Et samfunn der alle er tapere

Med solide porsjoner stress, konkurranse og disiplin, kan vi oppnå toppresultater på tester som PISA uten å bruke mye penger. Men for å vinne kreves det at en utsletter seg selv som individ.

55309179.jpg

  • Jan Ubøe

**Flere ivrige forkjempere** for testing i skolen har endret oppfatning og blitt innbitte motstandere av systemet. Det gjelder for eksempel professor Diane Ravich, som var med i utformingen av det amerikanske programmet «No child left behind» og professor Ulf Lungren, som var med å grunnlegge PISA-undersøkelsen. Det er naturlig å spørre hva dette kan komme av. Det kan vel ikke skade å samle inn nyttig informasjon om skolen? Problemet er ikke så mye testingen i seg, men hvordan resultatene systematisk blir overtolket og misbrukt i politisk sammenheng.

For å gjennomføre en nøytral statistisk test, må vi på forhånd gjøre oss opp en mening om hva vi ønsker å vite, og hvorfor vi trenger denne typen informasjon. En slik test er et nyttig og godt verktøy. Gjentatte tester, som for eksempel nasjonale prøver i skolen, er langt mer problematiske fordi de ikke er nøytrale.

Les også

Vi må forsvare leken

Når en test settes i system, endres rollen fra å være nøytralt observerende til å bli politisk styrende. Det setter svært store krav til de som lager testene. Det fordrer ikke minst at testen fanger opp alle viktige sider av virksomheten. Tester av denne typen er styrende på atferd. Det som testes gis prioritet, mens annen aktivitet gradvis fases ut.

Nasjonale og internasjonale tester tar utgangspunkt i en god og velment intensjon: Å sikre fellesskapet god utdanning. Grunnideen er å skape en stor, lykkelig familie der alle har førsteklasses kunnskaper. Det forutsetter imidlertid at de som lager testene vet hva førsteklasses kunnskaper er, og det vet de jo ikke. Det er en type problemstilling det aldri kan eller aldri bør bli enighet om.

De store internasjonale testene PISA og TIMSS samsvarer forbausende dårlig. Selv om testene isolert sett har et høyt presisjonsnivå, er valget av metode, fokus og gjennomføring beheftet med systematisk usikkerhet. Med unntak av at Kina, Korea og Japan stiller i en klasse for seg, finnes det knapt samsvar. Resultatene for alle andre land i den vestlige sfære er negativt korrelerte. Det vil si at de som gjør det godt på en av testene, i hovedsak gjør det dårlig på den andre. Ser vi testene under ett, er min konklusjon at alle vestlige land scorer for alle praktiske formål likt. Det gir god mening i mitt hode, ettersom vi i hovedsak har samme kultur og måte å organisere skolen på.

Den store, lykkelige familien av land skal konkurrere på blodig alvor. Alle som vet noe om konkurranse vet at det å skille seg ut er nødvendig for å overleve. Å lytte til velmente råd fra OECD og IEA kan fort vise seg å være dyr erfaring. Den uniformeringen vi ser i dag svekker oss. Vi bør gå i motsatt retning og fremelske variasjon og mangfold. Jeg mener vi bør fortsette med testing i skolen, men variere testene slik at de hver gang fokuserer ulike aspekter. Da unngår vi skyggesidene av tester satt i system.

Les også

En skole for kvikke hoder

Som matematiker er jeg opptatt av at nivået i faget skal være høyt. Slik jeg oppfatter saken, er nivået i dag høyt nok. Ved NHH har vi et anstendig antall studenter som får til nesten hva som helst, mens hovedtyngden av studentene har nok kunnskaper til å gjennomføre studiet ved NHH på en god måte. Jeg leser riktignok i mediene at jeg tar feil, og at vi har grunn til å frykte fremtiden. Hovedargumentet er at vi bruker mye penger på skolen uten at det synes på internasjonale tester.

Med solide porsjoner stress, konkurranse og disiplin, kan vi oppnå toppresultater på tester som PISA og TIMSS uten å bruke mange penger. Kina og Sør-Korea er gode eksempler på det. Prisen å betale er et samfunn der alle er tapere. Det store flertallet når ikke opp i konkurransen, og for å vinne kreves det at en utsletter seg selv som individ. Ledende kinesiske pedagoger, som for eksempel professor Yang Dongping, fortviler over en situasjon der barna konkurrerer hverandre i hjel. Det er interessant å merke seg at kinesere drar til Norge for å se hvordan vi får det til.

Jeg mener vi bør bruke mye penger på skolen, og er enig i at vi bør ha mange lærere pr. elev. Dette er tiltak som vil bedre livskvaliteten for lærere og elever; vanskelig målbare størrelser som sosial tilhørighet, overskudd i hverdagen og det å se og bli sett. Ettersom alle tilbringer en vesentlig del av livet i skolen, er det fornuftig bruk av midler. Jeg har imidlertid ingen illusjoner om at slike tiltak vil bedre lett målbare kvantitative prestasjoner. Nyere pedagogisk forskning, som for eksempel undersøkelsene til John Hattie, antyder at størrelsen på klassene har relativt lite å si for prestasjoner. Hattie og flere med ham, konkluderer at kvaliteten på lærerne har avgjørende betydning for god læring. Selv om jeg som matematiker kan styre min begeistring over at Hattie måler kvalitet ved ett enkelt tall, har jeg sans for konklusjonen. Vi bør legge forholdene til rette slik at vi kan bedre kvaliteten på lærerne.

Relasjonen lærer-elev er avgjørende for god læring, men relasjonen er ikke konstant i tid. Det som var engasjerende og nyskapende for noen tiår siden, fungerer ofte ikke i dag. Et lite sympatisk trekk ved min generasjon er at vi tror vi har funnet alle svarene. Ved mange korsveier har jeg hørt velmente tips om hva en lærer bør og ikke bør gjøre. Mine egne forelesninger bryter alle slike vedtatte regler, men virker å fungere likevel. Jeg tror ingen har noe å lære av meg, men for å bli en god lærer tror jeg hver og en må finne sin egen vei. Og veien i morgen vil ikke være den samme som veien i dag.

Kontrollregimet i skolen vingeklipper en generasjon av lærere, og det fremmer ikke kvalitet.

Når vi setter opp nasjonale prøver, mentorordninger og annen form for overordnet kontroll, sier vi samtidig at vi tror vi har funnet alle svar og at fremtidige generasjoner må innrette seg deretter. Kontrollregimet i skolen vingeklipper en generasjon av lærere, og det fremmer ikke kvalitet. Det er en dårlig strategi hvis vi ønsker at neste generasjon skal kunne utvikle seg i retning av selvbevisste, reflekterte mennesker. Lærere har i utgangspunktet verdens beste kontroll. I møte med elevene vil dårlig undervisning gi umiddelbar respons i form av sure ansikter, hver eneste dag. Ingen kontrollfunksjon er sterkere enn denne. For å mestre problemer knyttet til disiplin og umotiverte elever, trenger vi sterke individer med selvtillit og rett til å spille på hele registeret. Det er mulig, men unødvendig vanskelig, innenfor systemet vi har i dag.

Dypest sett ligger mitt engasjement i at jeg ikke ønsker et samfunn der vi vingeklipper hverandre til handlingslammelse.