Vårt kollektive ansvar - nå Irak

Er det noen som kan forestille seg hva bombing betyr, hva det betyr hver eneste dag å forsøke å sovne med vissheten om at du kanskje ikke vil leve i morgen, skriver psykolog, dr. philos. Atle Dyregrov og psykolog Magne Raundalen, Senter for Krisepsykologi, Bergen

I vårt arbeid for barn i mer enn 15 krigsland har vi, mer enn de aller fleste andre, fått anledning til å se med våre egne øyne hvem som rammes verst og lengst av krig og væpnede konflikter. Det er barna. De er små mennesker i utvikling som under bomber og granater skal utvikle sin personlighet, sitt syn på verden, sin tillit til voksne og sine håp for fremtiden. Vi har også satt det vi har sett inn i den forskningssammenheng vi arbeider: barns vekst og utvikling etter kriser og krig. Den kan fortelle oss at et individ i vekst påvirkes og kan bli skadet for livstid av det de må gjennomgå i barndommen. I de siste årene er vi blitt kontinuerlig oppdatert av den nye hjerneforskningen som viser hvordan dagliglivet strukturerer bygger ut barnas hjerne. På denne bakgrunn har motto for vårt arbeid mer og mer blitt «barndommen varer hele livet».

Vi har begge et spesielt forhold til Irak. Gjennom mange reiser til regionen og hundrevis av samtaler og intervjuer med barn og deres familier i Basra og Bagdad i kjølvannet av Golfkrigen, og nå under trusselen om krig, vet vi meget om hva en ny krig vil innebære for de minste irakerne. Vi har møtt barn i Bagdad og Basra som er fylt med frykt både dag og natt, som ikke forventer å vokse opp, som klamrer seg til sine foreldre om natten. Ikke bare er de redde for å bli bombet, de er triste og utmattet etter å ha levd med sanksjoner så lenge de kan huske. Deres livsbetingelser er allerede så forferdelige, deres ernæringsstatus så dårlig at en ny krig lett vil kunne innebære en enorm humanitær katastrofe. Irak er et land hvor infrastrukturen vil bryte sammen og ramme og lamme matforsyning, elektrisitet, medisintilgang (det som er igjen av dem), vann— og sanitærsituasjonen. Vi har heller ikke glemt barna vi møtte i 1991-1993 som skjelvende fortalte om den frykt de følte, om de redselsfulle minner som de bar med seg videre, om den tristheten og savnet de kjente over tap av venner og familie. Vi vet hva krig betyr. Vi har vandret i ruinhaugene i boligstrøk i Basra, og vet at uttrykkene «presisjonsbombing» eller «kirurgisk bombing» avspeiler forsøk på å få oss til å tro at dette var en krig uten særlig menneskelig smerte. Det er slike forhold en voksende folkeopinion i mange land ønsker å hindre. Er det noen som kan forestille seg hva slik bombing betyr, hva det betyr hver eneste dag å forsøke å sovne med vissheten om at du kanskje ikke vil leve i morgen?

Det er tretthet i den irakiske befolkning - det er en resignasjon, men den folkelige protesten som nå reiser seg overalt i verden gir en lysstripe av håp. Vi vet at Saddam Hussein er en tyrann, men hvor lenge skal den vanlige iraker straffes for det? Irakere er stolte mennesker. Sanksjonspolitikken har rammet irakiske foreldre og fratatt dem muligheten for å verne sine barn mot sykdom og fattigdom. De slites ut i den daglige kampen for å tjene nok til at barna skal kunne leve over eksistensminimum. Tenk et øyeblikk hvordan det ville vært for deg å ha et sykt barn som du ikke kunne skaffe medisiner til. Vi klarer ikke å stryke av minnet de ni barna som lever i en falleferdig rønne i Basra som ville falle sammen selv om en bombe skulle falle i god avstand til huset. Vibrasjonene ville være nok til å få huset til å falle sammen. Dette vet barna og de frykter det. Vi klarer ikke stryke av minnet Haidar som noen dager får mat andre dager ikke, avhengig av om faren har arbeid eller ikke. Vi klarer ikke stryke av minnet lille, tynne og skjelvende Luay fra Basra som i 1991 fortalte oss at han ble sendt inn i ruinene, fordi voksne kropper var for store, for å prøve å redde ut en baby - som dessverre var død. Dette er hva krigen er - og det er så lett å glemme det i det storpolitiske spillet.

Vi har vært en del av International Study Team som dro inn til Irak etter Golfkrigen for å kartlegge dens virkninger på helse og infrastruktur, og vi har nettopp kartlagt hvilke konsekvenser en ny krig vil ha for barn. Gjennom våre mange besøk i Irak (bl.a. på oppdrag for UNICEF), den forskning vi har gjennomført og de rapporter vi har publisert, har vi vist at virkningene av krigen i 1991 var omfattende og langvarige. Barna vi undersøkte var svært berørt. Vi fulgte dem over år og viste at de fortsatte å oppleve tristhet og redsel for å miste sin familie, og en majoritet av dem rapporterte traumatiske reaksjoner kraftige nok til å kunne sies å representere såkalte posttraumatiske stresslidelser. Nå har vi sett like dramatiske konsekvenser av krigstrykket.

Vi vet at en ny krig, i tillegg til død og ødeleggelse, vil masseprodusere traumatiserte barn. Det vil kunne skapes en generasjon av barn og unge hvor svært mange for alltid vil være preget av det vi påfører dem av lidelser, inkludert mange med sinne og hat. Vi har ansvar, og vi verken bør eller skal tåle at dette skjer. Vi kan ikke lukke øynene for dette. Det er ikke en krig Iraks folk trenger, de trenger heving av sanksjoner. Sanksjonene ble iverksatt for å oppnå politiske mål, men så langt har de vært mye mer effektive i å skape dramatiske menneskelige lidelser enn å gi de ønskede politiske resultater. Kanskje er det slik som mange har hevdet, blant dem vi har møtt, at sanksjonene, påført dem av USA og FN, er limet som gjør at de ennå ikke har kvittet seg med sin forhatte leder. Det er interessant at arabiske eksperter mener at Saddam Hussein kom til å falle 6-8 måneder etter at sanksjonene var hevet. Da ville de være sterke og selvstendige nok. Nå lever de som totalt avhengige tiggerfolk som mottar sitt daglige brød fra Saddam regissert av FN.

Vi kan ikke godta at 13 millioner barn skal påføres lidelser som er unødvendige, lidelser som påføres av en stat som selv hever seg over internasjonal lov, og som ikke vil godta en ny domstol som kan trekke amerikanske medborgere til ansvar. Rukaia (14) sa: «We are children. We are not guilty». Det er paradoksalt at USA, som har en historie med aktiv medvirkning til konflikter i sine nærområder (og andre steder), med styrke skal hevde retten til å slå til mot Irak i fare for at Irak en gang skal angripe andre. Ingen betviler Saddam Husseins brutalitet. Men i USA har brutaliteten en annen form: mektige kapitalinteresser har sabotert våpenkontroll i årtier; fattigdom, arbeidsløshet og segregering skaper grobunn for vold. Mer enn hundrede tusen mennesker i USA er blitt myrdet over de siste ti år. Argumenter som Bush nytter mot Irak kan snus mot USA. Vi kan heller ikke la være å tenke på at det å styrte en tyrann med krig kan bringe landet fra asken til ilden når det ikke foreligger noen strukturer, planer eller linjer for en demokratiserende matovertagelse. Det var til å falle av stolen da nyhetene nå meldte at landet etter krigen skulle styres av USA en stund og deretter overlates til irakere de hadde med seg fra Amerika. Tysklands leder, Gerhard Schröder, blir sitert på at han er alvorlig engstelig for at de er gått fra forstanden.

Vi skriver dette fordi vi med selvsyn har sett en sivilbefolkning som allerede er sterkt nedslitt, som ikke har verken fysiske, mentale eller økonomiske ressurser til å tåle en krig. Det er svært gledelig å se fremveksten av den største og mest verdensomspennende folkereisning mot krig siden Vietnamkrigen. En krig mot Irak og dets store barnebefolkning er et kollektivt ansvar og det er vårt ansvar. Det er vi som blir medskyldige i masseproduksjon av død og livslange traumer om vi ikke gjør noe. La oss sørge for at politikere ikke kan misforstå den folkereisning som skjer. Vi er mange, vi er sterke, vi er ansvarlige og vi nekter å godta en ny krig.

TRUET: Vi klarer ikke å stryke av minnet de ni barna som lever i denne falleferdige rønnen i Basra som ville falle sammen selv om en bombe skulle falle i god avstand til huset.<p/> FOTO: ATLE DYREGROV