Ingen bagatell

Politikere kan ikke uten videre vedta å begrense allmennhetens rett til innsyn. Det er et svik mot velgeren.

MOTARBEIDER FOLKET: Med lovforslaget har navngitte partier og politikere valgt aktivt å motarbeide sin egentlige oppdragsgiver, velgeren, skriver advokat Pål W. Lorentzen. Arkivfoto: Elias Dahlen

  • Pål W. Lorentzen

**Et tverrpolitisk** initiativ, med utspring i Stortinget, ønsker gjennom en lovendring å begrense vårt innsyn i saker som forberedes i kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styresett, i praksis Oslo, Bergen og Tromsø.

En rekke politikere fra partiene som har fremmet forslaget, har argumentert offentlig for sitt standpunkt. I Bergen har vi blant annet merket oss innlegget til Marita Moltu, Julie Andersland, Tor Voldseth, Harald Schjelderup og Martin Smith-Sivertsen i BT 15. april.

Tilløpene til begrunnelser vi så langt har sett, må nærmest karakteriseres som svada.

Her vises til behovet for å «klargjøre og rydde opp i regelverket», «gjøre rettstilstanden lik for parlamentarisk styrte og andre kommuner» og «sikre byrådet grundige drøftelser om innholdet i en sak som byrådet er ansvarlig for å utrede».

Behovet det her redegjøres for, er utløst av Sivilombudsmannens to uttalelser av 7. september 2012, der den ene gjelder Bergen kommunes ulovlige praksis. Sivilombudsmannen fastslår det i og for seg åpenbare, nemlig at allmennheten ifølge offentlighetsloven nettopp har rett til innsyn i saker og sakslister på det forberedende stadiet i byrådet.

Les også

En fare for demokratiet

Retten til innsyn vil forslagsstyrerne ha en slutt på. Det de imidlertid har oversett, er at lovforslaget som fremmes også har konstitusjonelle sider. Begrensninger i allmennhetens rett til innsyn er ikke noe man kan vedta uten videre. Slike begrensninger representerer inngrep i ytringsfriheten, som har retten til å bli informert som meget viktig bestanddel. Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 er sentrale ytringsfrihetsbestemmelser, og Grunnloven § 100 femte ledd fastslår eksplisitt retten til innsyn i kommunal saksbehandling.

Alle med en viss kjennskap til politiske prosesser vet at det gjerne er på de tidlige stadiene, der oppfatninger og standpunkt formes og modnes, at det kan være viktig for det enkelte samfunnsmedlem å nå frem til beslutningstakerne med sine erfaringer og synspunkter. Å ha denne muligheten er vital for oss alle. Som enkeltindivider er vi belagt med egne gjøremål i hverdagen, uten full oversikt over hvilke saker som til enhver tid måtte være under politisk drøftelse, forberedelse og/eller behandling. Noen av disse berører oss, direkte eller indirekte.

Les også

- Politikere i posisjon har en sterk trang til å holde ting hemmelig

I andre tilfeller kan vi ha sterke synspunkter på prioriteringer og verdisyn. Dette er på mange måter kjernen i lokaldemokratiet, der vi som utgjør demokratiets grunnfjell — det tenkende enkeltindivid - både har rettigheter og ansvar i forhold til avgjørelsene som tas.

At vår innblanding i politiske prosesser kan oppleves som besværlig og forstyrrende, bestrides ikke. Personkritikk og kritiske spørsmål overfor politikere kan være mer eller mindre saklig, og av og til kan vi ha medfølelse med politikere som kommer i skuddlinjen. Men det er dette som er demokratiet!

Hastverket som hittil har preget saksbehandlingen i Stortinget, uten forsvarlige utredninger, vil kunne straffe seg.

Når forhandlingene i byrådet er avsluttet og saken fremmes for bystyret, vil saken i et parlamentarisk system langt på vei være avgjort. Innspill og krav fra grasroten blir ikke lyttet til. Det er selvsagt bekvemt for politikerne å kunne skjerme seg bak forhandlingsløsninger og vedtak som påregnes å få flertall. Men demokratisk er det ikke.

Forslaget som nå foreligger, kan forstås i lys av en utvikling vi har registrert gjennom de senere år: Politikken på riksplan og i kommunene tas i økende grad hånd om av heldagspolitikere, godt betalt over skatteseddelen. Lojaliteten deres til partiet er mye sterkere enn lojaliteten til oss velgere - tross alle forsikringer om det motsatte. De fremstår ikke lenger som ombud for folket, men mer som partipolitikere der det er partiets strategiske interesser som veier tyngst. Vi ser mange eksempler på at denne politikertypen tar seg til rette. Den foreliggende saken er et eksempel på det. Det provoserer!

Les også

Hemmelige byrådspapirer blir høring i Stortinget

Inngrepet som lovforslaget representerer, må etter Grunnloven § 100 femte ledd ha «tungtveiende grunner». Tilløpene til begrunnelser vi så langt har sett, må nærmest karakteriseres som svada. Politisk bekvemmelighet kan ikke begrunne denne form for begrensning av ytringsfriheten og inngrep i lokaldemokratiets kjerneområde. Begrunnelsen holder ikke. Skulle forslaget bli lov, vil loven kunne angripes for domstolene som grunnlovsstridig. Hastverket som hittil har preget saksbehandlingen i Stortinget, uten forsvarlige utredninger, vil kunne straffe seg.

Men én ting er resultatet domstolene en gang måtte komme til hvis grunnlovsmessigheten blir prøvd. Lenge før den tid bør det være aktuelt å kalle på partiers og enkeltpolitikeres ansvar. Feil kan vi alle gjøre i livets små og store spørsmål. Her har navngitte partier og politikere valgt aktivt å motarbeide sin egentlige oppdragsgiver, velgeren, og det demokratiske grunnfjellet. Det er ingen bagatell. Det er illojalt og et svik mot velgeren. Det bør vi la initiativtakerne bak lovforslaget få merke.