Å høre stemmer som ikke finnes

Å høre stemmer som ikke finnes er ikke et fenomen som bare rammer pasienter med schizofreni, det forekommer også i befolkningen generelt.

FORSKER PÅ HJERNEN: Professor Kenneth Hugdahl jobber mye med å skanne hjernen. Her sammen med genforsker Stephanie Le Hellard på en utstilling på Vil Vite i 2012. Foto: Vegar Valde

  • Kenneth Hugdahl
    Professor, Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, UiB. Divisjon for psykisk helsevern, og Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetesykehus. Leder fMRI-Gruppen i Bergen.
Publisert:

Hørselshallusinasjoner, det å være overbevist om at en eller flere personer snakker eller ellers muntlig kommuniserer med meg, til tross for at det beviselig ikke finnes en ytre lydkilde til den opplevelsen, er et av de alvorligste symptomer ved en av de alvorligste sinnslidelser vi kjenner, nemlig schizofreni.

Hørselshallusinasjoner forekommer imidlertid også ved andre psykiatriske lidelser og nevrologiske sykdommer, som f.eks. ved personlighetsforstyrrelser, mobbing, Parkinsons sykdom og epilepsi, for å nevne noen eksempler.

Hørselshallusinasjoner er også bare én form for hallusinatoriske opplevelser mennesker kan ha, det er også vanlig ved noen sinnstilstander med synshallusinasjoner, som ved for eksempel rusmisbruk, samt lukthallusinasjoner som ved ulike demenstilstander.

Ingen ytre kilde

Felles for alle disse opplevelsene er at de oppstår i fravær av en ytre sensorisk kilde som kan forklare opplevelsen. En hallusinasjon er derfor ikke en sensorisk illusjon, der det eksisterer en reell ytre kilde til opplevelsen, men der sanseinntrykket blir forvrengt, som når en kjører fiskestangen gjennom vannoverflaten så virker det som om den blir brutt i to. Et av de første spørsmål vi stilte oss da vi begynte denne forskningen var derfor «hvordan kan slike sensoriske opplevelser oppstå i hjernen om de ikke drives av en ytre sensorisk lyd- eller lyskilde»?

Før vi kommer til forskningen på hørselshallusinasjoner ved Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssykehus, la meg først beskrive et annet mysterium: En viss prosent av befolkningen generelt opplever jevnlig å høre «stemmer som ikke finnes» og kan også være overbevist om at de er reelle fenomener, uten at disse personene av den grunn oppsøker psykolog eller lege eller lider av en alvorlig sinnslidelse. I den forstand kan man si at bevisst opplevelse av å høre slike stemmer er en del av vår kollektive bevissthet, og at forståelse av hvordan stemmer oppstår i hodet også kan bidra til forståelse av kanskje det største av alle hjernens mysterier: Hva er bevissthet og hvordan kan vi være bevisste over våre handlinger?

Les også

Forskning i Bergen ble ukjent suksessbedrift

MYSTERIUM: Forståelse av hvordan stemmer oppstår i hodet kan bidra til forståelse av kanskje det største av alle hjernens mysterier: Hva er bevissthet og hvordan kan vi være bevisste over våre handlinger? Foto: Eivind Senneset / UiB

Forskergruppen

Jeg har i de siste ti år ledet en internasjonal forskergruppe som hatt som hovedmål å forstå hva som skjer i hjernen ved hørselshallusinasjoner, både hos pasienter med en schizofrenilidelse og hos friske personer i befolkningen. Forskningen har vært finansiert av to større bevilgninger fra det Europeiske Forskningsråd (ERC) i form av såkalte Advanced Grants, Forskningsrådet samt Helse Vest, totalt over 50 millioner kroner.

For å undersøke hva som skjer i hjernen ved hørselshallusinasjoner benytter vi oss av en MR-maskin som kan lage fargebilder av når nervecellene i bestemte områder i hjernen blir aktivert og begynner å sende elektrokjemiske impulser mellom seg, som er selve det nevrofysiologiske grunnlaget til at vi kan ha en bevisst opplevelse av noe vi hører, lukter eller ser, kort sagt, som er selve grunnlaget for bevisstheten.

Hypoteser og resultater

Forskning og vitenskap begynner ofte med en hypotese, som er en form for avansert gjetting av hvordan virkeligheten ser ut. Den første hypotese vi stilte oss var derfor at om tidligere forskning avdekket at nerveceller i den bakre øvre del av tinninglappen blir spesielt aktivert når vi blir tilsnakket, det vil si når det foreligger en ytre lydkilde, så vil kanskje de samme nerveceller også bli aktivert ved en hørselshallusinasjon, men nå som resultat av en feilprogrammering.

De første resultatene viste at hypotesen var riktig, de samme nerveceller i bakre øvre tinninglapp var i en såkalt hypereksitert tilstand, for å bruke et faguttrykk, med hyppig kommunikasjon med nabocellene, når pasienter opplevde å høre stemmer mens de var plassert inne i MR-maskinen. Det neste funnet var imidlertid en overraskelse, noe som vi ikke hadde laget en hypotese for, heller gikk resultatet motsatt av den hypotese vi hadde satt opp. Jeg tenkte at om nerveceller i tinninglappen som har med språkoppfatning å gjøre blir spontant feilaktivert ved hallusinasjoner, det vil si i fravær av en ytre lydkilde, så burde jo de samme nervecellene bli ekstra aktivert om pasientene også fikk lytte til språklyder mens de hallusinerte og var liggende i MR-maskinen. Logikken var at nervecellene i denne situasjonen ville være eksitert dels fra de «indre» stemmer, men også fra de «ytre» stemmer, slik at de to kildene burde addere sammen og resultere i ekstra kraftig nervecelleaktivtitet.

Resultatet var det stikk motsatte, til vår alles overraskelse. De «indre» stemmene virket å blokkere de «ytre» stemmene slik at resultatet var at de to kildene agerte subtraktivt, heller enn additivt. Forklaringen til det kan være enten at de «indre» stemmene bokstavelig talt blokkerer lydsignalet fra de «ytre» stemmene så disse ikke når frem til hjernen og tinninglappen, i hvilket tilfelle man sier at det perseptuelle system er frakoblet, eller at signalene faktisk når frem, men hjernen klarer ikke å bli oppmerksom på de «ytre» stemmer, den er altfor opptatt med å fokusere på de «indre» stemmer, i hvilket tilfelle man sier at det kognitive system er frakoblet. I senere MR-undersøkelser har vi nå også kartlagt at det er for høye nivåer av signalstoffet glutamat som forårsaker at nervecellene begynner å koble seg sammen og sende impulser mellom seg når de i stedet skal holde seg i ro.

Denne siste oppdagelsen kan være begynnelsen på utvikling av nye medikamenter som mer direkte er rettet mot hørselshallusinasjoner.

Les også

Bakgrunn: Forskarar ved Universitetet i Bergen kan vere på veg til å forstå schizofreni. Det første sporet fann dei i 1994.

OGSÅ BLANT FRISKE: I en norsk spørreundersøkelse fra noen år tilbake fremkom det at cirka 7,5 prosent av befolkningen rapporterte at de regelmessig hører stemmer i form av hallusinasjoner. Foto: Eivind Senneset / UiB

Stemmehøring i normalbefolkningen

Som jeg antydet i innledningen til denne kronikken, så er stemmehøring ikke bare et fenomen som rammer pasienter med schizofreni, det forekommer også i befolkningen i stort. En gjennomgang av eksisterende litteratur viser store sprik i den prosentandel av befolkningen som antas å ha denne egenskapen, fra noen få prosent til opp mot 10-15 prosent i nederlandske undersøkelser.

Det kanskje mest interessante for norske forhold er en spørreskjemaundersøkelse som ble gjennomført her i landet for noen år siden, som et samarbeid mellom forskere ved NTNU, St. Olavs Hospital og vår forskergruppe ved UiB og Haukeland universitetssykehus. Her fremkom det at cirka 7,5 prosent av befolkningen i stort rapporterte at de regelmessig hører stemmer i form av hallusinasjoner. Det fremkom videre at ikke-kliniske stemmehørere i befolkningen opplevde stemmene som mindre truende og negative i sine kommentarer om personen, med mindre hyppighet, og at de opplevde at de hadde viljemessig, eller kognitiv, kontroll over stemmene, slik at om noe interessant skjedde i omgivelsene, kunne de uten problemer skifte oppmerksomhet vekk fra de «indre» til de «ytre» stemmer.

Dette siste er en viktig forskjell mot pasienter som hører stemmer, da et av de klinisk mest handikappende trekk ved stemmene er at de oppleves av pasienten som at de kognitivt kontroller hun/han. En pasient sa en gang til meg at det «oppleves som at det er ikke jeg som kontrollerer stemmene, men de som kontrollerer meg». Opplevelsen av å være under kontroll av stemmene leder til at pasienten mister fokus mot den omgivende verden og bidrar til sosial isolasjon og at man blir avskåret fra omverden. Psykologiske behandlingsformer går ofte ut på å få pasienten til å rette oppmerksomhetsfokus vekk fra de «indre» stemmer og heller mot de «ytre» stemmer.

HJERNEFORSKER: Professor Kenneth Hugdahl, som leder fMRI-Gruppen i Bergen, har skrevet denne kronikken. Foto: Eivind Senneset / UiB

Et resultat fra forskningen på stemmehørere i befolkningen som kan være av interesse i denne sammenheng, er at MR-undersøkelse av et mindre utvalg av dem som besvarte spørreskjemaet viste avvik i nervecelleaktivitet i bakre øvre tinninglapp også hos de friske stemmehørere, noe som kan tyde på at de deler noe av det nevrofysiologiske grunnlaget for stemmehøring og hørselshallusinasjoner, men at de ikke deler øvrige kognitive og sosiale faktorer med pasientene, slik at de ikke opplever stemmehøringen som et psykologisk handikapp og til dels som et altoppslukende onde. I den kontekst kan det være interessant å se de friske stemmehørere som «the missing link» mellom friske ikke-hørere og syke stemmehørere.

Hvorfor opphører stemmene?

Den videre forskningen går nå inn mot spørsmålet om hva som får kliniske stemmer, det vil si reelle hallusinasjoner, til å spontant opphøre, hvorfor de ikke alltid er til stede når de en gang er blitt initiert. Hypotesen her er at om en hallusinasjon oppstår fordi noen av de sentrale signalstoffene i hjernen kommer i ubalanse, noe forskningen har begynt å vise, så kunne det jo være slik at hallusinasjonen opphører fordi de samme signalstoffene spontant kommer i balanse igjen, for så å gå ut av balanse, i balanse og så videre i løpet av en dag.

Om vi kunne finne ut av hva som får en hallusinasjon å temporært opphøre, ville det kunne være et gjennombrudd i søken etter nye behandlingstiltak som vil være direkte målrettet mot hørselshallusinasjoner, og kunne lindre hverdagen for tusenvis av pasienter og pårørende.