Nyheter på liv og død

Illegale trykksaker spilte en vesentlig rolle i den ideologiske motstandskampen under Annen verdenskrig. Nå er de på nett.

MANGE DELTOK: Produksjon av en illegal avis i bergensområdet. Avisens navn og bildets aktører er ukjente. Fotografiet er fra en rekonstruksjon etter krigen. ARKIVFOTO: UBS BILLEDSAMLING

Av Bjørn-Arvid Bagge, universitetsbibliotekar

Leif Ove Larsen, førsteamanuensis, Institutt for informasjons— og medievitenskap, UiB

Kontroll over mediene er det første en okkupasjonsmakt eller en diktator skaffer seg. Slik kan offentlig informasjon ensrettes, for å forme folkemeningen i sitt bilde. Tyskerne tok derfor umiddelbart kontroll over NRK, og allerede kvelden 9. april kunne Quisling i radioen lese proklamasjonen hvor han utnevner seg selv til statsminister. De nær 300 avisene var det mer krevende å få kontroll over.

Det var ikke i tyskernes interesse at avisene stoppet. Strategien var å bruke pressen til å forme en tyskvennlig opinion. Ett krav var imidlertid ufravikelig: Avisene fikk ikke publisere noe som skadet tyske interesser. Dette ville okkupantene få til gjennom å appellere til redaktørenes fornuft, dels gjennom forhåndssensur, dels gjennom en instruks til redaktørene.

Et mangfold

Nazifiseringen av pressen gikk sakte. Det var få illegale aviser det første krigsåret. Befolkningen kunne få nyheter fra den frie verden gjennom BBC. I september 1941 ble grepet om informasjonen strammet, og alle radioapparater ble inndratt. Da ble stadig flere publikasjoner skrevet og distribuert utenfor de nazistiske myndighetenes kontroll. Aviser ble laget i hemmelighet over hele landet, flest i Oslo-området.

Noen hadde en lokal leserkrets, andre ble distribuert over store områder. Opplagstall og utgivelseshyppighet varierte, fra flere tusen eksemplar flere gangen i uken over en årrekke, til noen få ark med tilfeldig utgivelse. Teknisk utforming og kvalitet varierte, med håndskrevne, maskinskrevne og trykte publikasjoner f side om side. To av de største avisene, kommunistpartiets Friheten og Alt for Norge, var trykte, begge med et opplag på rundt 20.000 på det meste. Her er stoffet satt opp i spalter med titler, og det forekommer fotografier. Hjemmefrontens sentrale organ, Bulletinen, hadde kun et opplag på mellom 2000 og 4000, og er maskinskrevet og stensilert.

Truet av dødsstraff

Hans Luihn, som selv var med å utgi Avantgarden i Oslo, samlet inn aviser og skrev det som ennå er standardverket om dem, «De illegale avisene» i 1960. I hans katalog, utgitt av Nasjonalbiblioteket i 1999, er det registret hele 444 avistitler i perioden 1940 til -45. Flere skiftet imidlertid navn i perioden, ofte flere ganger. Luihn anslår antall involverte i dette illegale arbeidet til ca. 20.000 personer. Av disse ble mellom 3 og 4000 arrestert – og om lag 200 mistet livet.

I oktober 1942 offentliggjorde Terboven en forordning som proklamerte dødsstraff for å lage, distribuere og være i besittelse av «tyskfiendtlige meddelelser eller propagandamateriale». Noen utgivere lot seg skremme, men de fleste fortsatte – bare med enda større forsiktighet. Så en kan med full rett si at avisene ble produsert, distribuert og lest med livet som innsats.

Mobiliserte motstanden

Innholdet følger i noen grad krigens gang. De første krigsåret var det spede forsøk på å mobilisere til motstand gjennom appell til nasjonalfølelse og avsløring av tyske direktiver. Fra høsten 1941 skrev en rekke trykksaker av nyheter fra BBC-London, aviser som ble kalt London-nytt, London-radio eller Radio-nytt. De kom både i lokale, regionale og nasjonale utgaver. Alternative rapporter om krigens gang ute i verden var vesentlig, men de formidlet også hendelsesnyheter fra Norge, brakt til London av flyktninger og agenter.

En tredje stofftype var paroler fra Hjemmefronten og regjeringen i London. Parolene var særlig viktige for å koordinere holdninger og handlinger når NS nazifiserte samfunnsområder som fagbevegelse, kirke, skole og idrett. Men det handlet også om hverdagslige saker som å holde kjeft, vise varsomhet, unngå provokasjoner, og plikten til å sende illegale aviser videre.

Advarte mot angivere

En fjerde kategori er advarsler mot nazister og angivere. Særlig i lokale aviser kan man finne sterke karakteristikker av dårlige nordmenn. Økenavn, personlige svakheter og adresse ble formidlet. NS-folk i ledende stillinger skulle man kjenne til. Særlig viktig var informasjon om hvem man ikke kunne stole på eller som var provokatører.

Et eksempel på en viktig sak, er mobiliseringen mot og motstanden mot NS-regjeringens forsøk på å registrere årsklassene 1921–23 for arbeidstjeneste. Frykten for Arbeidstjenesten (AT) og mulighetene for at utskrevne ungdommer kunne bli satt inn i militære oppdrag på Østfronten lå bak.

Forberedte rettsoppgjøret

På slutten av krigen var avviklingen av selve krigen et viktig tema. I 1944 ble konflikten mellom kommunistpartiet og hjemmefronten tilspisset. En politisk kamp om Norge etter krigen raste i avisspaltene. I begynnelsen av 1945 begynte man for alvor å forberede rettsoppgjøret med landssvikerne.

Mange av avisene holdt en relativt nøktern tone, advarte mot selvtekt, og henviste til at det var rettsvesenet som skulle forestå oppgjøret. Under lå likevel et krav om gjengjeldelse. I den bergenske avisen Fram 25. februar 1945 het det: «... men vi skal ha et raskt og effektivt rettsoppgjør, ingen byråkratisk sendrektighet, eller sentimental overbærenhet – slik som landssvikerne håper. Enhver sviker må stå til ansvar og få sin strenge velfortjente straff – enten han er stor eller liten …».

Gikk gjennom mange hender

De illegale avisene ble produsert under enkle forhold og med enkle midler. Trykkvalitet og papir bærer preg av dette. I tillegg bærer avisene preg av å ha vært lest av mange. De er tynnslitte, gjerne brettet, det er tydelig at de må ha gått gjennom mange hender.

Her er avkuttede sider, dårlig leselig trykk og noe av materialet er kun delvis bevart. På tross av at noe av materialet kan virke noe «medtatt», er det likevel et viktig supplement til kunnskapen om Den annen verdenskrig og hvordan mange nordmenn så på, og forholdt seg til, den tyske okkupasjonen av Norge.

Vi kan lese dem i dag

Avisene er også en viktig mediehistorisk kilde til å studere opinionsdannelsens mekanismer under sensur. Gjennom spredning av nyheter og paroler, spilte disse trykksakene trolig en vesentlig rolle med å bygge opp og koordinere «den tause motstanden». De formet en alternativ forståelse av krigens gang og hva som sto på spill.

Mange av de illegale avisene er nå tilgjengeliggjort for allmennheten på nettet. Etter hvert som basen bygges ut, vil det interesserte publikum, elever og forskere få tilgang til et stort krigshistorisk primærmateriale som gir unik tilgang til krigens brutale alvor, dens smerte og hat, etiske dilemmaer og politiske spill.

Vil du lese illegale aviser på nett? Diskuter saken under!