Terror for den frie verden?

Dersom USA, Vesten og NATO følger mønsteret fra sine siste kriger, er det mange som har vondt i vente, skriver Arild Linneberg. Han er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen

Mange ønsker gjengjeldelse etter terrorangrepet mot USA. I Dagbladet 22. september hevder Edvard Hoem at USA fullt ut har rett til å ta igjen med et direkte angrep. Veit folk som hevder slikt hva postmoderne krigføring innebærer? USAs og Vestens kriger de ti siste åra burde ikke gi mersmak. Resultatene har vært katastrofale.

Golfkrigen i 1991 nådde for så vidt sitt mål. Å få Irak ut av Kuwait. Desto merkeligere at USA og England nå på det tiende året fortsatt ukentlig bomber Irak? Når Golfkrigen blei vinni så raskt, skyldtes det blant annet et nytt våpen: tanks med påmonterte ploger som raste gjennom irakernes linjer. Bortimot 150.000 irakiske soldater fikk hodene kappa av eller blei levende begravd. Ettersom soldater ikke regnes som mennesker, dersom de ikke er amerikanske eller europeiske, var det ingen som brød seg. Et raskt og effektivt raid, het det om «Operasjon Ørkenstorm»: et usedvanlig bestialsk kapittel i verdens krigshistorie. Bombinga av Irak fikk vi vite var kirurgisk. Presisjonsbombing, presisjonsbombing, blei gjentatt alltid overalt. Sannheten er at mindre enn syv prosent av bombene var treffsikre.

Til gjengjeld blei det sluppet 88.500 tonn bombelast med ei samla sprengkraft større enn atombombene over Hiroshima og Nagasaki til sammen. Bombene bestod i utstrakt grad av utarma uran 230, med det dødbringende uranisotopet 232. Titusener av britiske og amerikanske soldater er blitt kreftramma av dette. Tallene for den irakiske befolkninga kjenner vi ikke. De må være det mangedoble. I 1995 rapporterte Røde Kors om økt barnedødelighet i Irak i en størrelsesorden på en halv million, i år 2000 en og en halv million døde barn. Som følge av krigen og sanksjonene, som fulgte krigføringa, som den økonomiske delen av den. Da USAs forrige utenriksminister Madeleine Albright fikk seg forelagt dette i 1999, svarte hun at det var beklagelig, men nødvendig. Jeg lurer på hvordan de ondes verden er når de godes verdensbilde ser slik ut: Folkemord på mer enn én million små mennesker betraktes med en skuldertrekning som et nødvendig onde.

Man ville ramme regimet, het det. Saddam Hussein skulle tas. Men postmoderne krigføring er ikke slik. Postmoderne krig er krig mot sivile. I boka «L'horizon négatif» i 1984 satte den fransk-italienske militærhistorikeren og filosofen Paul Virilio søkelyset på det. Den tradisjonelle krigen mellom stater er blitt erstatta av en generalisert terrorisme, en superkriminalitet mot befolkninger. USAs krigføring i Vietnam var ifølge Virilio det første eksemplet på dette. En Wall Street Rapport fra 1997 må sies å gi ham rett: over en halv million barn i Vietnam lider nå av alvorlige misdannelser eller kreft som følge av USAs bruk av kjemiske våpen. Slik er krigens konsekvenser blitt.

I Kosovo-krigen var også Norge med. Det var visstnok regimet som skulle rammes. Men alt etter få dagers bombing kunne Ljubisa Rajic rapportere i Dagbladet at det dreide seg om terrorbombing, mer enn 60 prosent av målene var sivile. Etter 78 døgns bombing kunne status gjøres opp. 95 prosent av tapene var sivile. Landets infrastruktur var ødelagt, sjukehus, gamlehjem, barnehager, skoler, universiteter, vannforsyning, elektrisitetsverk, fabrikker, veier og broer og hele boligområder var blitt bomba. Landsbyer var jevna med jorda, som gruvebyen Aleksinac uten enhver militær betydning. Blant etterlatenskapene er 30.000 udetonerte klasebomber. Bitene av dem ser ut som leker, når de plukkes opp av barn, sprenges barna i filler eller lemlestes. Jeg spør: hvor er de nå, de som forsvarte bombinga?

Burde ikke Bondevik, som stadig gjentok at bombinga måtte fortsette, forsvare dette? Samt ettervirkningene, som vil bli verre enn i Golfen. En oppfordring til Edvard Hoem og dem som støtter USAs rett til gjengjeldelse: Stå fram og forsvar de kommende lemlestelsene av barn!

Hva skulle forresten få oss til å tru at de denne gangen når målet når de ikke greide det i Vietnam, ikke i Golfen og ikke i Kosovo? I Kosovo var målet visstnok å bevare et multietnisk samfunn. Resultat: nærmere 100 prosent av den ikke-albanske befolkninga er fordrivi fra hjemmene sine, og anarki hersker. Hussein fikk de ikke ram på, og ikke Milosevic. Men bin Laden skal de ta? Og nettverket hans, med forgreninger i 50–60 land? Dersom USA, Vesten og NATO følger mønsteret fra sine siste kriger er det mange som har vondt i vente fra «de gode». Men vi kan trøste oss med at vi nok ikke kommer til å få høre så mye om det. I informasjonssamfunnet får vi nemlig ikke for mye informasjon. Vi får for lite. En skal leite lenge for å finne dokumentasjon om hva USA og NATO foretok seg under Golf-krigen og i bombekrigen mot Serbia. En forstemmende erindring fra Kosovokrigen for mitt eget vedkommende, er at fjernsynet sendte de samme såpene som alltid. Ingen forandring i sendetidene da! Mens bombene falt i mørket, satt nordmenn i lyset foran skjermene og lo til lyden av lattermaskiner. Goebbels kunne ikke uttenkt det bedre. Påfallende i så måte er NATOs håndtering av terroraksjonen mot Pentagon og World Trade Center. For første gang aktiverer NATO artikkel fem i Atlanterhavspakten. Én for alle, alle for én. Blir ett land angripi, skal alle land svare i forent aksjon. Ikke ett sted har jeg sett kommentert at det nå ikke er denne Atlanterhavspakten som gjelder! Den 24. april 1999 vedtok NATO et nytt strategikonsept, også for å legitimere bombinga av Serbia. Bombekrigen var jo i strid med NATOs eget formål, ettersom det var en aksjon utenfor alliansens territorium, i strid med folkeretten og uten FNs godkjenning. I det nye strategikonseptet erstattes nettopp artikkel fem av en paragraf «ikke-artikkel-fem». Denne nye artikkelen forvandler NATO fra en forsvarspakt til en angrepsmakt. Den gjør NATO til et verdenspoliti som skal kunne gripe inn når som helst, hvor som helst og mot hvem som helst. For eksempel mot internasjonal terrorisme, sabotasje, religiøs uro og politisk ustabilitet. Det er denne nye artikkelen som nå er aktivert.

Da noen av oss under Kosovokrigen framholdt realitetene i den nye strategien, blei vi offentlig utskjelt for sitatfusk og uredelighet av daværende forsvarsminister Eldbjørg Löwer. Siden den gang har omlegginga av det norske Forsvaret foregått i rekordtempo for å tilpasses den samme nye strategien. Politikerne snakker nå med selvfølgelighet om at Norge skal delta i internasjonale operasjoner «out of area». Men de sier ikke hva slags. I det nye konseptet heter det at «ikke-artikkel-fem»-operasjoner kan bli like omfattende som en storstilt tradisjonell forsvarsoperasjon. Nettopp dette er det USA og NATO nå legger opp til. Når de så iherdig viser til det utgåtte konseptet, er det kanskje fordi det gjør seg bedre overfor verdensopinionen å snakke om kollektivt forsvar enn massivt angrep? Om så måtte være med atomvåpen? Det nye konseptet åpner nemlig også for førstegangsbruk av atomvåpen. Men det vil vel ikke USA og NATO? NATOs generalsekretær George Robertson vil. Under Kosovo-krigen var han NATOs store hauk: «Vi skal hakke serberne i småbiter,» sa denne representanten for «de gode» da. Nå sier han: «Angrepet på USA gjorde ikke bruk av atomvåpen, men i sin karakter var det av samme art. Vårt svar må være tilsvarende» (sitert danske Politiken, 15.9.)

Jeg tenker på en afroamerikansk student jeg var sensor for noen år tilbake. Han hadde skrivi om en svart amerikansk poet. I kapittel tre var han plutselig harm på poeten. Hvorfor det? spurte jeg til muntlig. Because he got angry! sa han. Undertrykte svarte skulle ikke vise sinne, men bevare verdigheten i stoisk ro. Som Duke Ellington en gang sa apropos de svartes historie i Statene: Å forstå er å tilgi alt. Platon påstod: Det er bedre å lide urett enn å gjøre urett. Vår samtids moralfilosof, Jacques Derrida skriver: Vi må ha mot til å besvare urett med rettferdighet. Det var nok ikke Bush og USAs nye «infinite justice» han hadde i tankene. Aldri har vel et korstog i Guds navn til de grader vært knytta til blasfemiske formål. Det måtte være da Pentagon i 1982 døpte sin nyeste atomubåt og mest morderiske våpen: CORPUS CHRISTI – kristi legeme.