer det slik: ”Først og fremst handler toleranse om respekt for andre mennesker, for sine medmennesker”. Et skjebnesvangert brudd med betydningen ser vi for eksempel i Tidens leksikon, 1976: ”Fordragelighet, overbærenhet overfor annerledes tenkende.” Ikke et ord om respekt.

Begrepet står nå for det stikk motsatte av det det gjorde i utgangspunktet — det som Erasmus sto for. Nå betyr toleranse at man skal ta hensyn til og være ærbødig overfor det man avskyr. Det har blant annet ført til at islamister og andre intolerante krever - og får - omgivelsenes respekt for sine frastøtende holdninger. Meninger som at kvinner skal holdes nede, eller at ateister og hedninger skal utryddes, tolereres i et demokrati. Men de bør aldri respekteres. Grensen for samfunnets overbærenhet blir først overskredet når folk med slike holdninger går - eller truer med å gå - fra ord til handling.

BTs filmanmelder Britt Sørensen:

Les også

Hva får en ung, fransk jente til å konvertere til islam og menge seg med jihadister?

Karl Popper understreker i sitt banebrytende verk ”Det åpne samfunn og dets fiender” fra 1945 at demokratiet alltid bør bevare retten til å forsvare seg mot de intolerante, ellers er dets dage talte. Popper kaller det toleransens paradoks. Om det skriver han: «Ubegrenset toleranse fører til at toleransens forsvinner. Hvis vi lar den ubegrensede toleransen gjelde selv de som er intolerante, og hvis vi ikke er rede til å forsvare et tolerant samfunn mot intoleransens voldsomme angrep, så vil de tolerante bli knust og med dem toleransen.»

I «Moralske Tanker» fra 1744 påpeker Ludvig Holberg at alle må ha sine meninger og samvittighet i fred. Kun de «fanatiske» som bare tolererer sitt eget svermeriske syn, og som mener at andres samvittighet skal rette seg etter deres, vil han ikke tolerere eller leve sammen med. Han kaller dem «skadelige» fordi de streber etter å «underminere grunnvollene i sivile samfunn». Og videre: «Slike folk bør vises bort.» Holberg mener man må motsi, fordømme og straffe dem som bevisst prøver å tvinge sin egen mening på andre — koste hva det koste vil.

Dette skjedde da fem barn i Naustdal ble tatt fra foreldrene:

Les også

«Norway, stop child kidnapping!»

Et menneske anno 2016 gjør det motsatte: Hun holder klokelig sin eventuelle negative holdning til andre menneskers meninger, kultur, etc. for seg selv. Hvis ikke risikerer hun å bli stemplet som dømmende eller intolerant — selv om hun tolererer det som sies av hele hjertet, og aldri i sine villeste fantasier ville drømme om å krumme et hår på noens hode, uansett hva de disker opp med av forferdelige ubehageligheter. Særlig risikerer man å bli brennemerket som ufordragelig hvis en negativ uttalelse oppfattes som sårende eller krenkende.

Slik blir alt relativt og dermed like bra. Politisk islam blir like bra som enhver annen verdensanskuelse, diktatur like bra som demokrati, fanatisme like bra som fordomsfrihet, ondt like bra som godt. Tanken er at hvis vi bare lar være å ytre oss kritisk om andre, vil alt bli harmonisk og konfliktløst. Det er etter min mening fryktelig farlig. Det betyr blant andet at de tolerante fraskriver seg selv retten til å kritisere og fordømme det som skal kritiseres og fordømmes. Samtidig opphøyes det vi bør fordømme til å være like godt som det prisverdige. Det fører til at vi sakte, men sikkert mister vår frihet. For det er ensbetydende med at vi ikke bare overlater til tilhengerne å hylle fanatikerne, men at vi alle blir tilhengerne deres.

BT-kommentator Eirin Eikefjord om terror i Europa:

Les også

Mørkets hjerte

Popper understreker at de tolerante i toleransens navn alltid bør forbeholde seg retten til å ikke tolerere de intolerante: ”Vi bør hevde at enhver bevegelse som prediker intoleranse, setter seg utenfor loven. Og vi bør betrakte oppfordring til intoleranse og forfølgelse som kriminelt, på samme måte som vi bør betrakte oppfordring til mord eller til kidnapping eller til gjeninnføring av slavehandelen som kriminelt.» Fanatiske og intolerante handlinger — ikke ord - skal straffes, som vi straffer enhver annen kriminell handling.

**La oss derfor få** den opprinnelige betydningen av toleransebegrepet tilbake. Den som Erasmus, Holberg, Popper og andre så strålende har formulert. Da kan vi slippe mye fanatisk vold.

Hør Debattert, BTs podcast om aktuelle temaer. Her! Eller i Itunes, eller Podbean.

Publisert: