Wunderschön! ropte keiser Wilhelm

Den tyske keiser Wilhelm II besøkte paraplymaker Erichsen på Trulsheim på Lyreneset jevnlig. Siste gang var 10. juli 1914, rett før utbruddet av første verdenskrig. Det er nå planer om å gjøre dette området på Nygårdsvik i Laksevåg til offentlig park.

  • Historiker
  • Kjell Fossen

På 1800-tallet og et stykke inn i forrige århundre var Nygårdsvik på Laksevåg ennå en fredelig plett, bebodd av fiskere og plassmenn. Byfolk hadde riktignok i lengre tid forstyrret freden i viken når de kom roende med nistekurv og spillemann i rangen for å legge bak seg byens travelhet en stakket stund.

Etter midten av århundret oppdaget også folk fra det høyere borgerskap Nygårdsvik. De var driftige gründere som hadde kunnet legge seg opp formuer på grunn av de mange nye virksomhetene industrialiseringen brakte med seg. De bygget fantasifulle villaer i vilter sveitserstil på platået på østsiden av viken og utover mot Lyreneset. Her tilbrakte de store deler av året. Med sjøverts forbindelse kunne de dagpendle til byen, og etter en travel arbeidsdag trekke seg tilbake til den frodige vikens lune stillhet. Flere av dem var utpregede estetikere som anla vakre hager med sjeldne vekster. Navnet Lyreneset leder tanken hen mot skjønne kunster og vakre naturopplevelser.

Paraplymakerens hus

En av dem som kom til å sette sitt preg på Nygårdsvik og Lyreneset, var paraplymaker Christian Erichsen. Med et våkent blikk for det særegent bergenske — regnet - hadde han etter 1868 bygget opp en solid og innbringende paraplyproduksjon. Dermed fikk han råd til å reise sitt karakteristiske sommerhus, og anlegge en hage som vakte stor beundring i hans samtid. På en spesiell måte kom lille Nygårdsvik, paraplymakeren og hans villa Trulsheim til å bli knyttet til den store verden, og det i en tid da Norge var å regne for en utpost i Europa.

I en atmosfære av nyromantikk og historie fikk norske tradisjoner, norsk kultur og ikke minst norsk natur, en spesiell posisjon i utlandet. Keiser Wilhelm II av Tyskland var en av dem som fra slutten av 1800-tallet fikk et nært og personlig forhold til Norge gjennom sine årvisse besøk i det vestnorske fjordlandskapet. Her kunne han være demokrat og møte enkle mennesker som levde i en ubrutt historisk tradisjon mellom dramatiske fjell og vakre fjorder.

Pust fra den store verden

For mange mennesker i vårt område var det sommerens høydepunkt når flotiljen rundet Kvarven med det hvitmalte keiserskipet «Hohenzollern» i spissen. Man fornemmet et pust fra et av den store verdens politiske maktsentra.

Folket på Trulsheim begynte tidlig å hilse «Hohenzolleren» med flagget, vinke og rope «Leve keiseren». Keiser Wilhelm la merke til dette, og ville gjengjelde hilsenen. I 1897, nærmere bestemt 19. juli, la han i vei - inkognito - sammen med sine kavalerer, oberst Moltke, grev Moltke, von Roon og von Schliessen fra Larsabryggen (Rådhusbryggen) utover mot Nygårdsvik.

Sigarer, rødvin og selters

Veier var det lite av, og de måtte forsere både utmark og buskas før de sto i paraplymesterens hage, blir det fortalt. De ble vel mottatt, og kaptein Erichsen, paraplymesterens bror, trakterte gjestene med sigarer, rødvin og selters. Keiseren konverserte lett i en halv time, og ytret ønske om å se «Lappeleiren» i Tennebekken. Når paraplymakeren antydet at de da kunne komme for sent tilbake til «Hohenzolleren», ble det svart at skipet nok ikke ville gå før de var om bord.

Man begynte å ane at de høye herrer var mer betydningsfulle enn først antatt. Da følget var på vei ut porten kom grev Moltke og takket på keiserens vegne for gjestfriheten som var vist dem. Stor var forskrekkelsen - særlig for to tyske gjester som den dagen befant seg på Trulsheim - da det gikk opp for dem at det var selveste keiser Wilhelm de hadde hatt besøk av.

Donnerwetter

Slike inkognito-historier var et trekk i tiden. Det var spennende og eksotisk når folk fra høyere sosiale lag trakk seg tilbake fra sine posisjoner og blandet seg med alminnelige folk. For de store var det nok befriende å kunne legge fra seg sine plikter og sin stive livsstil, prate med vanlige mennesker og være seg selv. På Trulsheim var keiser Wilhelm en jovial person med en nesten gutteaktiv sjarm.

Ved senere besøk trakk han med seg hele sitt følge opp den bratte stien til høydedraget på Lyreneset. Han hadde en nesten barnslig glede av å vise de høye herrer den formidable utsikten over fjorden og byen, som alltid avfødte begeistrede utrop som «Donnerwetter» og «wunderschön». Her lå også den største av de kunstige grottene, som vi kan finne rester av den dag i dag og som senere alltid ble kalt for Keisergrotten.

Dyrket norsk historie

Keiser Wilhelm ble en myteomspunnen person i datidens Norge. Han var monarken som steg ned til folket. Hans sans for enkle mennesker og for storheten i norsk natur og eldre historie, hadde nesten noe mytisk over seg, slik det kommer til uttrykk i den gedigne statuen av den germanske sagnskikkelsen Fridtjov den frøkne som han fikk reist på Vangsnes.

Tradisjonen kan også fortelle at en gang keiseren var på vei til Trulsheim, savnet han en pakterkone som vanligvis satt utenfor huset sitt. Grunnen var - ble det sagt - at hun nettopp hadde fått sitt trettende barn. Dette skal ha imponert keiseren slik at han fikk sendt utover en stor kurv med godsaker. Pakterkonen kvitterte med å kalle det nyfødte pikebarnet opp igjen etter keiserens bestemor.

Eventyret tok slutt

10. juli 1914 skrev keiser Wilhelm for siste gang sitt navn i gjesteboken på Trulsheim. 15 dager senere, da keiserskipet lå i Balholm i Sogn, fikk han de fatale telegrammene om utviklingen på Balkan som førte til utbruddet av første verdenskrig og hans fall. Et eventyr var slutt.

Vennskapet mellom Erichsen-familien på Lyreneset og keiser Wilhelm ble livslangt. Da et av hans barnebarn ble konfirmert, fikk de invitasjon til å være til stede i Berlin. De var heller ikke glemt da den avsatte keiseren i 1938 feiret sin åttiårsdag i eksil i den lille byen Dorn i Holland.

Lutter glede hos Erichsens

Keiser Wilhelm må ha følt seg særdeles velkommen på Lyreneset og Trulsheim. Besøkene på Stupet på Storetveit hos den tyske konsul Mohr var plikt. Avstikkerne til Lyreneset og paraplymaker Christian Erichsen på Trulsheim var lutter glede.

Vi våger å antyde at tilknytningen til Nygårdsvik og det nære personlige vennskapet med folket her, kan ha virket inn på keiser Wilhelms etter hvert mer positive holdning til oppløsningen av unionen med Sverige i 1905. Og det var her - der det nå skal bli park - at alt begynte.