Etter DVD-Jon

Rett før jul ble Jon Johansen («DVD-Jon») for annen gang frikjent i norsk rett og i begynnelsen av januar ble det klart at dommen ikke ankes. Saken mot ham er et av de første og tydeligste eksemp-lene i vårt land på at datateknologien tvinger seg inn i rettsvesenet og den offentlige debatt, kanskje raskere enn mange av aktørene ønsker eller er i stand til å håndtere.

MAGNE BERGLAND

Man kunne kanskje tro at saken er viktigst for spesielt datainteresserte, særlig ungdom med pc-en som sin frems-te hobby. Men faktisk reiser den problemstillinger som berører alle og som er viktige i vår digitale hverdag, enten vi vil det — og vet det - eller ikke. Det har vært mye oppmerksomhet om distribusjon av musikk i MP3-format og kopiering av populære filmer på internett. Det er derfor viktig å fastslå at Johansen ikke var tiltalt for brudd på åndsverkloven – for piratkopiering. Derimot var han tiltalt etter straffelovens § 145. Denne paragrafen, tidligere kalt «brevbruddsparagrafen» (det er denne som forbyr deg å gå i naboens postkasse og åpne hennes brev), dekker nå også brudd på elektroniske sperrer. Bestemmelsen kalles derfor også «hacker-paragrafen» og lyder slik:

«§ 145. Den som uberettiget bryter brev eller annet lukket skrift eller på liknende måte skaffer seg adgang til innholdet, eller baner seg adgang til en annens låste gjemmer, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.

Det samme gjelder den som ved å bryte en beskyttelse eller på liknende måte uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske midler.» For å forstå hvordan begreper som «beskyttelse» og «uberettiget adgang» tolkes i en elektronisk sammenheng, må vi vite litt om teknologien DVD-platene inneholder.

Forkortelsen «DVD» står for «Digital Versatile Disc», vi kunne oversette det til norsk som «allsidig digitalplate». Allsi-digheten er en av mediets styrker: Samme plate kan brukes både i pc-en og i DVD-spilleren. Den kan lagre bl.a. datapro-grammer, lyd eller film. For dem som bruker DVD som medium for å selge filmer, er allsidigheten ikke bare en fordel, men også et problem. Den som kjøper en plate kan sette den i DVD-spilleren koblet til tv-en og se filmen. Men hun kan også sette den i pc-en og kopiere innholdet. Da har hun produsert en kopi som er identisk med originalen (i motsetning til en kopi av en videokassett, som vil ha dårligere kvalitet enn originalen) som hun kan kopiere til en blank DVD eller legge ut på Internett så hvem som helst kan laste den ned og se den. For å unngå denne muligheten for kopiering, er innholdet på DVD-ene lagret i et kodet, eller kryptert, format. Kodingssystemet heter Content Scrambling System (CSS). For å kunne tolke innholdet på platen må avspilleren, enten den er en DVD-spiller koblet til en TV eller et dataprogram i pc-en, ha in-nebygd et program som dekoder CSS. Dette programmet inneholder en hemmelig dekodingsnøkkel.

Høsten 1999 var CSS-dekodingsprogrammet fra en taiwansk-produsert DVD-spiller blitt «plukket fra hverand-re» og gjort kjent blant en gruppe mennesker som var interessert i denne teknologien, blant dem Jon Johansen. Takket være utilstrekkelig hemmelighold i programmene til akkurat denne spilleren, hadde de nå en av de nødvendige dekodingsnøkle-ne. Med den som grunnlag begynte de å lage et program som kunne lese det CSS-kodete innholdet på DVD-plater. Pro-grammet kalte de DeCSS. Johansens bidrag var dels at han programmerte brukergrensesnittet, altså den delen av program-met som brukeren «ser» og direkte forholder seg til, og dels at han publiserte DeCSS-programmet på Internett.

Så langt var partene i rettssaken enige om fremstillingen. Johansen var med på å lage DeCSS-programmet, og formålet var å dekode kodete filmer på DVD-plater. Men er dette i seg selv ulovlig? Ikke nødvendigvis; det kommer blant annet an på hva som var hensikten med og virkningene av denne dekodingen. For at kodebruddet skal være ulovlig etter straffelo-vens § 145 må det nemlig være brukt til å skaffe seg uberettiget tilgang til filmene.

Hvis Johansen f.eks. hadde kopiert innholdet av en film, laget mange kopier og solgt disse kopiene, ville det ganske opplagt vært uberettiget. (Da ville han forresten også vært tiltalt etter åndsverkloven.) Men påtalemyndigheten har ikke funnet grunn til å påstå at han har hatt slike hensikter. Blant det datautstyret som ble beslaglagt hos Johansen er det heller ikke funnet en eneste piratkopiert film. Derimot hadde han mange DVD-plater som var ærlig kjøpt og betalt.

Johansen påsto at kodeknekkingen hadde andre hensikter, nemlig å kunne overføre filmen til en datamaskin med opera-tivsystemet Linux og se filmen på denne maskinen. Det fantes ikke avspillingsprogrammer med CSS-dekoding for Linux, så de som brukte dette var avskåret fra å kunne se DVD-filmene sine på pc-en, i motsetning til brukere av Windows og Macintosh. Dette ville altså Johansen og hans kamerater rette på. En annen berettiget bruk av DeCSS-programmet kunne være å ta sikkerhetskopi av sine egne filmer, for å ha en kopi hvis originalplaten f.eks. ble ødelagt av hakk og riper.

Aktoratet påsto på sin side at Johansens kopiering ikke var lovlig, fordi han og andre DVD-kjøpere plikter å rette seg etter de begrensninger i bruk som filmbransjen pålegger kjøperne og som trykkes på DVD-omslagene. Her står det bl.a. at all kopiering av filmen er forbudt. Lagmannsretten tar avstand fra en slik tolkning, og sier: «Et forbehold om forbud mot kopiering ville beskjære forbrukerens rettigheter i forhold til åndsverkloven § 12, som tillater at enkelte ek-semplar av et offentliggjort verk fremstilles til privat bruk når slik fremstilling ikke skjer i ervervsøyemed. Lagmannsretten legger til grunn at ensidige forbehold mot bruk som er tillatt etter åndsverkloven [f.eks. i form av betingelser trykt på om-slaget] ikke kan anses for å være gyldige.» Dermed konkluderte lagmannsretten, som tingretten før den, med at Johansens kopiering var berettiget, og dermed lovlig. At DeCSS-programmet også kunne brukes til piratkopiering, kunne ikke Johan-sen lastes for. Han ble altså frifunnet.

Økokrims beslutning om ikke å anke dommen betyr at DVD-Jon-saken er avsluttet i rettsvesenet. Det er likevel gode grunner til at den ikke bør glemmes i den offentlige debatt. Saken viste at skjæringsområdet mellom teknologi og jus i vår digitale tidsalder ikke alltid er enkelt å ha oversikt over. De som forstår teknologien kan ikke alltid jusen, og omvendt. I rettssalen var det problematisk både for aktorat og dommere å forstå begreper som «algoritme», «kompilator», «dekrypte-ring» og «åpen kildekode», noe som faktisk var essensielt for at man skulle få riktig lovanvendelse og dom. Det er tydelig at det i vår tid stilles nye krav til teknologiforståelse både for påtalemakt, rettsvesen, presse og andre samfunnsinstitusjoner.

Mens frifinnelsen var en lettelse for Johansen, og på mange måter også en seier for forbrukerrettighetene til digitale me-dier, får den neppe noen varig juridisk virkning. Norsk lovgivning på dette området er nemlig i ferd med å bli endret i hen-hold til et EU-direktiv om opphavsrett i informasjonssamfunnet. Blant de endringene som foreslås, er at brudd på tekniske kopibeskyttelser eksplisitt skal gjøres ulovlig. Dersom Johansen hadde vært tiltalt etter en slik lovgivning, ville nok saken hans stått atskillig svakere.

Problemstillingen er også aktuell for tusenvis av andre vanlige forbrukere, ikke minst fordi musikk-CD-er i økende grad utgis med tekniske kopisperrer. Kjøper du en slik plate, er du ikke garantert å kunne spille den på alle CD-spillere. Og dersom du prøver å omgå kopisperren for å avspille platen du har kjøpt på en annen spiller enn det produsenten hadde tenkt, kan det altså i fremtida være et lovbrudd. Frifinnelsen av DVD-Jon blir altså ikke noen varig sovepute for for-brukerne i det digitale mediesamfunnet.