**For andre gang** på relativt kort tid har en omfattende økonomisk straffesak endt med frifinnelse. Gulating lagmannsrett [frifant Berge Gerdt Larsen ](http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Berge-Gerdt-Larsen-frikjent-etter-ti-ar-3654268.html)på alle punkter. Dommen ble avsagt under dissens 6- 1. Mindretallet kom til samme resultat som tingretten, som dømte Larsen til fem års fengsel samt en bot på tre millioner kroner.

Asbjørn Strandbakken

Det er nedlagt betydelige ressurser i to instanser. Det er ikke overraskende at mange spør hvordan det er mulig å få så ulike utfall i tingretten og lagmannsretten. Sentrale justispolitikere har tatt til orde for at man må ettergå påtalemyndigheten. Slike utspill kan være forståelig, tatt i betraktning de ressurser som er brukt og den påkjenning enhver straffesak medfører for den tiltalte — i dette tilfellet over mange år.

Men spørsmålet er om fokuset bare bør rettes mot påtalemyndigheten, eller om vi må vurdere andre sider ved hvordan vi håndterer tunge økonomiske straffesaker. Selv om påtalemyndigheten ikke taper saker, fremstår lagmannsrettens avgjørelse som et nederlag. Går man tilbake til tingretten, fremsto denne avgjørelsen som en seier. Er det grunnlag for å si at det påtalemyndigheten gjorde noen klare feil i sin vurdering?

Påtalemyndighetens virksomhet er underlagt omfattende reguleringer i straffeprosessloven. Det skal ikke tas ut tiltale med mindre man kjenner seg trygg på at det foreligger tilstrekkelig bevis til domfellelse. For å domfelle kreves det bevis ut over rimelig tvil. Det er dette beviskravet som flertallet i lagmannsretten ikke fant var oppfylt. Det betyr ikke at påtalemyndighetens vurdering var uforsvarlig - resultatet i tingretten der Larsen ble dømt, viser det.

Denne type saker er svært utfordrende. Saksforholdet er veldig komplekst, og det kreves ikke bare innsikt i strafferett, men inngående kunnskap om selskapsstrukturer og økonomiske analyser. Er det i det hele tatt mulig for en domstol å trenge gjennom en slik materie?

Retten var satt med to sakkyndige meddommere. Retten var dermed godt rustet til å foreta de nødvendige analysene av sakskomplekset. Ut over dette gjelder de samme saksbehandlingsreglene for promillesaker som for komplekse økonomiske straffesaker.

Spørsmålet er om straffeprosessen er egnet til å håndtere denne sakstypen. Kan man tenke seg at komplekse straffesaker bør forfølges på annen måte, hvor det åpnes for straffeprosessuelle forlik i form av «plea bargaining». Det vil si forhandlinger mellom tiltaltes forsvarer og påtalemyndigheten om størrelsen på straffen eller hva tiltalen skal omfatte dersom tiltalte erklærer seg skyldig.

Og bør man i større grad rette fokus mot å inndra hele eller deler av den økonomiske vinningen en handling har frembrakt fremfor å forfølge enkeltindivider?

I ordinære straffesaker, slik som legemskrenkelser eller skadeverk, er det ofte naturlig å betrakte påtalemyndigheten som den ressurssterke part mot en svakere stilt tiltalt. I økonomiske straffesaker kan det derimot være slik at den offentlige påtalemyndighet ikke har mer ressurser å spille på enn den tiltalte. Også det gir grunn til å vurdere om ordningen vi har i dag er optimal i forhold til økonomiske straffesaker,

Å senke beviskravet vil være en ulykke. Men hva som skal bevises ut over rimelig tvil, kan det være grunn til å vurdere. På samme måte som det har vært diskusjon om hvordan voldtektsbestemmelsen bør utformes for å sikre offerets rettsvern, kan vi vurdere om bevistemaet i økonomiske straffesaker er utformet på en hensiktsmessig måte.

Det er ikke noe alternativ å la være å føre omfattende økonomiske straffesaker for retten. Trygdemisbruksaker er som regel enkle bevismessig, og de omfatter gjerne begrensede verdier sammenlignet med store økonomiske straffesaker.

Men det vil være et knefall for rettsstaten å bare forfølge de små fiskene mens de store slipper gjennom.

Larsen-dommen er ikke rettskraftig og kan bli anket til Høyesterett. Men Høyesterett kan bare prøve saksbehandlingen og lovanvendelsen, så det er ikke snakk om at Høyesterett kan avsi dom i samsvar med tingrettens avgjørelse.

Lagmannsrettens dom kan imidlertid oppheves, og i så fall kan det bli en ny runde i lagmannsretten. Enn så lenge står man med en dom i lagmannsretten hvor flertallet har snudd opp ned på det som ble lagt til grunn i tingretten.

Larsen-saken viser den nære forbindelsen det ofte er mellom juss og andre disipliner - i dette tilfellet økonomi. Det er ikke gitt at jurister i dag har den optimale ballasten til å håndtere denne type saker.

Kravene er utvilsomt helt andre enn da aktørene som har opptrådt i Larsen-saken ble uteksaminert. Mange har tatt til orde for at det bør skje en spesialisering av juristyrket, også ved domstolene. Problemstillingen er ikke blitt mindre aktuell etter denne dommen.

Som alle profesjoner vil også jurister tilegne seg nye kunnskaper etter som samfunnet endrer seg. Men vi bør legge mer til rette for samhandling mellom juss og andre profesjoner.

Her er utdanningsinstitusjonene i Bergen allerede i gang. Samarbeid mellom økonomer fra UiB og NHH og jurister er allerede lokalisert på Dragefjellet i Senter for konkurranserett og konkurransepolitikk. Nå er det tatt initiativ til tettere kontakt mellom skatteøkonomer fra NHH, skattejurister og strafferettsjurister.

Det er nødvendig hvis vi skal lykkes i å løse komplekse samfunnsutfordringer. Vi må rett og slett legge til rette for at økonomiske straffesaker får en behandling som samfunnet kan ha tillit til.