Korrupsjon og favorisering

Norge kommer dårligere ut enn de øvrige skandinaviske land, plasseringen er sunket i løpet av de siste årene og det er flere forhold ved vårt samfunn som gir grunn til å mistenke at korrupsjon og favoriserende beslutninger finner sted i et større omfang enn det som ofte er antatt, skriver Tina Søreide, Chr. Michelsens Institutt (CMI)

Publisert Publisert

I løpet av de siste årene har det vært mye fokus på hvilket betydelig samfunnsproblem korrupsjon faktisk representerer. Omfattende korrupsjon forstyrrer allokeringen av et lands ressurser, reduserer utlendingers interesse for å investere i landet, svekker offentlig regulering av privat sektor, og skaper en generell mangel på respekt for lover og regler.

Flere empiriske studier viser en klar negativ sammenheng mellom økonomisk vekst og korrupsjon. Norske politikere har tatt problemet til etterretning og støtter internasjonale avtaler og konvensjoner som er utarbeidet for å redusere slik økonomisk kriminalitet. Utadrettede bedrifter, og spesielt dem som investerer og driver handel med utviklingsland, har oppgradert sine etiske retningslinjer.

Med rette er også norsk bistand opptatt av korrupsjonsproblemet, og internasjonalt skal NORAD hevde seg som «en spydspiss i kampen mot korrupsjon».

Korrupsjon i vårt eget samfunn er også blitt viet mer oppmerksomhet enn før, kanskje særlig etter norske Eva Joly sin imponerende innsats for å bekjempe korrupsjon i Frankrike. Det er likevel vanskelig å danne seg et bilde av problemets omfang og forstå hvorvidt korrupsjon er mer eller mindre utbredt enn tidligere. Transparency International, en organisasjon som jobber for å bekjempe korrupsjon, gir årlig ut en indeks som rangerer en rekke land etter deres antatte omfang av korrupsjon. På denne indeksen er Norge gjentatte ganger plassert blant de minst korrupte landene i verden. Vi har likevel ikke grunn til å være helt tilfreds.

Norge kommer dårligere ut enn de øvrige skandinaviske land, plasseringen er sunket i løpet av de siste årene og det er flere forhold ved vårt samfunn som gir grunn til å mistenke at korrupsjon og favoriserende beslutninger finner sted i et større omfang enn det som ofte er antatt.

Ifølge Transparency International er olje og gass blant de økonomiske sektorene hvor korrupsjon er mest utbredt og hvor bestikkelsene er størst. Riksrevisjonen påviser stadig brudd på reglene for anbud og konkurranse i våre statlige etater og departementer. I fjor fikk vi vite at antallet anmeldelser for trusler mot og bestikkelser av offentlige tjenestemenn hadde økt med 42 prosent i løpet av ett år. Ifølge PriceWaterHouseCoopers opplevde hver tredje norske bedrift økonomisk kriminalitet i de to foregående årene før 2001, langt flere enn gjennomsnittet blant europeiske land.

Det samme firmaet avslørte i 1999 at tre av fem norske bedriftsledere betrakter bestikkelser som nødvendig for å få innpass i utviklingsland. Det er ikke umulig at suksess med slike metoder i utlandet også påvirker hvordan bedriftene opptrer her hjemme. Bedriftsledere i Norge er for øvrig tilgodesett med de samme belønningssystemer som i USA, hvor nettopp kompensasjonsordningene har fått mye av skylden for den siste tidens eksempel på misbruk av makt til personlig fortjeneste, blant annet i form av regnskapsjuks. USA blir også kritisert for den private finansielle støtten til politikere.

Amerikanerne er imidlertid forpliktet til å offentliggjøre denne støtten, mens norske partier kan motta næringslivsstøtte i all stillhet. Verken Høyre eller Fremskrittspartiet oppgir sine tall offentlig på dette. Videre blir lobbyvirksomheten på Stortinget stadig mer organisert og profesjonell. Ifølge Geelmuyden. Kiese kan halvparten av stortingsrepresentantene tenke seg arbeid med lobbyisme eller PR-arbeid når de er ferdig på Stortinget, enkelte starter allerede mens de fortsatt innehar viktige politiske verv. Dette indikerer at bedrifter i betydelig grad kan forbedre sine rammevilkår ved å betale for påvirkning av politikere før beslutninger fattes. Små forhold og tette bånd i den norske makteliten gjør det ikke mindre utenkelig at politiske beslutninger lar seg farge av korporative interesser.

Selv om det er et viktig juridisk skille mellom direkte korrupsjon, som er strengt ulovlig, og lobbypåvirkning, kan dette skillet i praksis fortone seg noe uklart. Korrupsjon er misbruk av offentlig stilling til å ta beslutninger, bruke statens ressurser eller utnytte tilgang til informasjon til fordel for en tredje part, men mot at den statlige ansatte selv oppnår en eller annen fordel. Lobbyvirksomhet oppleves ofte som en plage for målgruppen, men blir betraktet som en del av ytringsfriheten. Ofte handler det bare om å gi beslutningstakeren informasjon. Begge typer aktivitet er imidlertid motivert av et ønske om å påvirke myndighetene eller byråkratiet til å ta en bestemt beslutning eller til å la være å gjøre endringer.

Beslutningen gjelder ofte en eller annen særordning, som for eksempel proteksjonistiske bestemmelser, bestemte subsidier eller unntak fra ellers gjeldende regelverk. Skillet mot korrupsjon er gjerne uklart i de tilfellene der lobbyvirksomheten skjer i det skjulte og er rettet mot enkeltpersoner, når det tilbys gaver, eller når de som utfører lobbyvirksomheten er bekjente av beslutningstakeren. I Norge forekommer korrupsjon sannsynligvis sjelden i form av store pengegaver. En naiv utveksling av tjenester eller mindre gaver er trolig mer utbredt.

På grunn av denne gråsonen mellom bestikkelser og lobbyvirksomhet er det viktig å være klar over at det vesentlige problemet med korrupsjon ikke ligger i at noen berikes mer enn andre uten at de fortjener det. Skadevirkningene skyldes derimot de vridningene som oppstår i økonomien fordi statlige avgjørelser ikke representerer den beste mulige kombinasjonen av pris og kvalitet for samfunnet som helhet, men er påvirket til noens begunstigelse. Som påpekt i FNs (UNDP) siste Human Development Report, kan slik påvirkning representere en trussel mot demokratiet som styreform.

Det kan dessuten være både konkurransevridende og demoraliserende at visse grupper eller bedrifter klarer å forbedre sine forhold gjennom politisk påvirkning, og ikke fordi de fortjener det mer enn andre eller har særlige behov. I konkrete politiske eller byråkratiske enkeltsaker går favoriserende beslutningstakelse typisk ut over oss forbrukere som opplever høyere skatter, høyere priser, dårligere kvalitet eller et begrenset tilbud av varer og tjenester. Siden kostnaden for hver enkelt av oss kan synes marginal sammenlignet med den fordelen som oppnås av bestikkeren eller dem som driver lobbyvirksomhet, er det likevel mulig for de ansvarlige å argumentere for slike vedtak politisk.

Uskyldig påvirkning av beslutninger i form av lobbyisme kan med andre ord ha de samme skadelige effektene i Norge som det direkte bestikkelser har i land hvor korrupsjon er mer utbredt. I en vurdering av velferdsøkonomiske konsekvenser er det dermed av mindre interesse hvorvidt favoriserende beslutninger er motivert ved lobbyvirksomhet eller av noe som kommer inn under den juridiske definisjonen av korrupsjon. Så selv om Norge gjør det relativt bra på korrupsjonsindekser og selv om det ikke kan bekreftes at noen gjør noe direkte ulovlig, er det viktig å forstå og begrense de negative velferdskonsekvensene av at beslutninger blir tatt til enkeltaktørers fordel og ikke til beste for samfunnet som helhet.

Hvis kriteriene for velferdsforbedring er uklare vil det nesten alltid finnes argumenter til støtte for en politisk beslutning. Da kan det være vanskelig å påpeke hvorvidt en avgjørelse er favoriserende eller velbalansert. I den grad det er mulig bør likevel konkrete saker vurderes kritisk slik at faktiske utfall blir sammenlignet med det som ville vært samfunnsøkonomisk optimalt.

I tillegg til slike vurderinger er det viktig å styrke etterforskningen på alle former for økonomisk kriminalitet, fokusere på integritet i offentlig saksbehandling og sikre åpenhet om byråkratiske beslutningsprosesser og om påvirkningen av politiske aktører. Videre bør karantenetid for stortingspolitikere som ønsker å bli lobbyister vurderes, det bør være et klart skille mellom hva politikere skal bestemme og hva som er en del av byråkratisk saksbehandling, og det bør være rutiner for vurderinger av endelige velferdsøkonomiske konsekvenser i enkeltsaker, ikke bare kontroll av konkret saksbehandling. Selv om vi lever i et godt samfunn med et velfungerende statsapparat, er det viktig å sørge for at korrupsjon og favoriserende beslutningstakelse ikke får øke i omfang.

En av verdens fremste korrupsjonsforskere, professor Susan Rose-Ackerman, holder innlegg på konferansen om korrupsjon som finner sted på Chr. Michelsens Institutt fredag 20. september.

Publisert