Tvang på en fredag klokken halv tre

Det er et problem at mange rusmiddelmisbrukere tvangsinnlegges med hastevedtak før sosialtjenesten stenger «fredager kl. halv tre». Hvilke konsekvenser har det?

Kronikk

Ingrid Lundeberg, forsker og Kristian Mjåland, forskningsassistent, Uni Rokkansenteret Sosialtjenesten har ansvaret for å fremme tvangssaker overfor rusmiddelmisbrukere. Voksne rusmiddelmisbrukere kan legges inn på tvang i behandlingsinstitusjon i inntil tre måneder etter sosialtjenestelovens § 6-2, for å forhindre selvdestruktiv og livstruende atferd som har årsak i et vedvarende og omfattende rusmiddelmisbruk, og der frivillige tiltak har vist seg nytteløse.

Paragrafene har vært brukt i begrenset grad, men antallet tvangsinnleggelser har økt merkbart det siste tiåret. I 2001 var det 39 realitetsvedtak på landsbasis etter § 6-2, mens i 2008 hadde antall vedtak økt til over 80. Tvang er omdiskutert fordi det er et alvorlig inngrep mot den enkeltes frihet og dens legitimitet er avhengig av at de krenkelsene som inngrepet innebærer står i forhold til nytteverdien.

Risikoen for å krenke en gruppe mennesker som allerede er stigmatisert og marginalisert er stor. Måten sosialtjenesten går frem på når rusmiddelmisbrukere skal tvangsinnlegges er av stor betydning. Imidlertid er det et problem at mange rusmiddelmisbrukere tvangsinnlegges med hastevedtak før sosialtjenesten stenger «fredager kl. halv tre». Hvilke konsekvenser har det?

Forskjellsbehandling

I Uni Rokkansenterets evalueringsrapport om sosialtjenestens rolle i bruk av tvang, finansiert av Helsedirektoratet, har vi undersøkt hvordan og hvorfor sosialtjenesten går til det skritt å bruke tvang. Vi fant at det eksisterer store variasjoner i hvordan sosialtjenesten forvalter lovgivningen.

Tvang anvendes ulikt både mellom saksbehandlere, bydeler/kommuner og helseregioner. Variasjonene skyldes organisatoriske forhold, samarbeidsforhold med behandlingsinstitusjonene, holdningsforskjeller, ulikt kunnskapsgrunnlag, ulik tolkning av loven, og positive og negative erfaringer fra tidligere tvangsinnleggelser.

Et stort problem er mangelen på samarbeid og erfaringsutveksling internt i sosialtjenesten, og mellom sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Tvang med stort drama

Et ordinært tvangsvedtak innebærer at saken må overprøves av Fylkesnemnda for sosiale saker i forkant av tvangsplasseringen, men i akutte tilfeller har sosialtjenesten anledning til å fremme såkalte hastesaker som kun krever midlertidig godkjenning. Hastesaker var opprinnelig tenkt som et unntak, men er blitt hovedregelen.

Vi ønsker her særlig å rette oppmerksomheten mot de dramatiske konsekvensene av at mange innleggelser skjer i hui og hast «fredag klokken halv tre». I slike tilfeller har ruskonsulentene ved Nav— og sosialkontorene ofte vurdert tvang i lang tid, men når klientens situasjon forverrer seg og det nærmer seg helg fatter de et hastevedtak. Plutselig er det ingen tid å miste. Dette fører til tvang med et stort drama.

Fare for liv og helse

Selve innleggelsen utgjør et kritisk punkt i tvangssakene, slik det oppleves av både ruskonsulentene i sosialtjenesten og rusmiddelmisbrukerne selv. De ulike måtene selve innleggelsen gjennomføres på gjenspeiler ofte hvordan den forutgående saksgangen har vært. Klientmedvirkning er tidvis helt fraværende. Ofte har ikke klienten fått vite at tvang vurderes.

Dette skyldes blant annet at sosialtjenesten holder utredningen skjult, av frykt for at den det gjelder «går under jorden» og fortsetter rusmiddelmisbruket med stor fare for eget liv og helse. Overraskelsesmomentet gjør imidlertid tvangsinnleggelsen til en krenkende opplevelse og skaper stor motstand, unødig maktbruk og aktivt politi.

Mot klientens vilje

For ruskonsulenten settes hjelperollen på en drastisk prøve. Det oppstår en tilspisset situasjon der de opplever å gå på akkord med egne yrkesetiske normer ved å gå imot klientens vilje. De frykter at tvangsbruken kan skape et tillitsbrudd som det er vanskelig å reparere. Noen løser dette ubehaget med å la politiet ta tilnærmet total kontroll over situasjonen.

Bistand fra politi er regelen heller enn unntaket i disse innhentingssituasjonene, men deres rolle varierer betydelig. I et tilfelle ble det rapportert om at innleggelsen involverte en storstilt politiaksjon. Her ble tvangsanbringelsen av en ung jente kombinert med en razzia og jakt etter rusrelaterte straffbare forhold.

I andre tilfeller brukes varetektsfengsel i påvente av ledig tvangsplass. Vi har også eksempler på at alvorlig psykisk syke personer som er innlagt i psykisk helsevern totalt uvitende blir vekket om morgenen med et tvangsvedtak, blir påsatt håndjern av politi og fraktet til rusinstitusjoner uten at det en gang blir satt av tid til pakking av eiendeler og skikkelig påkledning. Hensikten med tvang er å gi hjelp, men slik dette gjennomføres er det få eller ingen signaler om at det er noe annet enn straff i vente.

Unødvendig stort drama

Selv om bruk av politi noen ganger kan være nødvendig, kan en politistyrt innhenting med direkte bruk av makt skape et unødvendig stort drama som påfører rusmiddelmisbrukeren krenkelser, og gir en dårlig start på institusjonsoppholdet. Institusjonene kan knapt tenke seg et verre tidspunkt for å ta imot en totalt ukjent og uvillig pasient med håndjern enn fredag ettermiddag; uforberedt midt i helgeskiftet, i påvente av en helg med lite aktivitet og redusert bemanning.

Samtidig ser vi at dette også heller bidrar til å skjerpe ruskonsulentens ubehag og yrkesetiske konflikt, enn å dempe den. Den hyppige bruken av uniformert politi, håndjern, direkte makt og til og med varetektsfengsling i påvente av plass, er problematisk.

Sammenblandingen av rekvisitter og virkemidler fra straffe- og behandlingssystemet er forvirrende for rusmiddelmisbrukeren, og uheldig for det videre institusjonsoppholdet.

En bedre start

Flere ruskonsulenter lykkes imidlertid med klientmedvirkning og et tverrsektorielt samarbeid i planleggingen og iverksettelsen av innleggelsen. Disse benytter sjelden bistand fra politi. Innleggelsene planlegges i samråd med institusjonene og aldri «fredager kl. halv tre».

Resultatet synes å være mindre konflikter og krenkelser. Innleggelser som signaliserer hjelp heller enn straff og tvang gjør ikke bare opplevelsen bedre for alle parter, men kan gi en bedre start på et i utgangspunktet utfordrende tvungent institusjonsopphold.

Når rusmisbrukere må tvanginlegges - hvem skal håndtere det, og hvordan? Bruk kommentarfeltet.