Er demokratiet i ferd med å bli en illusjon?

Livet i Norge er en gave du kun plikter å leve, takket være velferd og tettvevde sikkerhetsnett. Men velferden skaper apati. Vårt representative demokrati styres i sterk grad av partienes nominasjonskomiteer, man lusker i korridorene og navn hviskes, skriver Kevin Llewellyn.

  • Student Ved Universitetet I Bergen
  • Kevin Llewellyn
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over ti år gammel

Vi lever godt i Norge. Vårt demokrati er blitt en protesjé vi mer enn gjerne eksporterer. Den norske staten vil være best i klassen. Et foregangsland og eksempel til etterfølgelse, på vellykket statsbygging, nasjonalisering og demokratisering.

Blindet av rettigheter

I et demokrati som har sett seg blind på rettigheter, er det å stemme ansett som den siste borgerplikt. Jeg mener en slik selvmotsigelse skyldes et komfortabelt selvbedrag. Velferdsstaten Norge er riktignok verdens beste land å leve i.

Les også

[No available link text]

I henhold til FN er vi nettopp suverene når det gjelder å ha de beste vilkårene, til å puste inn og ut, til å realisere oss selv gjennom et polstret liv. Som norsk er du født med rettigheter få forunt. Forsikringer om alskens velferd og tettvevde sikkerhetsnett gjør livet til en gave du kun plikter å leve.

Den norske demokratiet er riktignok fundamentert på røslige søyler hvor hver og én av oss har likeverdige stemmer. Vi har frie og hemmelige valg mellom uavhengige og konkurrerende partier. Vi har en valgt lovgivende forsamling og hvor flertallsbeslutninger fattes i folkevalgte organer. Spørsmålet er hvorvidt dette virkelig er tilfellet? Er egentlig den norske valgordningen så demokratisk anlagt? I hvilken grad representerer partienes nominasjonskomiteer stemmene til det norske folk?

Svekket verdisyn

Våre eksepsjonelt gode levevilkår beror definitivt på resultatene av demokratiske prosesser. Samtidig er jeg skeptisk til det byråkratiske maskineriet. Hvordan det politiske systemet høster som det sår, og hvor avlingen sikrer status quo, men ikke særlig mer. Jeg mener også at vi nordmenn er født med sølvskje i munn og stadig voksende skylapper i forhold til hvilke verdier vi etterstreber. Ski på beina, det var i gamle dager.

Les også

[No available link text]

Enorm velferd har skapt apati i opinionen, hvilket har degenerert vårt verdisyn. Frihetens åpenbaringer skygger for innsikt om kamp for tilværelsen. For hva er egentlig demokrati annet enn et begrep vi knapt gjenkjenner betydningen av, et rikt ord sidestilt med intravenøse rettigheter? Er demokratiet i ferd med å bli en illusjon, et glansbilde vi så mer enn gjerne identifiserer oss med, men hvis innhold er ukjent?

Vi må våge å utfordre

Jeg mener den gemene hop feiler i å utfordre det politiske systemet og organisasjonen seg selv. Dermed nøytraliseres kreativitet i forhold til demokratiske insentiver. Vårt demokratiske eksistensgrunnlag hviler på hva som fungerte i går og hvor målsettingen er å manifestere det allerede sementerte. Konsensusbaserte kompromisser i det demokratiske puslespillet genererer vakuum i det politiske landskapet og hvor udemokratiske prosesser tillates over en lav sko.

Dette landskapet er blitt et ingenmannsland for blindebukker. Den typisk norske velgeren bondefanges og pasifiseres fra å være pilot til å bli passasjer når stemmeseddelen blir en «intetsigende» ingrediens i politikkens boblende gryte. Vi har det for godt til å bry oss, alt for bra til å kritisere det som har skapt presedens og blitt sedvane. Vi aksepterer derfor stilltiende at vårt demokrati er redusert til å stemme på parti og partiprogram under stortingsvalg.

Vårt representative demokrati

Hvem som skal stille kandidatur, lede partiene, regjeringen og landet er forbeholdt interne nominasjonskomiteer og partienes aktive medlemmer. Utvelgelsen foregår etter gamle skikk og bruk-prinsipper, ved åpen akklamasjon, håndsopprekninger, trampeklapp og bifallende tilrop.

Valg av partiformann, nestleder og andre sentrale partiverv utføres etter strenge, interne maktregimer og av svært få impliserte. Det er dette som er det representative demokratiet, navn som hviskes og som lusker i korridorene.

Store kontraster

Kontrasten er stor mellom stortingsvalg og kommune— og fylkestingsvalg. Jo lenger ut i periferien man kommer, dess større evne har velgerne til å påvirke hvem som skal forvalte egne interesser. Dette siden kommune- og fylkestingsvalgene forekommer som direkte valg.

Unntaket er fylkesmenn og ordførerkandidatene. Disse innstilles indirekte, som ved stortingsvalg. Ved direkte valg er det velgerne selv som stemmer frem sine kandidater, ved kumulasjon, også på tvers av partiene. Velgeren kan gi sin stemme til den han eller hun mener er best kvalifisert, og ikke som ved stortingsvalg hvor dette privilegium er forbeholdt nominasjonskomiteene.

Realitetene

Paradokset er at Stortinget dimensjonerer all regions- og lokal politikk. Dagens differensielle ordning, mellom direkte og indirekte valgordninger, bidrar således til å opprettholde maktbalansen mellom den politiske sentrumseliten og den regionale lokalpolitikken. Med andre ord fremmer det representative demokratiet et folkevalgt organ best i teorien.

Realitetene er at folket kun velger direkte de som forvalter byråkratiet nært. Den sentrale makten distribueres derimot i udemokratiske vendinger innad i partiene og utenfor velgernes tilslutning.

Mister egen stemme

Denne virkeligheten er fjernt fra den enkeltes evne til å påvirke utfallet. Ens egen røst drukner i kjølvannet av den demokratiske illusjonen. Å stemme frem et partiprogram er ikke det samme som å velge en representant til landets øverste «folkevalgte» organ.

I stedet skapes en maktelitistisk trakt og hvor politiske broilere tyter ut den spisse enden. Denne hierarkiske pressen former enkeltindivider som profesjonelle makthavere, som roterer i hverandres posisjoner ettersom stemmesedlene telles opp.

Vi forføres

Vårt institusjonelle uttrykk er dermed konstruert slik at makten konsentreres hos en vedvarende elite, ved demokratiske valg. Velgerne er forført til å opprettholde illusjonen om at ens stemme har bidratt til å påvirke utfallet, men dette er bare en halv sannhet.

Vi har liten eller ingen mulighet til å påvirke partiets anliggender ved stemmeseddelen alene. Din stemme er intet mer enn fullmakt til andre. I stedet lar vi oss villig representere av de samme makthaverne gjennom livet, deres stillinger konsolideres av vår manglende vilje til, og reelle mulighet for, å influere demokratiets makropolitiske uttrykk.

Rettigheter kan erstattes

Resultatet er trygghet. Politikken blir forutsigbar og godene opprettholdes nærmest uendret. Hvilket er positivt, men medaljens bakside er lav endringsvillighet. Trygghet i dag garanterer ikke bærekraftig utvikling i morgen.

Uten vår lukrative sokkel, vil toget Norge kunne spore av. Medfødte rettigheter kan brått erstattes med plikter over natten. Først da vil vi stille kritiske krav til systemet. En illusjon utfordres dessverre sjelden hvis vi slipper å bry oss. En udemokratisk handling som vitner om våre verdier og vårt fortreffelige demokrati. Å utøve stemmeretten er ikke en plikt, men din suverene rettighet. Bruk den, i det minste.

Synspunkter? Si din mening her.

Publisert
BT anbefaler

Silje trudde ho var gravid. I staden var det overgangsalderen.

No vil Silje Mæland (46) spreie kunnskap om overgangsalder. – Den er mykje meir enn sveitte og redusert sexlyst.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Bil fløy over rekkverk, traff parkert bil som ble skjøvet inn i hus

  2. Krever lang forvaringsdom for dobbeltdrap: – Ren henrettelse

  3. Tom taper penger på at han fikk hjelp fra Nav. Nå tas saken opp i Stortinget.

  4. Ble hentet i mai. Nå er Sané fjernet fra Branns spillerliste.

  5. Nå kan du velge vaksine­type selv: Starter «pop-up-vaksinering» på kjøpe­sentre

  6. – Bergen er i ferd med å stoppe opp