De ubestridte sannheter

Den virkelige verdikonflikten i Norge er ikke mellom muslimer og oss andre. Den finnes i Oljefondet.

TYPISK NORSK: En verdidebatt bør ha med seg det økonomisk-politiske aspektet. Hvorfor? Fordi samfunnet vårt er styrt hovedsakelig av andre mekanismer enn norsk kultur og innvandreres religiøse tro, skriver kronikkforfatteren. Odd Mehus (Arkivfoto)

  • Université Paris 1 Panthéon-sorbonne
  • Filosofistudent
  • Kaja Jenssen Rathe

Jeg klamrer meg til håpet om at målet for en verdidebatt faktisk er å skape et bedre samfunn, og ikke det å skape sensasjonelle, forenklede og lett salgbare konflikter for media.

Hvis det første er tilfelle, så bør diskusjonen om innhold og problemer i forbindelse med det vi kaller norske verdier snarest flytte fokus fra «norske» til det mye mer relevante «verdier».

Menneskerettigheter, likhet, demokrati og frihet, for å ta noen klassiske norske verdier, er hentet direkte fra den franske revolusjonen i 1789. At disse ofte blir redusert til tomme, lett manipulerbare ord blir tydelig da en strøm av avislesere, i rettferdighetens og ytringsfrihetens navn, krevde hjemsendelse av innvandrere «uten folkeskikk» etter hærverkene på Karl Johan i vinter.

Ingen vet lenger hva det snakkes om når ord kastes ball med på denne måten. Rettferdighet i forhold til hva? Folkeskikk i forhold til hva? Ytringsfrihet for hvem? Men likevel: En dårlig verdidebatt er bedre enn ingen verdidebatt i det hele tatt, etter som den i hvert fall inviterer folk til å diskutere hvilket samfunn vi vil ha.

Moralske konsepter er nyttige når de fylles med innhold, og debattsidene er heldigvis også fulle av innlegg som advarer mot å diskutere verdien av forskjellige verdier uten å ha gjort et forsøk på å definere dem først.

Et større problem enn mangelen på definisjoner, som det tross alt går an å gjøre noe med, er selve fokuset på at disse verdiene er norske. Debatten om hvilket samfunn vi vil ha dreies fort mot spørsmålet om hvilket samfunn vi ikke vil ha. Dette er for så vidt heller ikke et dårlig utgangspunkt for en verdidebatt, hadde det bare ikke vært for at Samfunnet-vi-ikke-ønsker ofte blir fremstilt karikert og ensbetydende med noe som først og fremst er ikke-norsk. Det umiddelbare resultatet av et uttrykk som «norske verdier» er nemlig at man gir tydelig inntrykk av at det finnes andre, truende, ikke-norske verdier, som vi vil unngå.

Som Edward W. Said sier i sin bok «Orientalismen» fra 1978: [Er] det noen mulighet til å unngå fiendskapen som uttrykkes ved inndelingen av for eksempel mennesker i «oss» (vestlige) og «dem» (orientalere)? Selv om Saids bok handler om et spesielt felt, nemlig historien om vestlige oppfatninger av Orienten, setter han lys på et generelt problem som fremdeles er høyaktuelt.

Han viser oss vanskeligheten med å kategorisere mennesker og kulturer uten samtidig å forutsette et hierarki mellom dem.

«Norske verdier» er ikke et nøytralt uttrykk. Det gjemmer skillet mellom norske og ikke-norske verdier, og det gjemmer et slags moralsk rankingsystem der de norske verdiene står i all sin uskyldighet over de slemme, ikke-norske verdiene som truer med å ta innpå, og som de norske verdiene må beskyttes mot. Disse ikke-norske verdiene blir ofte generalisert, blant annet av media, og ender ofte opp som for eksempel muslimske verdier. Her må avisene ta ansvar og vite hvordan journalisters evige fokus på en nærmest uløselig verdikonflikt mellom det norske og det ikke-norske skaper enda mer konflikt og mindre forståelse.

I Dagbladet i vinter (19. februar), med artikkelen «– Jeg lever for islam, og hater norske verdier!», presenteres en ung kriminell muslim som fritt slenger om seg med hatefulle uttalelser om norske og kristne verdier, uten at journalisten én eneste gang prøver å få ham til å nyansere sine utspill.

Han nører heller opp under konflikten og spør: «I fjor høst drepte Osama bin Laden og hans terrorister flere tusen mennesker i New York. Er det disse muslimske ekstremistene du i dag støtter?» Journalisten må vite at et slikt fokus mest av alt polariserer fiendeskapet.

Heller ikke spør han andre muslimer om deres mening om saken, og det generelle inntrykket vi sitter igjen med etter å ha lest artikkelen er at muslimene truer samfunnet vårt og våre norske, liberale verdier. Men er virkelig muslimene den største trusselen som møter det frie, demokratiske samfunnet vi ønsker? Jeg tror ikke det. Konflikten mellom verdier er nemlig ikke først og fremst en konflikt mellom kulturer.

Hvis vi klarer å se utover det rent moralske oppdager vi at en av de aller viktigste norske verdiene er den som kalles Oljefondet. Andre verdier er blitt politiske. Demokrati er en av dem, miljøvern en annen, økonomisk vekst en tredje. Og det fins mange flere. Det som kunne blitt en mer konstruktiv og mindre abstrakt debatt enn diskusjonen om det er umulig med et harmonisk forhold mellom norske og ikke-norske verdier, er en slags selvgransking.

Vi kunne prøve å finne ut hva som egentlig utgjør verdiene vi finner i landet vårt. Da måtte målet selvfølgelig være å grave dypere enn til de moralske klisjeene. Det ville også være relevant å diskutere motsetningene og styrkeforholdet verdiene imellom, slik vi finner dem innenfor et og samme (mer eller mindre multikulturelle) samfunn.

Vi trenger nemlig ikke reise langt for å finne verdikonflikter! Noen verdier er regnet som viktigere enn andre og prioriteres som regel først. Et viktig eksempel er hvor mye det reelle, politiske handlingsrommet, også i Norge, er begrenset til det som er mulig innenfor en ramme av markedslogikk og økonomisk globalisering. Dogmer som økonomisk vekst og effektivitet blir av mange ikke engang oppfattet som verdier, men som en del av virkeligheten og en udiskutabel forutsetning for god politikk som det er tabu å rokke ved.

Men når bedrifter må flytte produksjonen til land med billig arbeidskraft fordi våre egne fagforeninger står for sterkt til å tillate utnyttelsen av ansatte; når lokale bedrifter som prøver å overholde et minimum av etiske retningslinjer blir konkurrert ut av multinasjonale firmaer; når forpliktelsene fra Kyoto-avtalen ikke overholdes på grunn av bl.a. den norske velferdsstaten avhengighet av forurensende oljeproduksjon – da ser vi at det er en reell konflikt mellom en del av verdiene vi ønsker å forsvare og andre, økonomisk relaterte verdier. Og ikke bare er der konflikt; det er tydelig at det ofte er de økonomisk relaterte verdiene som vinner. Dette er ikke uproblematisk!

En verdidebatt bør ha med seg dette økonomisk-politiske aspektet. Hvorfor? Fordi samfunnet vårt er styrt hovedsakelig av andre mekanismer enn norsk kultur og innvandreres religiøse tro. Istedenfor å fortsette å gneldre om i hvilken grad muslimer bør slutte å blande politikk og religion kan det derfor være interessant å finne ut hvilke «ubestridte sannheter» og tabubelagte dogmer som begrenser vår alles politiske og moralske handlings— og tankefrihet. Noen av dem er kanskje nødvendige, men vi må kunne spørre oss om hvorfor. Først da får vi en konstruktiv verdidebatt som kan gi virkelige resultater.