Vær sterk, min sjel, i denne tid

Hvor var Gud på Utøya og i Regjeringskvartalet? Hvorfor vernet han ikke om dem han hadde skapt i sitt bilde? Det er det umulig å svare enkelt på.

Publisert Publisert

sorgen: Himmelen speiler seg i vannet ved Utøya. Foto: HÅVARD BJELLAND

  • Gunnar Innerdal

I drapsmannenskaldblodige og kalkulerte angrep på ubevæpnede, uskyldige sivile ungdommer ser vi en total mangel på menneskelighet. Gud har skapt oss slik at vi instinktivt forstår at ethvert annet menneske har den samme livsrett og verdighet som oss selv. «Du skal ikke drepe» er et bud mennesket ikke trenger å lære, men noe vi forstår og tilegner oss som selvsagt. Denne grunnleggende forståelsen av menneskelighet og menneskelig eksistens var hos drapsmannen fortrengt av en ond ideologi som ble brukt til å legitimere handlinger som er verre enn våre verste mareritt, handlinger og ideologi som vanskelig kan betraktes som noe annet enn djevelens verk.

Les også

[No available link text]

Den fundamentale menneskelighet vi alle bærer i oss og med oss ble ifølge kristen tro bekreftet av at Guds Sønn Jesus Kristus selv ble en av oss, ble vår bror: Et menneske med verdighet, sårbarhet, sorg, glede og savn. Han identifiserte seg totalt med oss, var i alle ting oss lik (uten synden) og var vårt solidariske, stedfortredende medmenneske like inn i døden. Han viste oss sann menneskelighet samtidig som han viste oss sann guddommelig kjærlighet. Når drapsmannen retter våpenet mot uskyldige ungdommer på Utøya, er det derfor som om han retter våpenet mot Jesus selv som bærer av den dypeste menneskelighet. I ytterste konsekvens er det snakk om angrep på ham som har skapt alle mennesker i sitt bilde (vi kjenner logikken f.eks. fra demonstrasjoner i Midtøsten, der man tramper på eller brenner bilder av statsledere eller andre og gjennom det viser sin avsky mot dem). Massakren på Utøya er i lys av dette i sin ondskap antikristelig (anti -Kristus) og spott mot Skaperen (blasfemia creatoris), vist i handling.

Les også

[No available link text]

Hvor var Gud på Utøya og i regjeringskvartalet? Hvorfor vernet han ikke om dem han hadde skapt i sitt bilde? Det er det umulig å svare enkelt på. Men midt i all grusomheten ser vi at også denne dagen var det grenser for hva ondskapen kunne utrette. Noen overlevde. Gjerningsmannen ble stoppet. Ugjerningene tente kjærlighet hos mange. Men hos alle som ba hørte vi nok ekkoet av Jesu ord på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Denne gudsforlatthetens bønn blir alltid bedt til en Gud som i sitt fravær midt i ondskapen likevel er nær, i kraft av å være hvert enkelt menneskes skaper og frelser. Gjennom sin skaperomsorg var Gud fortsatt livspulsen hos alle som levde. Og gjennom sin inkarnerte medlidende Sønn var Gud til stede hos alle dem våpenet ble rettet mot. Han identifiserte seg med og sto skjult ved siden av alle som skalv av frykt og angst, følelser han selv kjenner. Led med dem som led. Blødde med dem som blødde. Han tok alle sine små søstre og brødre på skuldrene, med all deres lidelse og sorg, og gikk inn i Faderens helligdom og ba: «Hvor lenge, Herre?»

Les også

[No available link text]

Når ondskapen rammer så hardt, så vilkårlig, så ubegripelig som vi nå har sett, trenger vi å huske på at kjærligheten fortsatt er sterkere enn døden, barmhjertigheten mer skapende enn sinnet, samhold mer kraftfullt enn mord. Vi kan se rundt oss og anerkjenne at all den godhet Gud har utsmykket menneskelivet med, gjør at livet er verdt å leve: en venn som bryr seg, et barn i smil og glede, kjærlighet mellom foreldre og barn, brødre og søstre, kvinne og mann, opplevelsen av alt som er vakkert, godt, sant og rett, alt som skaper glede, liv, fred, avlastning og kreativitet. Samtidig anerkjenner vi dem som nå opplever at alt er svart.

Les også

[No available link text]

Det er en bibelskerfaring: «Hvorfor kom jeg ut av mors liv når jeg bare skulle oppleve møye og sorg?» (se Jer 20 og Job 3). Salme 88 er kanskje der Bibelens klagerop er på sitt aller sterkeste og mest fortvilte: «Min sjel er mett av ulykker, mitt liv er kommet dødsriket nær.» Salmen ender i det dypeste mørke: «Du har tatt venner og frender fra meg, og mine kjenninger holder du borte.» Slik sorg, slik klage, slike ord er det rom for foran Herrens ansikt. De ligger der klare til bruk i Bibelens bønnebok som er til for hele menneskelivet. Overfor dem som opplever det slik, er vår felles oppgave å stille oss ved siden av med trøst og forsøke å være med på å la dem få øye på det gode igjen.

Vårt kristne håpog vår tro er at selv midt i sorgen kan ingen skille oss fra Kristi kjærlighet som har beseiret døden, og at ingen ondskap kan skille oss fra hans menneskelighet og medmenneskelighet (Rom 8, 34 -39). Og en dag skal ondskapen og tårene ta slutt: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte» (Joh Åp 21). Til et annet folk som gjennomlevde en vanskelig tid sa Gud en gang: «Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere» (Jer 29). Ved Guds kjærlighet i Kristus Jesus er dette også ord til oss i dag.

Si din mening i kommentarfeltet under!

Publisert