Kunsten å se den andre

I den påående konflikten i Midøsten dreier det seg ikke bare om å se og forstå den andre, men å ta inn over seg den andres lidelse når man selv lider.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

Runo Isaksen, forfatter og journalist

SITAT: Dessverre for palestinske forfattere og intellektuelle er det Hamas som er paraplyen nå

Søndag kveld fikk jeg e-post fra den palestinske forfatteren Mahmoud Shuqair. Han skriver at han alltid har vært imot Hamas, deres selvmordsbomber og raketter, men at rakettene ikke gir Israel noen rett til en slik massakre som vi nå ser i Gaza. Den israelske fremferden vil bare føre til økt hat blant palestinere, som tolker angrepet som nok et bevis på at Israel faktisk ikke ønsker fred. Palestinsk blod må til for å vinne valg i Israel, skriver Shuqair. Den eneste måten å stanse palestinske raketter på, understreker han, er å få til en fredsavtale. Felles palestinsk/jødiske fredsdemonstrasjoner i Tel Aviv, gir ham håp.

Sammensatt virkelighet

Jeg traff Shuqair våren 2002 og 2003, da jeg reiste i området og intervjuet en rekke israelske og palestinske forfattere. Noe som tidlig slo meg da, er at det ikke finnes noe ISRAEL med store bokstaver. Som det heller ikke finnes noe PALESTINA. Virkeligheten er langt mer sammensatt enn vi vanligvis foretrekker å tro.

Hamas' valgseier for to år siden er problematisk på mange måter. Den er problematisk for våre vestlige statsledere, som vil ha demokratier, men bare når våre venner vinner. Valgseieren er problematisk for moderate palestinere, inkludert kunstnere og andre som drømmer om ytringsfrihet.

Endrede spilleregler

Den er også problematisk for Israel og ikke minst venstresiden, skriver den israelske forfatteren Etgar Keret til meg. Ja, i løpet av de siste årene har den israelske venstresiden faktisk forsvunnet, ifølge Keret. Den klarte ikke å hoste opp realistiske fredsplaner ettersom Hamas ble en maktfaktor og nektet å anerkjenne Israel. Den politiske venstresiden taper velgere i Israel, og Barak ligner Livni til forveksling.

Flere palestinske forfattere er unnvikende når jeg ber om kommentarer og analyser. Spillereglene har endret seg og de er engstelige. Hamas vokser i styrke og popularitet. Krigen forener et splittet palestinsk folk. Dessverre for palestinske forfattere og intellektuelle er det Hamas som er paraplyen nå, ikke Fatah, ikke PLO.

Sex, religion og politikk

Palestinske forfattere — som arabiske forfattere generelt - forholder seg til tre tabuer: sex, religion og politikk. Sex er et absolutt tabu; noe som kunne minne om kritikk av islam er et absolutt tabu; politiske emner kan behandles, men nennsomt - aldri utformet som direkte kritikk av navngitte politikere, for eksempel.

I land som Syria, Egypt og Saudi-Arabia er det statsapparatet som håndhever tabuene. I de palestinske områdene har fraværet av et sterkt statsapparat gitt visse åpninger, tilsynelatende. Her er det samfunnet som håndhever forbudene. Økt radikalisering - ikke minst ved Hamas - gir stadig mindre kunstnerlig handlingsrom. Risikoen er stor. Hvem kan noensinne glemme Nobelpris-vinner Mahfouz, som ble forsøkt skutt på åpen gate i Kairo? Dagens palestinske forfattere kjenner en rekke slike historier. Flere av dem har opplevd ubehageligheter selv.

Gaza i bomberegn

Da jeg møtte den palestinske poeten Zakariyya Muhammad i 2003, sa han at om liberale israelere virkelig mener at deres felles fiende er fanatisme, Hamas og Sharon, så må vi alliere oss mot disse. Personlig føler han seg mye nærmere den israelske forfatteren David Grossman enn Hamas' ledere. Men sannheten er at Israel undertrykker ham så hardt at de nærmest tvinger ham over i Hamas-leiren.

Det er sterke ord - og dekkende for realiteten under okkupasjon. Og dekkende for situasjonen nå, Gaza i bomberegn.

Stat, velstand og håp

En gruppe palestinske intellektuelle jobber med å få sekularisering og verdslighet til å fungere i samfunnet. De er ikke imot religiøse, men nekter å la religiøse hindre andre i å tenke og føle fritt. Det som først og fremst trengs, er en egen palestinsk stat, velstand og håp. Men disse ingrediensene på plass, vil rekrutteringen til Hamas og lignende grupperinger sakte, men sikkert smuldre hen, argumenterer Mahmoud Shuqair.

Boken min sprang direkte ut av egen frustrasjon over å lese avissider opp og ned år ut og år inn - med en tiltakende følelse av repetisjon: bomber, steinkasting og død igjen og igjen. Min idé er at skjønnlitteraturen og forfattere kan gi en alternativ inngang til konflikten. Så: Hva er det med forfatteren?

La meg få sitere nevnte David Grossman, fra mitt intervju med ham i 2003: «Forfattere studerer ideelt sett ethvert menneskelig fenomen fra flere vinkler. Hva jeg forventer av en forfatter? At han er åpen, tar sjanser, våger å utsette seg for fiendens kompleksitet. Dette er hva forfattere burde gjøre. Ikke søke dekning bak stereotypier, det blir for lett, det er hva aviser driver med, særlig i Israel og Palestina.»

Naboskap for fremtiden

Allerede 30. desember 2008 rykket Grossman ut i den israelske avisen Haaretz og oppfordret Israel straks om å gå inn for 48 timers ubetinget våpenhvile. Samtidig frykter han at Israel er for fengslet i sin sedvanlige krigsseremoni. Han minner likevel om at innbyggerne på Gaza kommer til å forbli Israels tette naboer, og at det er i Israels egen interesse å - før eller siden - få i stand et godt naboskap.

Grossman selv har i høy grad utsatt seg for fiendens kompleksitet, ikke minst gjennom to reportasjebøker hvor han møter og intervjuer palestinere - palestinere som på sin side sier: Dere jøder seg oss ikke. Dere kjenner oss ikke.

Lille-Europa i Midtøsten

Palestinere jeg snakker med i dag, sier det samme: Jødene bryr seg ikke. De har blikket mot Europa og ryggen mot sine arabiske naboland. Israel ser seg selv som et vestlig land. Hva slags litteratur er pensum på skolen? Vestlig litteratur i store mengder, minimalt med arabisk litteratur. Den palestinske poeten Ghassan Zaqtan påpeker at Israel gjerne vil være Lille-Europa i Midtøsten, noe som er umulig. Hans fremtidshåp ligger i at Israel toner ned den europeiske arven og heller blir en del av Midtøsten.

Jeg spurte Grossman om ikke dette er hovedproblemet i konflikten: Jøden ser ikke og kjenner ikke palestineren?

Og Grossman svarte jo da, men at han kunne argumentere nesten på samme måte mot palestinerne. Etter nesten hundre år med drap ser både palestinere og jøder helst refleksjonene av sine egne redsler og sin egen mistenksomhet.

Den andres lidelse

Kunsten å se den andre, med andre ord. Men her, i denne konflikten, dreier det seg om noe langt vanskeligere: ikke bare å se og forstå den andre, men å ta inn over seg den andres lidelse, når man selv lider. Man kan saktens argumentere for at staten Israel tyner holocaust for hva det er verdt, men for svært mange jøder er holocaust stadig et åpent sår. Palestinsk lidelse filtreres gjennom holocaust - og da blir den vanskelig hørt. Holocaust er også en sterkt medvirkende årsak til at israelske jøder har en tendens til å tolke enhver konflikt i totale termer, som en eksistensiell konflikt.

I krig stivner man. Alt skjer fort, ingen tid til å tenke, ingen tid til å ta inn over seg virkelighetens kompleksitet eller til å identifisere seg med andre. Derfor, konkluderer David Grossman, må en løsning tvinges på utenfra, ved massivt press fra Europa og USA.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Se Ballspark: Pedersen scoret to mål mot Fana

Fana skremte Brann. Slik var kampen.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Milepæl i Bergen: Over 100.000 er fullvaksinert

  2. 33 nye smittede – byrådet møtes for å diskutere lokale tiltak

  3. Avhører vitner: – Hadde nylig fått lappen

  4. Mann påkjørt av buss: – Vi går med livet som innsats

  5. Politiet: – Stor sannsynlighet for å finne mann som kjørte på ettåring

  6. Fire til sykehus etter båtkrasj. – Har kjørt godt oppå holmen.