«Venskap er sjælesamliv»

Med ordene «Foruden dig hadde livet været mig umulig», sovnet Dr. Agnes Mathilde Wergeland inn i Dr. Grace Hebards armer. I forholdet til andre kvinner fant Wergeland det sjælesamliv hun satte så høyt.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 15 år gammel

Tone Hellesund,

forsker ved Rokkan-senteret

I helgen ble det reist en minnestein over Agnes Mathilde Wergeland på Vestnorsk utvandrersenter på Radøy, professoren, poeten og kvinnesakskvinnen som utvandret til USA i 1890. Wergeland betraktet seg selv som en intellektuell flyktning, på flukt fra et reaksjonært og gammeldags samfunn der ingen mulighet til akademisk arbeid for kvinner fantes. Biografien om henne beskriver imidlertid også hennes forhold til andre kvinner. Wergeland hadde interessante nye tanker om vennskap og kjærlighet, som har vært lite påaktet. Mange peppermøer på Wergelands tid dannet nære vennskap og samboerforhold som gjerne bestod fra tidlig voksen alder og livet ut. Parforhold mellom kvinner var velkjent. I Norge kjenner vi til bl.a. sykepleierpionerene Bergljot Larsson og Elise Furuholmen, legene Louise Isaksen og Kristine Munch, fabrikkeiere Synnøve Finden og Pernille Holmen, og ellers et utall av lærerinnepar og andre venninnepar fra ulike yrkesgrupper.

Gjennom kjærligheten fra et tett kvinnenettverk, eller fra en spesiell «livsvenninde», fikk disse kvinnene styrke til å ta på seg de utfordringene som det moderne samfunnet bød på. Denne type kjærlighet passet på mange måter også langt bedre sammen med idealene, drømmene og ambisjonene de hadde, enn den heteroseksuelle kjærligheten. Den homoseksuelle identiteten er historisk konstruert og Agnes Mathilde Wergelands liv og kjærlighetsrelasjoner fant sted nettopp i de årene homoseksuelle i medisinen «ble en egen art», slik den franske historikeren/filosofen Michel Foucault skriver om i Seksualitetens historie. Selv om homoseksualitet som diagnose og identitet ble «oppfunnet» allerede rundt 1870 tok det enda mange år før den nye «kunnskapen» ble allment kjent, og før en begynte å knytte kunnskapen om slike seksuelt perverterte individer til respektable frøkner som Agnes Mathilde Wergeland.

Etter noen år med studier i Munchen og et nært og inspirerernde forhold til en frk.Elisabeth Winterhalter reiste Agnes Mathilde Wergeland videre til Zürich og tok doktorgraden der i 1890.Samme år flyttet hun til USA, et land som norske feminister så på som frihetens og fremskrittets land. Ankomsten ble likevel ikke den suksessen som dr. Wergeland hadde håpet på, og det første tiåret slet hun hardt angående både språk, økonomi og i forhold til å skulle passe inn i den amerikanske universitets-kulturen. Miss Katherine Merrill var imidlertid den store trøst og støtte i disse vanskelige årene. De traff hverandre mens de begge underviste ved Bryn Mawr i Pennsylvania og de levde sammen i 12 år. De reiste også på flere Europa-turer sammen, og flyttet i USA fra Pennsylvania til Illinois og Chicago. De delte alt, ifølge Wergelands biograf. Å få en fast stilling ved et universitet var målet som både dr. Wergeland og Miss Merrill arbeidet mot, men de ble stadig skuffet

Gjennom venner fikk dr. Wergeland høre om en ledig stilling ved Wyoming universitet og hun søkte og fikk jobben. I 1902 satte hun seg på toget i Chicago, og reiste til sitt nye liv der ute i vesten. Miss Merrill hører vi ikke noe mer til i biografien om henne, som kom ut i 1916. Vi kan bare spekulere rundt slutten på dette forholdet, en avslutning som blir beskrevet påfallende knapt. Vi kan ane at det kanskje var hardt for Miss Merrill å bli forlatt, syk og arbeidsløs i Chicago, etter 12 års samliv. For dr. Wergeland ble imidlertid avreisen til Wyoming starten på en ny og fruktbar periode, og opptakten til et nytt samliv, et samliv som skulle vare livet ut. I Wyoming traff hun dr. Grace Hebard, og biografen beskriver dette nærmest som «a match made in heaven».

Sammen bygde de to seg huset The Doctors Inn i 1905 og senere også tømmerhytten Enebo på tomten Lille Norge lenger oppe i fjellene. Samlivet deres beskrives som den ultimate idyll, med «sjælesamliv» i et hyggelig eget hjem, en gruppe av nære venner, hagearbeid, og omsorg for dyr og mennesker i nød. Tolv år fikk også disse sammen, før Agnes Mathilde Wergeland ble syk og døde i dr. Hebards armer etter et relativt kort sykeleie.

Siden Agnes Mathilde Wergeland og hennes likesinnede stod på utsiden av konvensjonelle intimitetsinstitusjoner som ekteskapet, var de personlige relasjonene i langt større grad åpne for forhandlinger om innhold og praksis. De var imidlertid også langt lettere oppløselige. Smerten ved relasjonene som ble brutt uten noen formaliteter var slik en av medaljens baksider. På den annen side gav muligheten til å avslutte intime relasjoner «før døden skilte dem ad» en for mange kjærkommen frihet, og også mulighet til å inngå i nye fruktbare relasjoner. Man kan selvsagt tenke og si mye om den drømmen om romantisk kjærlighet som har hjemsøkt vår kultur, men ut fra dette idealet synes seriemonogami som en rasjonell livsform. Når en relasjon ikke lenger oppfyller ens krav til intimitet og kjærlighet, skifter en den ut med en man tror vil fungere bedre.

Lengsel og idealisme var drivkraften i Agnes Mathilde Wergelands liv. Hun ønsket seg både et yrkesliv der hun fikk brukt alle evnene sine og et privatliv som oppfylte hennes strenge krav til intimitet og kjærlighet. De enslige borgerskapskvinnene i tiårene før forrige århundreskifte var på mange vis kulturelle innovatører. Enslige kvinner satt ikke lenger stille med sytøyet sitt, men kunne utvikle seg til en ny og mektig politisk, økonomisk og seksuell gruppering med kraft til å omforme samfunnet. Krav om stemmerett, utdanningsmuligheter og generelt bedre kår lå i luften. Motstanden var stor. Frykten for at kvinner ville begynne å se på ekteskapet bare som ett alternativ blant mange — var stor. I ettertid kan frykten synes velbegrunnet. Bevegelsene som ble satt igang av de ugifte kvinnenes inntreden i samfunnslivet, endret etter hvert også strukturene i og rundt ekteskapet.

Sosiologen Anthony Giddens argumenterer i sin bok Intimitetens forandringer for at det nettopp var kvinnene som ble agenter og forvaltere av det moderne samfunns kjærlighetsoppfatning, oppfatningen om den romantiske kjærligheten. I et slikt lys blir de kjærlige kvinnevennskapene eksempler på den ultimate romantiske kjærligheten; en forening av to eksperter! Slike synspunkter ble også hevdet i samtiden. Amerikanske Margaret Fuller var en av dem som skrev om hvordan kjærlighet mellom to av samme kjønn (innforstått kvinner!) var å foretrekke fremfor heteroseksuelle forhold. Hun mente at kjærlighet mellom kvinner var «purely intellectual andspiritual, unprofaned by any mixture of lower instincts». Siden mange kvinner så på seg selv som moralsk overlegne menn, ville de også være hverandres mest verdige partnere.

De tilsynelatende så ubetydelige enslige borgerskapskvinnene, med sine høyhalsede bluser og sine stillfarne liv, ble sslik entreprenører for en ny type intimitet og en ny måte å organisere de nære relasjonene på.

Motstanden, latterliggjøringen og undertrykkelsen som møtte denne type kvinner, tok knekken på mange av dem. For andre så førte motstanden og utstøtelsen dem ut i nye og ukjente landskaper der de i større og mindre grad ble fristilt fra tradisjon og gamle tankemønstre. I disse landskapene følte noen også frihet til å tenke helt nytt i forhold til kjærlighet, parforhold og seksualitet.

Publisert
BT anbefaler

Etter samtalen med Nav dro Emely til nærbutikken. Siden har hun vært der.

Mens dagligvarebransjen sliter med å få tak i folk, fant kjøpmann Håvard Standnes Glosvik løsningen gjennom Nav.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Flere mot én i slagsmål på Engen: En person i arrest

  2. Med ny teknologi vil han løysa både straumkrisa og klimakrisa

  3. – Timeplanen til en seksåring er til å gråte av

  4. «Her er de syv viktigste årsakene til Branns fantastiske endring»

  5. Macron med sterke anklager mot Putin

  6. «Allsang, luftgitar og ellevill jubel»