Vi må ta et oppgjør med oss selv

En god del av laksefôret havner i sjøen i form av slam og næringsstoffer. Hvor lenge vil myndighetene tillate det?

Publisert Publisert

BEDRE KONTROLL: Både lukkede merder og landbaserte anlegg gir god kontroll med fisken og vil trolig gi lavere dødelighet enn 15- 20 prosent slik vi ser i åpne anlegg. Anlegg med sider av duk vil nok bli fremtiden, skriver innsender. Foto: Paul S. Amundsen Foto: Paul S. Amundsen

  • Bjørn Myrseth
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Norsk lakseoppdrett blir kritisert fra en rekke hold både i Norge og i utlandet, og mange mener at denne type oppdrett ikke er bærekraftig. Vi i næringen må nå ta et oppgjør med oss selv og finne en vei fremover for nettopp å sikre en bærekraftig vekst i næringen.

Ser vi på utviklingen av lakseoppdrett fra 1970 og frem til i dag, er den preget av kontinuerlig innovasjon innen teknologi, biologi, produkter og markeder. Oppdrettsnæringen ønsker å vokse, men utfordringene knyttet til lus og rømming gjør dette vanskelig å forsvare politisk.

Det blir lagt ned stor innsats for å bekjempe lus, og mange nye metoder er under utvikling. Men ingen av dem vil trolig eliminere lus helt. Selv om målet skulle være bare 0,1 voksen hunnlus pr. laks, vil antallet hunnlus bli stort når det er omkring 400 millioner laks i sjøen til enhver tid. Og hver hunnlus kan under gode forhold produsere opptil 300 luselarver på 14 dager. En lokalitet for laks kan ha en million laks svømmende rundt og vil da i teorien produsere 90 millioner luselarver i måneden.

Les også

Oppdretterne må betale mer for rømt oppdrettsfisk

Rømming er redusert med bedre teknologi, men hull i not og havari som følge av storm er et stadig problem.

I 1985 var produksjonskostnaden 70 kroner pr. kilo. Innovasjon og effektivisering ga jevnt fallende kostnader frem til 2003, da kostnaden var rundt 15 kroner kiloet. Siden har kostnadene steget og var 22,70 kroner i 2013, ifølge statistikk fra Fiskeridirektoratet. I 2014 fortsatte produksjonskostnadene å øke og er nå mellom 25 og 30 kroner kiloet for oppdrett i åpne merder.

En stående biomasse av laks på rundt 700.000 tonn gir rundt 1,2 millioner tonn slaktet laks og bruker 2 millioner tonn fôr årlig. Hvor mye av dette fôret kommer ut i sjøen i form av slam og oppløste næringsstoffer?

Svaret er en god del.

Slam inneholder energi og stoffer som fosfor. Hvis slammet samles opp, kan det brukes til gjødsel eller produksjon av biogass. Slam fra fiskeoppdrett gir langt mer slam enn det fem millioner mennesker produserer. Men for humant utslipp er det krav om at alt renses. Hvor lenge vil myndighetene tillate oppdrettsnæringens utslipp? Kanskje bør næringen til en forandring være føre var og gjøre noe med dette før det kommer pålegg?

Les også

Alarm under vann

Skal næringen vokse samtidig som risikoen for at lusemengden og faren for at flere oppdrettsfisk rømmer ikke øker, må ny teknologi tas i bruk. Da vil teknologi som også gir mulighet for oppsamling av slam være et riktig valg dersom anlegg skal lokaliseres i fjordene eller på kysten.

Skal det produseres mer laks, er det fire hovedretninger å gå: Åpne merder på kysten som i dag, åpne merder offshore, lukkede merder i skjermet farvann eller landbaserte oppdrettsanlegg.

Hva vil investeringene og driftskostnadene utenom avskrivninger være for de ulike alternativene?

I et åpent merdanlegg vil investeringene i et anlegg med en årlig produksjonskapasitet på ca. 4000 tonn være 40 millioner kroner når flåte og arbeidsbåt inkluderes. Det gir ca.10 millioner kroner pr. tusen tonn, noe som tilsvarer produksjonen på en konsesjon. Kan en konsesjon legges til eksisterende infrastruktur, blir investeringen bare to-tre millioner kroner pr. konsesjon.

Anlegg langt fra land vil være kostbare og ha høye driftskostnader. Selskaper i næringen har designet anlegg som tilsvarer åtte konsesjoner, og som trolig har en pris på rundt 400 milioner kroner eller 50 millioner pr. konsesjon.

Lukkede merder som flyter i sjøen, har vært forsøkt noen ganger i Norge og i utlandet, og konseptet gir muligheter for å kontrollere lus og rømming og for oppsamling av slam. Brukes stive vegger av stål, betong eller glassfiber, blir anleggene dyre. Det billigste er en flytkrage av stål, plast eller betong og vegger av plastduk.

Les også

Fikk ingen bøter på to år

Anlegg med sider av duk vil nok bli fremtiden. Kostnadene kan da være 15-18 millioner kroner eller mindre for en kapasitet på opp mot 1500 tonn med to 6000 kubikkmeter lukkede merder. Konstruksjonen krever pumping av sjøvann og tilsetting av oksygen, men gir muligheter for en fisketetthet på opptil 75 kg pr. kubikk. Men mindre fôrsvinn gir besparelser på fôrkostnadene, og pumpekostnadene vil tilsvare det som spares på lusbehandling ved dagens åpne merder. Vannet løftes ikke, men «skyves» inn i den lukkede merden. Driftskostnadene kan derfor kanskje bli lavere enn for tilsvarende åpne merder.

Teknologien og kostnadene ved landbaserte anlegg begynner å bli godt kjent. Langsand Laks AS i Danmark har investeringer før tilskudd på rundt 55 millioner kroner. Kapasiteten er en årlig produksjon på 1000 tonn. Større anlegg blir relativt billigere å bygge.

I dag er driftskostnadene for et slikt anlegg 27,50— 29 danske kroner pr. kilo og omtrent likt med norske åpne merder for fisk som leveres i Danmark. Men drifts- og kapitalkostnader må ned. Fordi det er god strøm i karene, blir fisken magrere og mer lik villfisk. Det gjør at den oppnår en bedre pris. Om fisken markedsføres riktig, kan dette oppveie litt for høye kostnader.

Historien viser at med mer erfaring og flere anlegg, så faller både investerings- og produksjonskostnadene. Vi er her helt i begynnelsen av teknologiutviklingen for oppdrett i landbaserte anlegg og i lukkede merder.

Det må nevnes at i EU er tillatelser (konsesjoner) til oppdrett gratis, og man får 20 til 70 prosent investeringsstøtte, litt avhengig av hvor anlegget plasseres. Det må ses i sammenheng med det norske kravet om 10- 30 millioner kroner i godtgjørelse pr. konsesjon om slike legges ut for salg. Opprettholdes kravet, vil landbaserte anlegg og lukkede merder være meget konkurransedyktige i EU, men ikke i Norge.

Dagens åpne merder kan beholdes, men all fremtidig vekst i oppdrettsnæringen bør komme fra mer miljøvennlige anlegg som plasseres offshore eller landbaserte anlegg og lukkede merder plassert på kysten og i fjordene. Men de nye konsesjonene for landbaserte eller lukkede merder må være enda mer fremtidsrettet enn bare å takle lus og rømming. Det må stilles krav om at anleggene innen ti år må ha på plass innsamlingssystemer for slam. Det vil sette fart i utviklingen av nødvendig teknologi.

Det blir spennende å se hva regjeringen legger frem i stortingsmeldingen om fremtidens akvakultur, men den bør nok ved hjelp av godtgjørelser, forskning og utvikling dreie produksjonene mot mer bærekraftige teknologier. Slik kan vi bygge en sterk og teknologitung oppdrettsnæring som har muligheten til å ekspandere med bærekraftig produksjon både innenfor og utenfor Norges grenser.

Publisert