Miljøbevegelse og teknologistiftelser

Blikket til teknologistiftelsene Zero og Bellona er formet av energiselskapene. Det setter Stoltenberg veldig pris på.

HARDANGERMASTER: 15. februar arrangerer teknologistiftelsen Zero en presentasjonskonferanse for de fire ekstrautredningene om Hardangerlinjen som folkemeningen tvang frem. Bildet er fra en demonstrasjon i fjor høst, da statsministeren gjestet Norheimsund. ARKIVFOTO: Helge Sunde

  • Styreleder I Naturvernforbundet Hordaland
  • Espen Edvardsen
    oppvekstansvarlig SVs bystyregruppe, i Bergen
Publisert:

«Zero og Einar Håndlykken har stått opp og forsvart behovet for kraftledninger. Det står det respekt av», sa statsminister Jens Stoltenberg på Teknologistiftelsen Zeros forrige årskonferanse. Kilden til den stoltenbergske skamrosen er utvilsomt teknologistiftelsens rolle under striden om det planlagte og omfattende luftspennet mellom Sima og Samnanger (les: «monstermaster»). Leder Håndlykken og hans stiftelse har ikke direkte forsvart «monstermastene», men bedrevet et forunderlig maskespill med å uttale seg prinsipielt positive til luftspenn, men uten å angivelig konkludere helt endelig for om det skal brukes sjøkabel eller luftspenn for den kontroversielle Hardangerlinjen. Slikt får man kraftklemmer av statsminister Stoltenberg for, og i midten februar er det nettopp Zero som arrangerer seminar i etterkant av at ekstrautredningene er presentert.

Markedets problem

I motsetning til en rekke ulike aktører, blant annet Naturvernforbundet, så stiller ingen av de to teknologistiftelsene Bellona eller Zero spørsmålstegn ved om linjen er nødvendig. Årsaken er åpenbar og enkel. Begge stiftelsene har til hensikt å nærmest hemningsløst fremme tilnærmet alle teknologier for energiproduksjon og bruk som ikke fører til lavere punktutslipp av klimagasser. En god illustrasjon på denne tenkemåten kom frem da Zeros leder Einar Håndlykken med intet mindre enn ordet «historisk!» feiret lanseringen av et norsk-svensk marked for grønne sertifikater. Men det store problemet med markedet, slik det er foreslått, er at det vil utsette norsk natur generelt og norsk vassdragsnatur spesielt for et enormt utbyggingspress. Det er ingen tilfeldighet at det nå skjer en virkelig historisk diskusjon om å åpne for bygging i vernede vassdrag, og er her i Hordaland er det Raundalsvassdraget som står under press.

Med en årlig økning på 3 prosent får vi en fordobling av utgangspunktet etter 23,5 år. Det er en analytisk sannhet. Det er fullstendig urealistisk å fortsette veksten i bruk av energi, og det bør være en ansvarlig miljøbevegelse sin oppgave å påpeke dette. Å tro at en videre nedbygging av norsk vassdragsnatur skal kunne løse Europa eller verdens miljøproblem er fryktelig naivt, men kan dessverre ha et svært negativt resultat. SABIMA slår i sin høringsuttalelse til Klimakur2020 fast at: «mer omfattende bruk av skog, og enda flere vassdrags— og vindkraftutbygginger uvilkårlig vil ta leveområdet fra en rekke arter og bidra til å øke tapet av biomangfold». Men dette er et perspektiv som i liten grad er tilsted hos teknologistiftelsene Zero og Bellona, og det manglende perspektivet settes selvsagt både Stoltenberg og andre i energibransjen stor pris på.

Manglende helhet

På sist møte i det bergenske klimaforum fikk Johan Fredrik Odfjell godt frem mangelen på helhet og sammenheng i teknologistiftelsen Bellona sitt miljøengasjement. Nestleder Marius Holm holdt en engasjert presentasjon av det store potensialet for ENØK i Bergen. Det er tallfestet og konkretisert gjennom Bergen Smart City-rapporten at det er mulig innsparing på nær en tredel. Det er tidligere laget en slik rapport fra Trondheim hvor man allerede har sett flere gode enkeltresultater. Odfjell spurte i klimaforumet det betimelige spørsmålet om ikke en slik innsparing vil ha konsekvenser for hvor mange og store overføringsledninger man trenger. Svaret han fikk fra Holm var meget uklart. Representanter fra BKK prøvde å dekke seg bak at det var forskjell på effekt og forbruk. Noe som er riktig, men det jo også en åpenbar sammenheng mellom de to. Bruker vi samlet sett mindre strøm, så er det også trolig at det maksimale forbruket vil være mindre.

Å tro at en videre nedbygging av norsk vassdragsnatur skal kunne løse Europas eller verdens miljøproblem er fryktelig naivt

Allianser

Naturvernforbundet er helt klart inspirert av teknologistiftelsene og deres vekt på konkrete utredninger og kreativitet i forhold til hvem man samarbeid med. Et forholdsvis ferskt eksempel er rapporten «Krafttak for riktig kraftbruk» om det store potensialet for å spare elektrisk kraft som ble gitt ut av Naturvernforbundet sammen med Norsk Industri og teknologiforbundet NITO. I Naturvernforbundet Hordaland har vi klart å få til en allianse med fylkeskommunen og en rekke kommuner i prosjektet oljefri.no, og vi har vært fødselshjelper for den tverrpolitiske aksjonen for å få fart på Bergensbanen. Vi prøver hele tiden å lete etter ulike former for alliansepartnere i saker som engasjerer medlemmene våre og som er viktige for miljøet.

Teknologistiftelsen Zero sin dans med «monstermaster» har selvsagt ført til betydelig irritasjon hos mange som er opptatt av natur og miljøvern. Det er en viktig forskjell på teknologistiftelser à la Zero uten medlemmer og medlemsbaserte organisasjoner som Naturvernforbundet. Overdreven uenighet er ikke klokt i et stadig mer uoversiktlig og støyende mediesituasjon. Men samtidig vil det neppe tjene «miljøsaken» om vesentlige uenigheter er dulgt formulerte og svært sjelden offentlig uttrykt.

Bjørvika vs. Hardanger

Hvordan skyggen kaster og bør kaste har vært et tema i den omfattende diskusjon om hvordan Bjørvika i Oslo bør og skal se ut. En diskusjon som i all hovedsak kan karakteriseres som; estetisk. Det har vært få eller ingen som har ment at de estetiske argumentene har vært uvesentlige. Men når motstandere av det omfattende luftspennet i Hardanger har trukket frem argumenter om estetikk i landskap og natur, så har disse blitt regnet som irrelevante av teknologistiftelsene. Dette snevre blikket på verden gjør at stiftelsene ikke har vært i stand til å få øye på verdier som er viktige både for enkeltmenneskene og for oss som samfunn og nasjon, og hvorfor er estetikk viktig i Bjørvika, men uviktig i Hardanger? Det er svært sannsynlig at teknologistiftelsene sine bindinger til selskaper med en klart og begrenset dagsorden gjør det langt vanskelig for dem å få øye på disse verdiene, enn det gjør for medlemsorganisasjoner med en lang tradisjon for å se verdien av naturen.

Jeg kjenner ikke den konkrete bakgrunnen for at det er teknologistiftelsen Zero som 15. februar arrangerer en presentasjonskonferanse for de fire ekstrautredningene som den folkemeningen tvang frem. Men jeg vet at Stoltenberg, Riis Johansen og Zero er enige om Vestlandlandsnaturen ikke har noen egen estetisk verdi og at energibruken bare må fortsette å vokse.

Synspunkter? Vennligst bruk kommentarfeltet under!