Grovt nedprioritert forskning

Forskning og høyere utdanning er en klok måte å investere i den globale fremtiden på.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Skal Norge bruke penger på utviklingsrelatert forskning? Det første en kan spørre seg er: «Hva er utviklingsrelatert forskning»? Med det mener vi forskning som er relevant for de fattigste­ menneskene i verden. De som på alle ­mulige måter får minst av det globale ­fellesskapets ressurser, og har over­hyppighet av barnedød og tidlig død.

Utviklingsrelatert forsking er opptatt av miljø— og samfunnsmessige faktorer, utdanning og helsebringende kunnskap som er relevant for de fattigste 1-2 milliarder menneskene i verden, de som får minst av verdens samlede forsknings­ressurser. Dette er forskning vi mener Norge skal drive med, og vi omtaler her spesielt helse og utdanning.

Toppledere i kø med sterke klima-appeller:

Regjeringen har justert de foreslåtte, dramatiske kuttene for bistand etter ­påtrykk fra opposisjonspartiene, men det er fortsatt uklart hvordan regjeringen prioriterer utviklingsrelatert forskning. I sommer konstaterte Forskningsrådet at bevilgningene til utviklingsforskning var halvert siden 2013. Noen av midlene som forsknings­rådet utlyste til global helseforskning i ­september, ble trukket inn en snau uke før søknadsfristen.

Klimaendringene kan forverre flyktningkrisen:

Til og med prosjekter som hadde fått innvilget penger så ikke ut til å være trygge: Flere store forskningsprosjekter som fikk vite i juni at de ville bli til tildelt penger fra Forskningsrådets program for global helse— og vaksineforskning (GLOBVAC), fikk i slutten av oktober beskjed om at det er usikkert om de vil få pengene de er lovet, fordi regjeringen trenger penger til tiltak for flyktninger.

Heldigvis har prosjektene nå fått beskjed om at de beholder tildelingen, men vi synes det er urovekkende at Forskningsrådet signaliserte at man kan trekke tilbake penger som er blitt tildelt. Den usikkerheten undergraver mulig­hetene til å drive forskning av høy kvalitet.

Testpark for flytende havvindmøller:

Det er synd at regjeringen så grovt nedprioriterer utviklingsrelatert forskning, inkludert forskning på helseproblemer i fattige land. Helsesituasjonen for barn, kvinner og befolkninger generelt i lav— og mellominntektsland har blitt bedre de siste 20 årene, og forskning på effektive helseintervensjoner, slik som fødselsomsorg og vaksinasjon, kan ta noe av æren for dette.

I Norge har vi flere gode forskningsmiljø innenfor global helse. Ved Universitetet i Bergen (UiB) har flere forskningsgrupper innenfor dette feltet fått topp vurdering i Forskningsrådets evalueringer av helsefaglig forskning. For eksempel publiserte noen av forskerne ved CIH nylig, sammen med afrikanske og europeiske partnere, en artikkel i det anerkjente tidsskriftet i The Lancet, som viser hvordan man nærmest kan eliminere risikoen for HIV-smitte fra mor til barn under ammeperioden ved gi barnet HIV-medisiner. Dette er funn som vil ha stor betydning i land der HIV er et stort folkehelseproblem og barnedødeligheten ekstremt høy uten amming.

Småskolegutt med HIV:

CIH har også et Senter for fremragende forskning, CISMAC, som fokuserer på mødre— og barnehelseintervensjoner (en status som bare gis til de fremste vitenskapelige miljøene i landet). God forskning bygges ikke opp over natten. Robuste evalueringer av helsetiltak krever tverrfaglig samarbeid, og godt samarbeid mellom flere institusjoner.

Solide forskningsnettverk er derfor avgjørende for god kvalitet. Forberedelsene til såkalte randomiserte, kontrollerte studier på effekten av helsetiltak tar ofte mange år, og det blir svært vanskelig å drive slik forskning når finansieringsrammene krympes så mye som de gjør, og det i tillegg blir fare for at tildelte bevilgninger kan trekkes tilbake. Det er spesielt paradoksalt at regjeringen gjør disse kuttene samtidig som de skryter av at de satser på forskning.

Edvard Moser:

Så hvorfor er det så viktig at Norge skal fortsette å satse på utviklingsrelatert forskning? En grunn er måten norske forskere jobber på: Vi har gode modeller for samarbeid med mange forskningsinstitusjoner i sør, som bl.a. innebærer langsiktige avtaler på institusjonsnivå, der målet er felles kompetansebygging og faglige fremskritt.

Universitetet i Bergen og Makerere-universitetet i Kampala, Uganda, feiret for eksempel et 25 år langt samarbeid nylig, og signerte en ny tiårsavtale. Forskningsprosjektene resulterer i mange doktorgrader blant kollegaene i våre samarbeidsland, som innehar sentrale posisjoner i undervisning, forskning og utvikling i sine hjemland etter forsker­utdanningen er ferdig.

Forskning:

Dette bidrar til å styrke utdannings­institusjonene i sør, skaper arbeids­plasser og hindrer det som betegnes som «brain drain», nemlig at de mest kvalifiserte flytter vekk fra hjemlandene sine. Dette har ført til at norske forskere og norske forskningsinstitusjoner høster stor respekt for måten vi samarbeider på.

Som grunnprinsipp skal samarbeid skje på likeverdige premisser, der partnere som har vært med på å samle inn data også får være med å ta æren for det arbeidet som er gjort. Det var nylig omtalt i «Nature» hvordan andre vestlige ­aktører misbruker akademisk arbeidskraft i eksisterende samarbeid med partnere i sør. Den type adferd høster liten ros her hjemme.

Norge, med Erna Solberg i spissen, har nylig sluttet seg til de nye bærekrafts­målene. Disse målene gjelder alle land — og alle land skal delta for å fjerne fattigdom, gi mat, god helse og god utdanning­ til alle. Det er bra at regjeringen vil være med på dette arbeidet. Det er fremdeles mye som skal gjøres for å bedre over­levelse hos nyfødte, og bedre vekst, ­utvikling og skolegang for barn og ungdom i de fattigste delene av verden.

Norsk deltakelse i den globale debatten rundt bærekraftsmålene var kunnskapsbasert, og norske forskningsinstitusjoner var deltakende i å forme målene slik de ble. Utviklingsrelatert forskning vil stå sentralt dersom forskere skal kunne gi kunnskap til debatten om hva som gir bærekraftig utvikling, i samfunn der ressursene er begrensede, behovene enorme og samfunnskulturelle forhold komplekse.

Forskning og høyere utdanning er en klok måte å investere i den globale framtiden på, og nødvendig for å takle samfunns- og miljømessige utfordringer. Her mener vi Norge skal delta, ikke bare fordi vi ser at det er riktig og viktig, men altså fordi vi kan og har noe å bidra med som gir bedre helse og utdanning for barn og unge i den fattigste delen av verden.