Norges gamle kroningsby

Når kongeparet i dag kommer til Bergen på sin rundreise for å feire 25-årsjubileet for signingen, kommer de til Norges gamle kroningsby.

Publisert Publisert

KONGSGÅRDEN: Det gamle Norges kroningskirke lå i kongsgården, like nord for Håkonshallen. Kirken ble revet i 1531 og lot seg ikke gjenreise. Men ennå kan man ane bruset av historiens vingeslag der Kristkirken en gang sto, skriver Trond Norén Isaksen. Foto: SCANPIX

  • Trond Norén Isaksen

«Tiden står stille. I et moderne land, i en moderne stat, med moderne mennesker som mener moderne ting, er hjertene fortsatt sånn som menneskehjertene alltid har vært. Vi vet det jo. Og mennene og kvinnene som vendte seg mot vestveggen og kong Harald i Nidarosdomen i går, var de samme som vendte seg i samme retning i 1164 og så en annen konge tre inn», skrev Aftenposten-journalisten Vetle Lid Larssen da han rapporterte fra kong Haralds og dronning Sonjas signing i Nidarosdomen.

Larssen var ikke alene om å tro det, for historiebøkene er fulle av referanser til Nidarosdomen som Norges gamle kroningskirke. Men det var i Kristkirken i Bergen at kong Magnus Erlingsson som den første i norgeshistorien trådte inn for å bli kronet til konge, og Bergen forble Norges kroningsby gjennom høymiddel-alderen.

Magnus Erlingsson var bare åtte år gammel da han seinsommeren 1164 ble kronet og salvet og dermed den første til å benytte tittelen «av guds nåde Norges konge». Å innføre salvingsritualet i et land krevde pavens tillatelse, og som jeg har vist i boken Norges krone — Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid , var tillatelsen til Magnus’ kroning trolig pave Alexander IIIs belønning for den norske kongens støtte i kampen mot den tysk-romerske keiseren Friedrich Barbarossa og hans motpave.

Men pavestolen var ikke den eneste tronen som trengte å stabiliseres. I Norge raste det som vanligvis kalles borgerkrigene, men som i utgangspunktet hovedsakelig var tronstrider. Etter hvert stakk motsetningene mellom de stridende grupperingene så dypt at når et kongsemne var falt, skaffet flokken hans seg straks et nytt for å kunne fortsette kampen.

Ut fra gammel tronfølgeskikk hadde alle menn som tilhørte kongeslektens mannslinje rett til tronen, men da Inge Krokrygg falt i 1161 hadde ikke tilhengerne hans noen kandidat som oppfylte det kravet. Derfor måtte de greie seg med Magnus Erlingsson, en dattersønn av Sigurd Jorsalfare, med faren hans, Erling Skakke, som det vi ville kalt regent.

Magnus hadde altså ikke arverett til tronen, men grupperingen han tilhørte var alliert med kirken, som sørget for å gi korsfarerkongens barnebarn en annen form for legitimitet ved å krone ham. Samtidig ble det vedtatt en ny tronfølgelov, som sa at kongen måtte være født i ekteskap, et krav som Magnus i motsetning til motstanderne oppfylte.

Med tanke på kirkens sentrale rolle kan det virke overraskende at Magnus ble kronet i Bergen og ikke i Trondheim, hvor landets erkebispestol sto. Det ville ha vært naturlig om erkebiskop Øystein Erlendsson ønsket at kroningen foregikk i hans kirke, og for kongens del ville det å bli kronet i St. Olavs gravkirke være en måte å knytte an til helgenkongen og låne legitimitet fra kongehusets egen helgen.

Men trønderne hadde lenge vært fiendtlig stemt mot Erling Skakke og flokken hans, og han gjorde heller ikke mye for å blidgjøre dem. Med gammeltestamentlig grundighet gikk han inn for å utrydde fiendene sine.

Lytte til aktuelle debatter fra Vestlandet? Hør BT-podkasten

Les også

Debattert

Trønderhøvdingen Frirek Køna hadde vært blant dem som støttet de rivaliserende kongene Håkon Herdebrei og Sigurd Markusfostre. Etter at Sigurd Markusfostre var blitt tatt til fange og henrettet, trolig i 1163, sporet Erling Skakkes menn opp Frirek Køna, tok ham til fange, bandt ham til et anker og kastet ham over bord fra et skip. Dermed ble Erling kvitt en betydelig motstander, men skaffet seg samtidig enda flere fiender i Trøndelag.

I Bergen var Erling Skakke og kong Magnus, som tilhørte ei slekt som i generasjoner hadde holdt til i Etne i Sunnhordland, derimot blant venner og støttespillere. Bergen var dessuten kongens og regentens primære residensby, og at erkebiskopen kom til dem i stedet for omvendt kan ha vært en måte å markere kongemaktens selvstendige stilling overfor kirken.

Det var heller ikke unikt, for i England ble kongene heller ikke kronet i erkebiskopens katedral i Canterbury. Fra 1066 skjedde det alltid i Westminster Abbey, som lå i tilknytning til kongsgården i den viktigste residensbyen, på samme måte som Kristkirken i Bergen gjorde.

Verken kroningsritualets hellige innvielse eller tronfølgeloven var nok til å sikre Magnus Erlingssons kongedømme. I 1184 felte kong Sverre ham i slaget ved Fimreite, men kirken ville ikke krone den frafalne presten som hadde drept kongen de støttet. Det endte med at Sverre 29. juni 1194 tvang Oslos biskop Nikolas Arnesson til å krone ham.

Også det skjedde i Bergen, hvor også Håkon Håkonsson ble kronet i 1247. Fjorten år seinere holdt sønnen hans, Magnus Lagabøte, bryllup med den danske kongsdatteren Ingeborg Eriksdatter i den nyoppførte Håkonshallen og ble samtidig kronet i Kristkirken. Sønnen deres, Eirik Magnusson, ble kronet samme sted i 1280. Året deretter ble hans første hustru, Margaret av Skottland, også kronet i Kristkirken, men det ble den siste kroningen i Bergen. Eirik fikk ingen sønn og ble derfor etterfulgt av sin bror, Håkon V Magnusson, i 1299. Som hertug hadde han holdt til i Oslo, og det var også der han ble kronet.

Ved hans død i 1319 gikk Norges krone i arv til dattersønnen hans, Magnus Eriksson, som også var svensk konge og holdt felleskroning i Stockholm. Gjennom resten av det harde 1300-tallet sto kroningstradisjonen svakt i Norge, men det finnes en kilde som tyder på at Erik av Pommern ble kronet i Oslo i 1392 før han ble kronet til nordisk unionskonge i Kalmar syv år seinere.

Hans etterfølger, Christoffer av Bayern, ble kronet i Oslo i 1442, og først deretter var det Trondheims tur. Etter Christoffers død i 1448 gikk riksrådets flertall inn for å velge den danske kongen, Christian I, mens mindretallet, ledet av erkebiskop Aslak Bolt, holdt på den svenske kongen, Karl Knutsson.

Kongeparet i Bergen:

Les også

Her kan du treffe kongefamilien i Bergen

For å forsøke å trumfe gjennom viljen sin sørget Aslak Bolt for å krone Karl Knutsson i Nidarosdomen 20. november 1449 og for å proklamere at han var blitt kronet der hvor norske konger av hevd skulle krones. Det var rent oppspinn, men propagandaen var så virkningsfull at det er en utbredt feiloppfatning ennå i vår tid.

I 1814 ble det grunnlovsfestet at kongene skulle krones i Nidarosdomen. Katedralen hadde da ligget halvveis i ruin siden en stor brann i 1531, men den lot seg likevel gjenreise som det nye Norges kroningskirke. Det gamle Norges kroningskirke var blitt revet samme år som Nidarosdomen brant og lot seg derimot ikke gjenreise. Men ennå kan man ane bruset av historiens vingeslag der Kristkirken en gang sto.

Publisert