Tiden leger ikke alle sår

I MØTE MED SORG: De store, individuelle variasjonene jeg har møtt i hvordan mennesker møter sorg, savn og lengsel, gjør meg ydmyk med tanke på hva vi som eksperter skal gi av råd, skriver psykolog Atle Dyregrov. Bildet viser AUF-ere under minnemarkeringen på Utøya i 2012. arkivFOTO: Scanpix

  • Atle Dyregrov
    Psykolog dr. philos., Senter for Krisepsykologi
Publisert:

  1. juli 2012 sto jeg sammen med familiemedlemmer på Utøya, akkurat på tidspunktet da deres kjære ble drept året før. For dem var dette øyeblikket som skilte mellom liv og død.

Atle Dyregrov.

Fire år har gått siden terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya. De som mistet i denne ugjerningen, og andre som opplever dødsfall i nær familie, forteller ofte om en rar tidsopplevelse. Det er som det skjedde i går og samtidig som det er en evighet siden. For omgivelsene er det gått lang tid, de opplever ikke denne dobbeltheten som kan gjøre at det kjennes så nært selv om det har gått mange måneder og flere år.Det er opplevelsen av nærhet koblet med savn som gjør at så mange kjenner behov for en rituell markering når de passerer årsdager. I over 30 år har jeg møtt etterlatte fra alle typer dødsfall og på nært hold sett hvor viktig årsdager og rituelle markeringer er.

Det er stor emosjonell styrke knyttet til passering av årsdager og andre merkedager, som fødselsdag. Spesielt første gang, men også senere. Mange opplever at alt som skjedde denne dagen for ett eller flere år tilbake passerer i revy. De gjenopplever både det som skjedde før, under og etter dødsfallet. Selv om livet normaliserer seg mer etter hvert, er det svært mange som opplever tiden rundt årsdagen for et tap som vanskelig og følelsesladet.

Les også:

Les også

Sorgen er et åpent sår

For mange år siden brukte Magne Raundalen uttrykket «årsrevyen» for å beskrive hvordan mennesker kunne gjennomgå det som skjedde et eller flere år tilbake nesten minutt for minutt etter som de nærmet seg årsdagen. «I fjor var det denne dagen jeg sist så ham», «i dag for to år siden var det siste gang han spiste sammen med oss.» De kan gjennomleve opplevelser fra dagene før og rundt dødsfallet med stor detaljrikdom, og året etter begynner de å frykte den vonde passeringen av dagen i lang tid på forhånd.

Men det er absolutt ingen automatikk i dette. Variasjonene er store, og noen passerer dagene uten problemer. En far som mistet sin sønn sa det slik: «Jeg savner han hele tiden, og årsdagene gjør ingen forskjell.» Noen kjenner det verst på forhånd, noen selve dagen og andre i etterkant. Med erfaring fra hvordan det er, kan den enkelte etterlatte lære seg metoder å takle situasjonen på ettersom årene går, og for mange svekkes intensiteten i følelsene over tid. De store, individuelle variasjonene jeg har møtt i hvordan mennesker møter sorg, savn og lengsel, gjør meg ydmyk med tanke på hva vi som eksperter skal gi av råd. Jeg kan drysse ideer til etterlatte om hvordan årsdager kan møtes og rituelle handlinger utformes, men de jeg møter må tilpasse disse til sine behov.

Les også:

Les også

Slik blir 22. juli-markeringen

Svært mange bruker årsdagene til en rituell markering for å kunne uttrykke sitt savn og sin lengsel etter den døde. Disse markeringene er personlige og private for dem som har opplevd enkeltdødsfall, mens katastrofehendelser tillater at etterlatte gjennom fellesmarkeringer kommer sammen og gir hverandre felles støtte. Ved enkeltdødsfall er det svært mange som går til graven, noen som oppsøker dødsstedet, og andre som tenner et lys i hjemmet. Noen kombinerer alt dette, og atter andre lager et godt måltid eller gjør noe annet for å markere den positive betydning personen har hatt i deres liv.

Noen vil ønske å være der dødsfallet skjedde, andre der han eller hun ligger begravet, mens for atter andre er det fellesskapet med andre som er det viktige, ikke et spesifikt sted.

Fellesmarkeringene, slik som skjer i forbindelse med 22. juli, kan skje lokalt ved minnesmerker som er satt opp, men mange vil søke til Utøya eller regjeringskvartalet. På Utøya har etterlatte selv vært med å lage det nye minnesmerket som «innvies» i år. Noen vil ønske å være der dødsfallet skjedde, andre der han eller hun ligger begravet, mens for atter andre er det fellesskapet med andre som er det viktige, ikke et spesifikt sted. Derfor ser vi at det både innad i den enkelte familie og i storsamfunnet kan være uenighet om hvordan ritualer skal tilrettelegges. Det er selvfølgelig viktig at ulike hensyn ivaretas. Når det blir konflikt omkring minnesmerker, avspeiler det de sterke følelsene som er knyttet til dødsfallet.

Hva er det som gjør disse markeringene så viktige? Rituelle handlinger har en sterk, symbolsk kraft. Gjennom disse handlingene kan følelser uttrykkes på en umiddelbar direkte måte. Ord blir unødvendige, handlingene bygger bro mellom følelser og tanker. Vi stopper opp i hverdagen og anerkjenner den dødes betydning i våre liv. En er ikke avhengig av at andre er til stede ved markeringen, men fellesmarkeringer øker den symbolske styrken. Gjennom felles ritualer bekreftes den sosiale og kulturelle tilhørighet — som familie opplever en at en inngår i en større sammenheng, både sosialt og åndelig.

Les også:

Les også

Se de første bildene fra 22. juli-senteret

Når markeringene fortsetter over mange år etter en nær persons død, avspeiler det hvor viktig våre nære er for oss. Personen fortsetter å leve i oss og gjennom de rituelle markeringene anerkjenner vi vårt savn. Men markeringene representerer også noe mer, de bekrefter mennesket som et sosialt vesen. Vi kan ikke leve uten andre; nærhet til, og fellesskap med andre er samfunnets lim. Når noen dør eller blir drept, hjelper de rituelle markeringene oss til å uttrykke det vi har erfart og til å håndtere tapet.

Den 22. juli 2012 sto jeg sammen med familiemedlemmer på Utøya som visste nøyaktig når deres kjære ble drept i 2011. De ville være på dette stedet akkurat på det tidspunktet da deres kjære ble drept året før — for dem var dette et spesielt øyeblikk - øyeblikket som skilte mellom liv og død, øyeblikket da en ny tidsregning startet for dem. Et dødsfall som rammer uventet og brått og river noen bort så altfor tidlig, deler våre liv i før og etter. Livet og tilværelsen defineres må ofte både defineres og gjenerobres på nytt. Tiden er en venn, men den leger aldri alle sår.

Kommentar: