Evnen til å kjede seg

I dagens hastverkssamfunn dukker det stadig opp teknologiske nyvinninger som ikke retter seg mot nye bruksområder, men som tar sikte på å utføre operasjoner raskere enn de som allerede eksisterer. Universalfjernkontrollen er en slik oppfinnelse, skriver universitetslektor Erlend Lavik, Institutt for Medievitenskap, UiB.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 18 år gammel

Den ekstreme fokuseringen på tidsbesparelse gir seg ikke sjelden komiske utslag. James Gleick nevner i boka «Fortere og Fortere» moderne telefonsvarere som eksempel. De har gjerne en knapp som gjør at beskjeder kan avspilles rundt 25 prosent raskere, i tilfelle venner og slektninger snakker for sakte eller ikke kommer raskt nok til poenget.

Han nevner også at opplysningen i USA kan sette deg automatisk over til nummeret du nettopp ba om. 21 prosent av kundene var villige til å betale 35 cent for å benytte seg av tjenesten, som sparer rundt to sekunder.

Professor i kybernitikk ved universitetet i Reading, Kevin Warwick, går lengre: Han har uttalt at måten mennesker kommuniserer på i dag — gjennom tale - er «veldig sakte». Han vil derfor implantere én mikrochip i egen arm og én i konens, for å undersøke om det er mulig å kommunisere raskere gjennom følelser. Hastverkssyken («hurry sickness») er et sentralt begrep hos Gleick. Om du har denne lidelsen vil du for eksempel stille mikrobølgeovnen på 88 sekunder i stedet for 90, fordi det er raskere å trykke det samme tallet to ganger. Et annet kjennetegn er at oppmerksomheten din krever store mengder stimuli, og derfor simultanhandler du: Du blar gjennom posten mens du spiser, mens du hører musikk, mens du snakker i mobiltelefonen.

Fjernkontrollen har utviklet seg en hel del siden den ble in-trodusert i 1950 i USA. Den gang gikk det en ledning fra fjernsynet til fjernkontrollen, men fordi tv-seerne stadig snublet i den, måtte det finnes nye løsninger. I 1955 kom den første trådløse kontrollen. Den betjente apparatet via fotoceller, men man gikk raskt over til ultrasoniske signaler. Det var først på begynnelsen av 1980-tallet at dagens løsning - infrarød teknologi - ble tatt i bruk. De siste universalfjernkontrol-lene på markedet er kraftigere enn tidlige datamaskiner. Jeg hadde lenge vurdert å investere i et slikt vidunder. De gamle kontrollene opptok mye plass, og det tok tid stadig å skifte mellom dem når flere kompo-nenter skulle betjenes. Dessuten var flere av operasjonene tungvinte. For eksempel tok det hele seks tastetrykk å skifte sone på DVD-spilleren. På universalkontrollen kan slike sekvenser samles i én knapp.

Jeg var imidlertid skeptisk til den høye prisen og de tekniske kunnskapene som kreves for å programmere den. Jeg slo imidlertid til da jeg kom over en til halv pris i Danmark. Ekspeditøren forsikret meg at den var uvanlig enkel å programmere. Det skulle vise seg at jeg brukte nesten to døgn. Jeg er riktignok uten teknisk forståelse (i min familie kalte vi ikke engang fjernkontrollen for «fjernkontroll», men for «dings». «Hvor er det blitt av dingsen?» sier min far fremdeles). Men jeg nekter å tro at noen er i stand til å programmere den på under et par timer.

Det var da jeg kom til å tenke på Gleick. I den norske over-settelsen heter det om hurtigtasten på telefonen at «Investerer man en halvtime i å lære seg programmeringen, blir det som å investere en tusenlapp i et års forråd av lyspærer som er nedsatt med ett øre.» Kort sagt var spørsmålet jeg stilte meg selv: «Bør jeg føle meg dum nå?».

Vel, selve programmeringen var til tider veldig frustrerende, men samtidig ligger det en egen tilfredsstillelse i slike målrettede aktiviteter. Gleden over at jeg til slutt lyktes med å erstatte de seks tastetrykkene med ett var stor, og stod på ingen måte i forhold til den minimale tiden jeg nå ville spare.

Etter hvert kom jeg også frem til at tiden var en nokså underordnet faktor oppi det hele. Jeg kom til å tenke på oppførselen min i kassakøen: Når jeg har funnet ny CD jeg vil kjøpe, for eksempel, hender det rett som det er at jeg utsetter kjøpet dersom det er lang kø foran kassa-apparatet. I stedet for å stille meg i rekken av andre handlelystne, går jeg litt rundt i butikken. Håpet er at køen skal være kortere om ett eller to minutter. Da har - kanskje - fem kunder betalt, mens det bare er kommet til to nye. Konsekvensen av den ekstra runden i lokalet er uansett at kjøpet tar lengre tid, men det gir meg samtidig noe å fylle tiden med. Jeg utsettes for langt flere sanseinntrykk når jeg vandrer mellom CD- og DVD-stativene enn når jeg bare venter på å betale.

Slik er det også med fjernkontrollen: Det er ikke tiden jeg sparer som betyr noe, men de dyrebare sekundene jeg fyller med noe annet enn venting.

Fjernsynskontrollen har bidratt til å øke tempoet på andre, mer fundamentale, måter, noe også Gleick er inne på. En avdeling i NBC har barbert vekk de knapt merkbare tidelene fjernsynsskjermen går i svart mellom et program og reklamen. I løpet av en tv-kveld kan kanalen spare 15ý20 sekunder, nok til å presse en ekstra reklame inn i sendeskjemaet. Men det er vi - seerne - som er den egentlige årsaken. Fjernkon-trollen er et dødelig våpen i hendene på en hastverkssyk bruker: Svarte skjermer får det til å rykke i tommelen som hviler på den metaforiske avtrekkeren: «Program opp»-knappen.

Her hjemme ser vi stadig oftere at rulleteksten på spillefilmer kuttes. I USA er det flere tv-kanaler som tidskomprimerer filmer, serier og game-shows. Avspillingshastigheten økes (nesten) umerkbart, slik at den opprinnelige lengden forkortes med 3ý4 prosent.

Det er lenge siden urolig kameraføring og hurtig klipperytme var forbeholdt verdens mest berømte musikk-kanal. Den såkalte «MTV-stilen» er blitt adoptert av tv-serier og talkshows. Ofte har den ingen annen funksjon enn å skape mer bevegelse i bildeflaten, mer avanserte synsinntrykk. Bildene må inneholde stadig mer bevegelse for å utfordre dataspillgenerasjonens evne til å bearbeide informasjon. Men musikk-kanalene ligger fremdeles i forkant av utviklingen: I såkalte Pop-Up Videos legges tegneseriebobler med tekst oppå videoene. Ved å tilby både bilder, musikk og lesestoff gjør de i praksis simultanhandlingen for oss.

Hvor lang tid vil det gå før det dukker opp snakkebobler rundt hodene til nyhetsopplesere? «På dagens NATO-toppmøte...,» sier Nils Gunnar Lie - og SVUUSJ - en tekst dukker opp i høyre hjørne som kan fortelle at «NATO er en forsvarsallianse som ble opprettet i 1949» ...

Om vi for argumentets skyld sier at jeg sparer 10 sekunder hver dag med den nye kontrol-len, vil det ta nesten 50 år før jeg har tjent inn igjen tiden jeg brukte på å programmere den. Likevel føler jeg meg altså ikke dummere enn at jeg kan leve med det: De fem fjernkontrollene den erstattet opptok mye plass på stuebordet. Dessuten ser den bra ut.

Men alle problemer er ikke løst. Den er ikke i stand til å betjene jog&shuttle (det nærmeste DVD-spilleren er kommet videospillerens spoleknapp), eller såkalt Picture in Picture (en annen oppfinnelse som er symptomatisk for hastverkssamfunnet).

Kontrollen har dessuten LCD-skjerm i stedet for fysiske knapper. Det er en fordel rent estetisk, men upraktisk når man for eksempel skal skifte tv-kanal. Mens jeg kunne «føle meg frem» til hvor kanal 7 lå på den gamle fjernkontrollen uten å ta blikket fra tv-skjermen, må jeg nå se ned hver gang før jeg trykker.

Andre fjernkontroller sparer tid på andre måter: Over internett kan man bestille en som kommer komplett med innebygd flaskeåpner og vinopptrekker - det sparer kanskje noen turer på kjøkkenet. En annen gir fra seg en plystrelyd når man klapper, slik at man slipper å kaste bort tid på å lete når den har gjemt seg mellom sofaputene.

Ellers får selvsagt ikke alle knappene plass samtidig på LCD-skjermen. Det betyr at jeg noen ganger må bla gjennom flere sider for å finne knappen jeg ønsker. Det tar kanskje et sekund, og er allerede begynt å irritere meg. Kanskje kan man definere hastverkssyken som evnen til å kjede seg i ett sekund?

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Christine ble utsatt for to hendelser på Haukeland. Den andre kostet henne livet.

– Pasienter som henne blir ikke tatt på alvor, sier Else Falch etter dødsfallet til den utviklingshemmede datteren.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Se nå: Varsler råd for julefeiringen

  2. – Hvorfor må vi vise id for å få kjøpe øl?

  3. Acosta er ferdig i Brann

  4. Krever «umiddelbart» svar fra byrådet om koronaregler

  5. Hertuginne Meghan spontanaborterte

  6. KK-bygget kan bli rusklinikk