Når tradisjon og ansvar blir tatt for gitt

Samfunnet tar for gitt at vernepleiere — tradisjonen tro - «tar ansvar for» arbeidet med utviklingshemmede. Det er ikke lenger en selvfølge.

Publisert:

MARIT PETTERSEN, høyskolelektor, Institutt for vernepleie og sosialt arbeid, HiB

«Mange vernepleiarar rømmer bufellesskapa» sto det i BT 19.03.07 . De synes det er «kulere å arbeide i psykiatri og rusomsorg», står det i oppslaget.

Dette bildet bekreftes både i egen og andres forskning om rekruttering til yrket: flere studenter enn tidligere søker seg til utdanningen med forventninger om å arbeide med for eksempel rus og psykiatri, mens dagens rammeplan for utdanningen tar for gitt at mennesker med utviklingshemming fortsatt vil være «en sentral målgruppe for vernepleiefaglig arbeid».

Mønsteret som tegner seg, er oppsiktsvekkende; enkeltstudenters opprinnelige engasjement for arbeidet med utviklingshemmede ved studiestart slukner i løpet av studiet. Det å velge å arbeide med psykisk utviklingshemmede skjer ikke automatisk, og det er kanskje ikke noe spesielt «kult». Det er mye «action» knyttet til rus og psykiatri, og det er mye omtale i mediene som kanskje gjør at disse områdene virker mer utfordrende.

VERNEPLEIE SOM fag og profesjon ble opprettet på slutten av 50-tallet fordi andre yrkesgrupper ikke ønsket å jobbe med utviklingshemmede. Behovet var å bygge opp en yrkesgruppe med en særskilt kompetanse. Etter ansvarsreformen tidlig på 1990-tallet, hvor mennesker med utviklingshemming i lovs form ble gitt likeverd og rettigheter på linje med andre borgere, synes vernepleiere, i tråd med samfunnsholdningen generelt, å ha «innstilt kampen». Er ikke utviklingshemmede liv og rettigheter nå ivaretatt tilfredsstillende som andre borgere? Man kan gjerne ta det for gitt, realiteten er imidlertid en annen. Det er fortsatt behov for noen som taler andres sak.

I dag er vernepleie en etterspurt 3-årig profesjonsutdanning rettet mot ulike typer funksjonshemninger, rusmisbrukere, aldersdemente og psykiatriske pasienter. Valgmulighetene innen faget har økt, men samtidig har altså interessen for den opprinnelige målgruppen sunket. Dette synes å føre til alvorlige dilemma for en utdanning opprinnelig rettet mot denne marginaliserte gruppen.

En konsekvens er at mennesker med utviklingshemming, som i liten grad selv kategoriserer og definerer sine behov, ikke lenger har noen yrkesgruppe til å «tale sin sak». Selvsagt er det ikke riktigere for vernepleiere å velge å arbeide med utviklingshemmede enn andre grupper, for eksempel i rus— og psykiatrifeltet. Utviklingshemmede er imidlertid så mye mer sårbare for å velges bort.

DE FLESTE AV DAGENS studenter er unge eller starter på vernepleierstudiet uten på forhånd å ha arbeidet med den tradisjonelle målgruppen. I dagens rammeplan er det ikke krav om at studentene skal ha praksis med utviklingshemmede, selv om noen av de elleve studiestedene i landet, deriblant Bergen, fremdeles krever det. Pålagt praksis er imidlertid upopulært. Studentene forventer stor valgfrihet.

Selv ikke i praksis er det en selvfølge at studentene fatter interesse for arbeidet. En av informantene mine, Eva, sier at hun «opplever at folk [i praksisfeltet] er lite opptatt av den kompetansen (¿) som kreves for å jobbe med utviklingshemmede (¿) de som var vernepleiere, de bare tok det som gitt, på en måte, at jeg visste hva de snakket om».

I tidligere rammeplaner var forpraksis ett av opptakskravene til vernepleierutdanningen og det var vanlig at studenter hadde arbeidet med utviklingshemmede før studiet. Slik kan en tenke seg at de «visste hva de snakket om». I dag er det under 1/3 som har slik forpraksis. Kan det være at vi lærere og vernepleiere ute i feltet fremdeles, kanskje ubevisst, tar for gitt at studentene generelt har forkunnskaper og at vi dermed ikke ser nødvendigheten av å formidle denne kompetansen tydeligere, eller anbefale den?

EVA HADDE MED seg både forkunnskapene og engasjementet, hun var en av de «dedikerte», som jeg har identifisert i min egen forskning og som forsker Astrid Gundersen ved vernepleierutdanningen i Telemark har anslått til å være ca 35 % av studentene. De dedikerte har vanligvis blitt oppmuntret til arbeid eller annen kontakt med utviklingshemmede før utdanningen. Eva forteller at hun etter videregående var uten jobb, men «så hadde jeg en venninne som jobbet med utviklingshemmede, og hun sa: «det tror jeg også du hadde likt» (¿) Sånn begynte det!».

De fleste kommer altså inn i utdanningen uten denne dedikasjonen. Interessen må derfor dannes i utdanningen. Har en utdanningsinstitusjon ansvar for å påvirke studentenes valg av arbeidsfelt? Kanskje er vi i utdanningen ikke flinke nok til å drive holdningsskapende undervisning og vise hvilke spennende utfordringer og muligheter som ligger i arbeidet med utviklingshemmede. Mange studenter forblir uberørt, eller uinspirert, og kanskje får de demotiverende fortellingene om «lite fristende bofellesskap» for stort spillerom i klasserommet i forhold til de gode historiene der studenter blir motivert til dette arbeidet?

HVIS VI SPØR, er det mange informanter som kan fortelle om situasjoner og opplevelser som har skapt engasjement i arbeidet med utviklingshemmede. En annen av informantene, Dag, forteller om en person han ble kjent med i praksis som ble et vendepunkt: «Hun hadde ingen kommunikasjon utenom smil, og det å kunne lese at hun var fornøyd og at jeg gjorde henne fornøyd ¿ det gjorde noe med meg. Jeg fant ut at dette er jo egentlig veldig spennende». Studenter kan oppleve nettopp det som var fremhevet i oppslaget i BT, det er et «givande felt med spennande menneske».

Kanskje vi ikke spør? Kanskje er vi lærere redde for at slike historier virker sentimentale, og utenfor en faglig og vitenskapelig diskurs? Eller er vi usikre på om dette feltet frister nok i en tid da høyskolene må konkurrere om studentene?

HAR IMIDLERTID vernepleierutdanningen et større ansvar enn andre profesjonsutdanninger fordi gruppen som tradisjonelt har hatt utdanningens hovedfokus, fortsatt trenger vår kompetanse? Har vi en kompetanse som betyr en positiv forskjell i livet til mennesker med utviklingshemming? Kan vi tilføre noe vesentlig til det skjøre og sårbare og vanskelige som et liv med utviklingshemming er?

I likhet med flere andre profesjonsutdanninger er vi stadig utfordret til å begrunne vår eksistensberettigelse faglig og moralsk, utad i samfunnet og innad i fagmiljøene. Samfunnet og nyere offentlige utredninger tar for gitt at vernepleiere viderefører sitt tradisjonelle virke. Det kan oppleves som ubeleilig å påpeke dette forholdet i en tid da pengestrømmen til høyere utdanning favoriserer populære yrkesvalg.