Thomas Pikettys mye omtalte bok «Capital in the Twenty-First Century» er på tryggest grunn i den delen som dokumenterer hvordan fordelingen av inntekt og formue faktisk har utviklet seg historisk i utvalgte rike land. Det er Pikettys hovedprosjekt. Mange vil nok være enige i at den sterke økningen i forskjellene siden 1980-tallet i blant annet USA, Storbritannia, Frankrike og Italia, gir grunn til bekymring.

Den andre delen av Pikettys prosjekt består i å spå hvordan utviklingen i fordelingen av inntekt og formue vil bli helt frem til år 2200, hvis vi ikke foretar oss noe for å motvirke trenden fra de siste par tiårene. Her er Piketty temmelig dristig og legger til grunn ganske kontroversielle forutsetninger; som tilnærmet nullskatt på formue og at veksten i verdensøkonomien vil falle fra dagens nivå på rundt fire prosent til bare 1,5 prosent. På dette grunnlaget spår Piketty at ulikhetene bare vil fortsette å øke i styrke og alvorlighetsgrad.

Den tredje og siste delen av boken følger opp med et argument for sterkere progressiv beskatning av både inntekt og formue — som løsning.

Det oppsiktsvekkende ved Pikettys bok er at han ikke begir seg ut på noen grundig analyse av de underliggende strukturelle årsakene til at fordelingen faktisk utvikler seg slik statistikken bærer bud om. Piketty innrømmer det langt på vei selv, og begrenser seg til å la statistikken tale sitt eget språk. Valget får imidlertid noen problematiske konsekvenser, som ikke er trivielle.

Uten noen strukturell analyse som søker å forstå drivkreftene og sammenhengene som virker under overflaten av makronivået, kommer ikke Piketty på sporet av noen vesensforskjellige kilder til ulikhet. Han unngår dermed å se forskjellene mellom de sunne, verdiskapende kildene til ulikhet — for eksempel de som gir insentiver til utdannelse, arbeid og innovasjon - og de usunne og verdiødeleggende. Det er synd, for nettopp disse forskjellene har så stor innvirkning på forholdet mellom kapitalavkastning og økonomisk vekst, og følgelig på fordelingen av inntekt og formue over tid.

Det finnes i virkeligheten flere krefter eller mekanismer som virker i retning av både høy kapitalavkastning, lav vekst og økte ulikheter - krefter som vies stadig større oppmerksomhet blant økonomer internasjonalt:

**En løs pengepolitikk** kombinert med finansiell overekspansjon, oppblåsing av gjeld og prisøkning på verdipapirer, boliger og andre formuesobjekter - en omfordelingsmaskin «nedenfra-og-opp».

En sterk økning i omfanget av aktiviteten der bedrifter og personer prøver å tjene penger ved å manipulere økonomien eller lover og regler, i stedet for å tjene penger på handel eller produksjon av varer og tjenester. Det bidrar til feil bruk av høyt utdannet arbeidskraft og kapital, og undergraver både konkurranse og innovasjon som vekstmotorer.

Et strukturelt skift i belønning av toppledere i store selskaper, som fremmer at de søker kortsiktige gevinster, tilbakekjøp av aksjer og høye fortjenestemarginer. Det reduserer investeringer i fremtiden.

Mindre konkurranse og mer maktkonsentrasjon i en rekke næringer, ofte i nær sammenheng med stor politisk innflytelse, lobbying og forsøk på å oppnå profitt gjennom politikken, ikke markedskonkurransen.

Fellesnevneren for slike krefter er at de både hver for seg, og spesielt i samvirke med hverandre, har en tendens til å skape en særlig usunn kombinasjon av sterkt økte inntektsforskjeller og økonomisk stagnasjon. En annen fellesnevner er at de forsterker tendensen til å vektlegge kortsiktig berikelse på bekostning av langsiktige investeringer. I sum er det nærliggende å se det ødeleggende samspillet mellom slike krefter som et speilbilde av institusjonelt forfall, som undergraver spillereglene for en velfungerende liberal markedsøkonomi.

Mangelen på analyse av slike strukturelle kilder skaper et stort problem for Piketty. Han mister av syne de underliggende årsakene til de mest usunne og ødeleggende formene for ulikhet, insider-outsider-problemer og økonomisk stagnasjon. Det kan bare bekjempes med liberale virkemidler: Mer konkurranse, mer rettferdige spilleregler og mer produktive insentiver.

Det innebærer ikke minst en økonomisk politikk som fjerner kilder til kortsiktig politisk påvirkning, og som fremmer langsiktige investeringer i innovasjon og infrastruktur. Nettopp det økonomer som Andrew Smithers, Adair Turner, Edmund Phelps og Clayton Christensen har gitt uttrykk for.

I stedet tilbyr Piketty mer progressiv beskatning av inntekt og formue som universalløsninger, på en måte som likestiller de usunne og sunne kildene til ulikhet. Dermed kommer Piketty i skade for å anbefale subsidiering av de mest usunne og verdiødeleggende kildene til ulikhet.

På denne måten står man i fare for å reprodusere og forsterke et allerede eksisterende strukturproblem, snarere enn å løse problemet. Pikettys politikk er ikke veien til inkluderende vekst og økt sysselsetting, noe ikke minst utviklingen i Pikettys eget hjemland Frankrike kan bevitne.