En klimabondes bekjennelser

Mens politikere kappes om hvem som er best innen miljøvennlig gasskraft, er det forsvinnende få som har slåss om å bli verdensmester i klimasmart matproduksjon.

I TOPPEN: Den norske kuen er blant de mest klimavennlige i verden, viser tall fra FNs matvareorganisasjon. Arkivfoto: Jan M. Lillebø

Bjørn Gimming

**Bøndene må ta** sin del av klimaansvaret. Kjøttet er en klimaversting. Dette er overskrifter som stadig møter meg når jeg blar gjennom avisene før jeg tar fjøsrunden om morgenen.

**

Bjørn Gimming

Av og til er det nesten** så jeg blir litt misunnelig på fossildrevne sektorer. Misforstå meg rett, jeg er stolt av å være en del av en næring som baserer seg på fornybare ressurser. Men samtidig hadde klimajobben min som bonde vært langt enklere hvis det bare var å gjøre gården fossilfri. På norske gårdsbruk er det både traktorer og andre maskiner som i dag går på fossil diesel og flere oljefyrer som tørker kornet og varmer opp fjøset. Mange norske drivhus fyrer også med fossil gass. Disse må selvfølgelig erstattes med utslippsfrie alternativer, og her er vi allerede i gang. Men mesteparten av klimagassutslippene i landbruket kommer ikke fra bruk av olje og gass, men fra naturen selv.

Voss kommune satte ned prisen:

Les også

Syntes kjøperen av gården hadde bydd for mye

Når kyr og okser fordøyer gress og kraftfôr gjennom sine fire mager, skaper dette utslipp av klimagassen metan. Og når vi arbeider med jorden for å dyrke mat, slipper den ut lystgass. Løsninger for å redusere klimagassene fra naturen ligner ikke på klimaløsningene vi ellers snakker om. Det fungerer ikke å sette på en renseteknologi på kuen, eller å forby jorden å lage lystgass. Samtidig er ikke det en unnskyldning for å la være å gjøre noe. Vi bønder har et ansvar for å lete med lys og lykter etter måter å gjøre norsk landbruk mer klimasmart på.

En løsning som ofte nevnes, er at folk må slutte å spise kjøtt. Hvis folk spiser mindre kjøtt, trenger vi færre kyr, og dermed blir klimagassutslippene lavere. Men det er en feilslutning å tro at kutt i støtte til norske bønder som produserer melk og kjøtt automatisk vil være klimavennlig.

Tall fra FNs matvareorganisasjon viser at den norske kuen er blant de mest klimavennlige i verden, og produserer kjøtt med halvparten av klimabelastningen som gjennomsnittet i verden. Årsakene er blant annet et målrettet avlsarbeid i over 60 år, som har gitt oss en ku som er effektiv, holder seg frisk og leverer både melk og kjøtt. I dag produserer norske bønder 20 prosent mindre storfekjøtt enn hva nordmenn spiser. Kutt i støtten til norske kyr vil dermed bare øke kjøttimporten, og miljøgevinsten uteblir fordi utslippene bare lempes over til andre land med samme eller større klimaavtrykk i sin matproduksjon.

Uavhengig av hvordan kjøttforbruket i Norge utvikler seg, så mener jeg likevel at vi må prøve å gjøre kuen og resten av det norske landbruket enda mer klimasmart. Ikke minst fordi gode løsninger utviklet i Norge kan eksporteres til andre land. En klimarapport som nylig ble overlevert landbruksministeren inneholder blant annet ny kunnskap om hvordan man kan få melkekuer til å slippe ut mindre metangass i fordøyelsen.

Les også:

Les også

Sparkjøp-sjefens gårdskjøp i boks. Få andre til å bo der

Det er mange ingredienser i oppskriften på den klimasmarte kuen. En av de viktigste er å sikre at hun holder seg frisk og fruktbar, en annen er å gi henne gress som ikke har grodd for lenge og dermed bruker kortere tid gjennom kuens fire mager. Ingen quick fix, men potensialet er beregnet til en utslippsreduksjon tilsvarende 150.000 biler i året.

Den andre hovedkategorien av klimagassutslipp fra landbruket er lystgass som dannes i jorden, blant annet når husdyrgjødsel spres i våt og fuktig jord med høyt innhold av nitrat. Det er naturligvis svært vanskelig å måle disse utslippene, og like vanskelig er det å måle om tiltak for å redusere dem fungerer. Det er likevel ett grep som står seg godt, nemlig å sikre best mulig avlinger ut av den matjorden vi har.

Les også:

Les også

Villsauen fra Sotra har det beste låret.

Flere av tiltakene som kan gjøres for å redusere lystgassutslippene, handler om effektiv og bærekraftig bruk av jordressursene våre. For eksempel drenering for å føre regnvann vekk fra åker og eng, og teknologi for å spre gjødsel slik at den konsentreres der hvor plantene trenger og vil ta til seg næring.

Jeg håper at norske politikere deler mine ambisjoner om å gjøre norsk landbruk mer klimasmart. For løsningene kommer ikke av seg selv, og noen av dem vil koste. Men jeg mener at vi ikke har råd til å la være. Mens klimaendringer vil svekke jordens evne til å produsere mat, anslår FNs matvareorganisasjon at verdens matbehov vil øke med 70 prosent innen 2050. Samtidig står jordbruket for om lag en femtedel av verdens klimagassutslipp.

Les også:

Les også

Perfekt vin til ostepop

Mens det tidvis har vært tilløp til hanekamp mellom politikere om hvem som har de største ambisjonene innen miljøvennlig gasskraft, er det så langt forsvinnende få som har slåss om pallplassen for å bli verdensmester i klimasmart matproduksjon. Det er et paradoks, for i motsetning til olje, kull og gass som på sikt må fases ut, så skal vi ikke slutte å spise mat. Tvert imot vil verden trenge mer av den, produsert ressurseffektivt og på miljøets premisser.

Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no