**Det er opplagt** at Norge må omstilles. Særlig innen transportsektoren har Norge store muligheter til å spille en viktig rolle som fyrtårn. Vi har kommet langt i å gjøre el-biler populære i befolkningen og har bygget ut elektrisk infrastruktur. Også innen utslippsfri sjøtransport har Norge fortrinn som bør utnyttes og videreutvikles.

Anders Bjartnes
BT

Men det viktigste Norge kan gjøre for klimaet — målt i tonn CO2 - handler om investeringer utenfor landets grenser. De to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, bør i fellesskap utvikle en reform som innebærer at Oljefondets finansielle muskel kan brukes i det godes tjeneste. Det er flere mulige modeller for hvordan Oljefondet kan bli en stor fornybarinvestor. Det pågår nå en utredning som mest sannsynlig vil åpne for at fondet får anledning til å investere i en ny aktivaklasse, såkalt «unotert infrastruktur». Stortinget har gitt sterke føringer i den retningen. En slik endring vil gjøre det mulig for fondet å ta direkte eierandeler for eksempel i en portefølje vindkraftverk som er i drift. Det vil være en positiv forandring, men ikke gi nevneverdig impuls til å utvikle en sterk grønn norsk klynge, som kan bidra til verdiskaping og arbeidsplasser også her i landet.

Erna Solberg og Jonas Gahr Støre kan gripe en slik mulighet ved å opprette et eget og dedikert «grønt» energifond - gjerne ved siden av at det åpnes for fornybarinvesteringer i regi av dagens oljefond. Det grønne energifondet måtte bli utstyrt med kapital fra dagens oljefond og et klart politisk mål - et «klimamandat». Slik kunne man skjære unna diskusjonen om det nåværende Oljefondet som «politisk aktør». Men avkastningskravene bør være de samme som til Oljefondet. Det grønne energifondet skal ikke drive bistand.

Les også:

Det grønne energifondet kunne inngå langsiktige partnerskap med norske aktører i den grønne klyngen, både finansinstitusjoner og utbyggere som Statoil, Statkraft og Scatec. Med kapital fra Oljefondet som kjerne kan Norge bygge opp en finansindustri med spesialkompetanse på fornybar energi og andre lavkarboninvesteringer, og slik bidra til å gi den grønne klyngen en finansiell ryggrad som er sterkere enn selskapene kan etablere alene.

Utbygging av fornybar energi er i sin natur en kapitalintensiv aktivitet. Investeringene er høye, mens driftskostnadene er svært lave. Kapitaltilgang er derfor en avgjørende forutsetning for det grønne skiftet.

Les også:

Et naturlig sted å starte vil være i offshore vind i Storbritannia, der Statkraft og Statoil snart står foran investeringsbeslutninger knyttet til gigantprosjektene på Dogger Bank. Her vil inntektsstrømmene være garantert fra den britiske staten. En nærliggende modell kan være at Statkraft/Statoil eier for eksempel 20 prosent og har ansvar for driften, mens det grønne energifondet tar resten av eierskapet som en finansiell investor. Danske Dong Energy har inngått slike avtaler med institusjonelle investorer og pensjonsfond.

Som eier i viktige selskaper som Statkraft og Statoil har politikerne muligheten til å stimulere til internasjonal vekst i sektorer som bidrar til kraftig reduksjon av klimautslippene, samtidig som verdiskapingen innenlands stimuleres. Den norske statens eksponering mot den fossile energisektoren er stor. Sammenlignes Statoil og Statkrafts investeringer, legges det nesten en tusenlapp i den fossile potten for hver hundrelapp som investeres i fornybar energi. Skjevheten i den norske statens eksponering mot energisektoren økes med andre ord måned for måned — i den fornybare energiens disfavør.

Les også:

Det er på tide med en snuoperasjon. De norske statskontrollerte og statseide selskapene kan ha stor påvirkning på klodens klima. En dreining i fornybar retning gir også god mening med tanke på å oppnå en bedre spredning av risiko.

Statoil har varslet forsterket satsing innen fornybar energi, og har mye å velge mellom, både når det gjelder teknologier og geografier. Det bør ikke ta veldig lang tid før konsernsjef Eldar Sætre og konserndirektør Irene Rummelhoff kommer opp med en strategi som peker ut retningen for hvor og hvordan Statoil ønsker å vokse innen fornybar energi.

Les også:

Det er gode grunner til at politikerne ikke bør legge seg opp i enkeltbeslutninger i selskapene. Men et overordnet grep staten som eier kan gjøre er å sette mål om at Statoil gradvis skal utvikle en CO2-fri inntektsstrøm, altså bygge opp aktiviteter som står seg i en verden der klimapolitikken strammes til.

Statkrafts internasjonale vekstmuligheter forutsetter at selskapet har tilstrekkelig tilgang på kapital. Statkraft har mange lønnsomme forretningsmuligheter utenfor Norges grenser. En delprivatisering av Statkraft etter Statoil— eller Telenor-modellen vil ha mange fordeler. Staten vil ikke lenger kunne tappe selskapet for kapital, og beslutningsprosesser kan gå mye raskere.

Alternativet er at staten kapitaliserer opp Statkraft ytterligere dersom selskapet klarer å utvikle gode prosjekter et eller annet sted i verden. Det trengs en mentalitetsendring der politikerne ser pragmatisk mot løsninger som underbygger selskapets langsiktige internasjonale vekst på en best mulig måte.

Med klimatrusselen som utgangspunkt er spørsmålet hvordan norske selskaper kan bidra til en akselerert utbygging av fornybar energi ute i den store verden. Slik kan Norge bruke den finansielle muskelen petroleumsutvinningen har gitt oss til å bringe verden på riktig kurs, vi kan bruke formuen i det godes tjeneste. Samtidig vil det redusere Norges eksponering mot fossil energi og bidra til å styrke sektorer som ikke er avhengige av høye oljepriser og fortsatt investeringsvekst i oljesektoren. Men det kreves politisk mot og evne til handling hos de politiske lederne for å få til en slik kursendring. Pilen peker på Erna Solberg og Jonas Gahr Støre.

Anders Bjartnes er forfatter av boken «Det grønne skiftet» og redaktør i nettmagasinet Energi og Klima/Norsk Klimastiftelse .