Vårt hårsåre samfunn

Blir det umulig å påpeke svakheter ved politikken av frykt for å krenke, gir vi avkall på noe av det viktigste et demokratisk samfunn hviler på.

Publisert: Publisert:

SKJERMES: Rammevilkårene for det offentlige ordskiftet preges av statens behov for å beskytte og skjerme seg selv, mener høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen. Foto: Elias Dahlen

Pål W. Lorentzen

BTs Sjur Holsen, som gikk bort altfor tidlig, hadde den 25. november 2012 en kommentar under overskriften «De hårsåres diktatur». Her berørte han et tilbakevendende fenomen i norsk samfunnsdebatt - hvordan samfunnskritikk eller skarpe meningsytringer blir møtt med forurettethet og påberopelse av å bli stigmatisert, der meningsmotstanderne inntar offerrollen.

Holsen oppsummerte sitt synspunkt slik: «Like fullt vil jeg fastholde at samfunnsdebatten er avhengig av ytringer som risikerer å støte andre mennesker; at den ville blitt fullstendig tannløs uten. Og at mange simpelthen har for lett for å føle seg krenket eller stigmatisert, og redusere seg selv til offer». Kommer vi dit hen at det blir umulig å påpeke svakheter ved offentlig politikk av frykt for et ras av indignerte, stigmatiserte og krenkede, gir vi avkall på noe av det aller viktigste et demokratisk samfunn hviler på: Evnen og viljen til å sette problemer under debatt og diskutere dem på en saklig og rasjonell måte.”

Diagnose på samfunnsdebatten

Sjur Holsens betegnelse «De hårsåres diktatur» har allerede satt seg som diagnose på disse trekk ved norsk samfunnsdebatt, senest gjentatt av Frank Aarebrot under hans maratonforelesning om norgeshistorien på NRK2 den 28. februar i år.

«Frimodige ytringer om Statstyrelsen og hvilken som helst anden Gienstand ere Enhver tillagte», slår Grunnloven § 100 fast. Det er altså den kritiske ytring, og ikke pludderet, som er ytringsfrihetens kjerne. Vi bør innse at den kritiske ytring, som utfordrer det bestående, i bunn og grunn er en viktig samfunnsressurs, en forutsetning for korreksjon og utvikling.

Men «det frie ord» har ikke de beste vilkår i dagens Norge, selv ikke i et jubileumsår for Grunnloven.

Men «det frie ord» har ikke de beste vilkår i dagens Norge, selv ikke i et jubileumsår for Grunnloven. Det er fristende å føre Holsens problemstilling videre, noe han også innbyr til. Om vår egen og samfunnets sårbarhet overfor offentlig kritikk ikke bare setter sitt preg på innholdet i det offentlige ordskiftet, men også på rammevilkårene for samfunnsdebatten? Altså hvilken samfunnskritisk informasjon og hvilke meningsytringer som i det hele slipper til i det offentlige ordskiftet — «den offentlige samtalen». Staten har et konstitusjonelt ansvar på dette området: ”Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og Oplyst offentlig Samtale”.

Staten skjermer seg selv

Men oppfyller staten sine forpliktelser? Det kan se ut som våre offentlige myndigheter er de mest hårsåre av oss alle. Rammevilkårene for det offentlige ordskiftet preges ikke minst av statens behov for å beskytte og skjerme seg selv.

Det har lenge vært kjent at viktig kunnskapsbasert samfunnskritikk unndras offentligheten ved at personer ansatt i eller med oppdrag fra offentlig eller privat virksomhet, underlegges taushets- eller lojalitetsplikter om forhold de fikk kjennskap til gjennom sitt arbeid. Deler av disse begrensningene er åpenbart uforenlige med ytringsfriheten.

Det kan se ut som våre offentlige myndigheter er de mest hårsåre av oss alle.

Hvorfor skal personer som arbeider for, og lønnes av, fellesskapet ha større lojalitet overfor sin ledelse enn overfor fellesskapet? Hva er de samfunnsmessige kostnader med dette? Hva med ytringsfriheten til dem som sitter med den største faglige innsikten?

Det kan for øvrig virke som om myndighetenes holdning til samfunnskritikk har skapt en innstilling også ellers i samfunnet, at det å fremme kritikk offentlig, eller å delta i samfunnsdebatten, ”ikke lønner seg”. Følgelig lar man være.

Strategi styrer samfunnsdebatten

Hvem deltar i det offentlige ordskiftet? Vi kan ikke unnlate å registrere at viktige deler av det offentlige rom beslaglegges av informasjon og ytringer som først og fremst fremmes med et strategisk formål, og ønsker å påvirke opinionen eller beslutningstakerne. Dette gjelder ikke minst politikere og myndighetspersoner. Hvorvidt slike ytringer blir korrigert av andre, imøtegått eller tiet i hjel, vil svært ofte også bero på strategiske hensyn.

Stadig større del av samfunnsdebatten påvirkes av kommunikasjonsrådgivere

Det er selvsagt helt legitimt å fremme sine interesser i det offentlige rom, men ut fra ytringsfrihetens begrunnelse - «Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse”, behøver ikke slik informasjon bidra til økt erkjennelse. Tvert imot har strategiske ytringer en tendens til å tøye sannheten, blant annet ved å underslå fakta og argumenter som går i motsatt retning.

Stadig større del av samfunnsdebatten påvirkes av kommunikasjonsrådgivere, som på oppdragsgivers vegne lager informasjonsstrategier og gir råd, utformer og formidler budskap på den måte og gjennom de kanaler som er mest mulig fordelaktig for oppdragsgiver. Ikke sjelden går slike strategier rett og slett ut på å unngå eller forhindre offentlig debatt. Jo sterkere interesser som er involvert, jo større bruk av slike ressurser. Ikke minst er statlige myndigheters bruk av denne type ressurser påfallende.

Skippertak for ytringsfriheten

At staten kvitterer ut sin konstitusjonelle forpliktelse til åpenhet i samfunnsdebatten, ved å hyre inn mer enn 2000 kommunikasjonsrådgivere, er mer enn tankevekkende. Stortingsrepresentantenes tiltakende bruk av slike, burde også gi grunnlag for flere reaksjoner enn løftede øyenbryn.

Medienes samfunnsoppdrag er å fremme ”det frie ord”. Men makter de oppgaven? Er journalistikken i krise? Skrinnere redaksjoner, mange ”trette penner”, og stadig mer dilldall gir grunnlag for tvil. Den kritiske journalistikken synes svekket. Skyldes dette økonomi eller innslaget av kommunikasjonsrådgivere? Eller begge deler?

Selv med de muligheter for meningsmangfold som internett åpner for, har de begrensninger som her er nevnt betydelig innvirkning på meningsdannelsen og dermed viktige politiske prosesser i samfunnet. I dette viktige jubileumsåret trengs derfor et skippertak for ytringsfriheten. Vi trenger en ny ytringsfrihetskommisjon!

Publisert: