Danser om dødsfrykten

Klimaskeptikere har dårlige kår på øyene som trues av utslettelse.

Publisert Publisert

KLIMADANS: The Oceania Dance Theatre fra Fiji vil i dag og søndag gi bergenspublikummet innsikt i hvordan klimakrisen virker inn på livet og fremtidsutsiktene i det tropiske Stillehavet, skriver innsenderne. Her fra en opptreden under åpningen av Festspillene onsdag 27. mai. FOTO: GIDSKE STARK

  • Edvard Hviding
  • Kikki Kleiven
iconDenne artikkelen er over fire år gammel
  1. Edvard Hviding

  2. Kikki Kleiven

Når havet stiger og land drukner her i Stillehavet, så er det noe som starter her — men det kommer snart til dere.» Dette sier Katalina Fotofili, danser og koreograf fra øygruppene Fiji og Tonga. Hun er i Bergen som del av sitt ensemble, the Oceania Dance Theatre, som opptrer på Festspillene.Katalina og hennes kolleger ser ikke på seg selv som aktivister, men som de kunstnerne de er.

Like fullt ønsker de å bruke kunsten til å informere, påvirke og skape ambisjoner om en fellesmenneskelig innsats for å motvirke klimakrisen og dens effekter. Det er dette som er deres budskap når de fremfører «Moana» i Grieghallen i kveld, og i Oseana søndag. Fra Bergen drar de videre på en turné som kulminerer i Brussel med en forestilling i Europaparlamentet.

Her hjemme snakkes det mye om hvordan vi og våre medborgere skal kunne overbevises om at de globale klimaendringene og deres potensial for å endre menneskers liv for alltid faktisk er realiteter som angår oss, alt mens selverklærte «klimaskeptikere» hevder at det ikke er fare på ferde.

Les også:

Les også

Sundtoft til Berlin med mål om nullutslipp i kofferten

Klimaforskere på sin side vet at bildet er komplisert og handler om en kombinasjon av menneskeskapte endringer og naturlige sykluser, og at global oppvarming forårsaket av menneskelig aktivitet kan ha helt uforutsigbare konsekvenser for naturlige prosesser. Avstanden mellom vitenskap og samfunnsdebatt krever en innsats for å få en effektiv nok kommunikasjon mellom forskere og samfunn.

Men Stillehavsfolkene, de vet at noe skjer. For dem trengs ingen bevisstgjøringsprosess eller kommunikasjon mellom vitenskap og samfunn. Klimaskeptikere har dårlige kår i en verdensdel der lavtliggende øyer i nasjoner som Marshalløyene, Kiribati og Tuvalu de siste årene har blitt utsatt for hyppige oversvømmelser av saltvann, som har ødelagt jordsmonn og drikkevannskilder.

Stormer har brakt høyere bølger enn noen kan huske og vasket bort knokler fra tidligere generasjoners grunne graver.

Det evige, uendelige og livgivende havet som i Stillehavsspråkene omtales med affeksjon som Moana Nui, «det store oseanet», er nå i ferd med å vende seg mot øyfolkene og bli en ødeleggende kraft som etter hvert umuliggjør livet på korallatoller, der høyeste punkt er bare et par meter over havflaten. På de mange Stillehavsøyene som har mer land å fare med, oversvømmes og eroderes kystsoner og jordbruksland, mens korallrevene trues av varmere og surere hav.

Les også:

Les også

Dette kan redde Sydhavsøyene - enn så lenge

Det gamle, norske ordtaket «havet gir, havet tar» har derfor en slående aktualitet i dagens Stillehav når Moana Nui vender sitt raseri mot øyboerne. På Marshalløyene har skrekkslagne vitner sett hvordan stormer har brakt høyere bølger enn noen kan huske, som har gravd bort kystlinjene og vasket bort knokler fra tidligere generasjoners grunne graver.

President Anote Tong i Kiribati har allerede tatt grep, og brukt av nasjonens beskjedne statsinntekter til å kjøpe nytt land på Fijis fjellrike øyer. Han forbereder sine 100.000 borgere på den dagen i ikke altfor fjern fremtid da de må forlate sitt hjemland og søke nye livsmuligheter et annet sted.

«Vi må migrere med verdighet», sier president Tong, og skisserer en plan der nytt land, høy utdanning og internasjonalisering av karrierer skal kunne gi Kiribati muligheter til fortsatt å eksistere som en nasjon, ikke bare som et minne om oversvømte atoller.

Les også:

Les også

Stopp klimakrisen

Mobilitet mellom øyer og reiser over store havområder er selve grunnlaget for Stillehavsfolkenes historie, og er derfor ingen ukjent strategi. Det uhyggelige med den situasjonen som utvikler seg er derimot at hele øygrupper kan forsvinne, og at det ikke er noen vei tilbake for dem som reiser. Når landet forsvinner og befolkningen må dra annetsteds, er det heller ikke noe igjen av grunnlaget for nasjonens territorielle suverenitet; Stillehavsland kan altså regelrett bli borte i havet og fra FN.

Professor Vilsoni Hereniko, en av Stillehavets ledende intellektuelle, er manusforfatter og produsent for «Moana»-forestillingen, og uttrykker seg slik: «Stadig flere øyboere blir nødt til å kontemplere en snarlig undergang, og hele øysamfunn begynner å reflektere over hva fremtiden vil bringe dem som folkeslag, som kultur, som nasjon. Hvordan føles det ufrivillig å måtte forlate alt du holder kjært og flykte til et annet land for å bosette seg blant fremmede?»

Og hvorfor skal vi i Norge bry oss? Angår Stillehavfolkets skjebne oss som bor langs kysten her nord? Deler vi noe felles som vi kan stå opp og kjempe for? Vi er uløselig knyttet sammen ved at havstrømmene som dannes og synker ned i Norskehavet strømmer opp i overflaten ved ekvator etter en lang globale ferd på over tusen år.

Vi deler et felles lufthav der våre utslipp av CO2, enten det er fra forbrenningsmotorer eller fra mennesker som puster, blir værende i atmosfæren i flere hundre år. Havstrømmer og luftmolekyler ser ikke landegrenser.

Les også:

Les også

Isen kan komme tilbake

Det som er klart, er at Stillehavsøyene med sine få millioner mennesker, med knapt noen industrialisering og utslipp av klimagasser, er den del av verden som bidrar minst til global oppvarmning. Samtidig kommer de til å lide mest av oppvarmingens konsekvenser.

De pågående klimaendringene vil ikke ramme Norge på samme måte som for beboerne i Marshalløyene, Kiribati og Tuvalu. Nylig ble Norge rangert som det mest klimarobuste landet i verden (Notre-Dame Global Adaptation Index) . De høyest rangerte landene deler alle visse egenskaper ifølge rapporten. De er moderat utsatt for klimaendringer og har god kapasitet for å håndtere potensielle klimarisikoer som for eksempel merekstremnedbør, mer flom og ras.

I Norge vil vi kunne tilpasse oss klimaendringene gjennom å sikre veier, bygg og samfunn. Vi vil klare å håndtere kriser og påkjenninger som følger av klimaendringene. Og vi vil kunne fortsette å bo i landet vårt. Ett hundre plasser lenger ned på listen finner vi øystatene i Stillehavet.

De har ikke mulighet til å drive klimatilpasning. De er helt avhengige av den naturen deres øyer har, men som de nå opplever blir vasket vekk når havnivået stiger. Mens klimaendringenes globale effekter er noe vi alle må forberede oss på, er det Stillehavsfolkene som aller først vil oppleve og måtte ta konsekvensene av at deres hjemland ikke lenger blir be-boelige.

Publisert