**2015 er det** store innvandringsåret, med opphav i begivenheter i Syria og Midtøsten. Men dette er ikke første gang: Alle nordmenn er bærere av mye eldgammel syrisk arv. Siste nytt fra forskningsfronten er at vi har en lekse å lære av bronsealderen.

Innvandringen til Norge falt sammen med at isen trakk seg tilbake. Odd Børretzen beskrev i «Det norske folks bedrøvelige liv og historie» hvordan den første nordmann forlot stammen i Danmark da solen begynte å varme og fulgte etter reinsdyrene nordover. Han fant belegg for hypotesen hvert år når vårsolen endelig varmet lavlandet, og nordmannens etterkommere tok med seg skiene til fjells.

Jarl Giske.

Molekylærbiologiske studier av vårt arvemateriale viser at vi i liten grad er i slekt med denne første nordmannen. Vi arver en kopi av hvert av våre 23 kromosomer fra hver av våre foreldre, og gir en av disse, eller en nykomponert blanding av dem, til hvert av våre barn. Dermed har barna sin egen spesielle blanding av sine besteforeldres kromosomer. Det er to unntak fra denne blandingsmekanismen:

Alle sønner får sitt Y-kromosom fra sin far og farfar, og disse danner en ubrutt rekke bakover på farssiden.

Alle våre celler inneholder noen små mitokondrier, som vi alle arver fra vår mor og mormor.

Mutasjoner i mitokondriet og Y-kromosomet akkumuleres dermed gjennom generasjonene og kan brukes til å danne stamtavler. For hver enkelt av oss sier disse mutasjonene bare noe om to av våre veldig mange forløpere, vår tipptippoldefarfar og vår tipptippoldemormor. Men når vi får undersøkt mange nok individer, fremkommer et bilde av befolkningens genetiske sammensetning.

Bruker sult som våpen i Syria:

En annen nyvinning er å kunne analysere DNA fra fossilt materiale: Fra levninger i graver, myrer eller der isen trekker seg tilbake. Det har gjort at vi er midt inne i en spennende vitenskapelig periode der molekylærbiologi blir et av de viktigste arkeologiske redskapene, og setter oss i en helt ny posisjon for å forstå vår innvandringshistorie.

Dette er fortellingen om Y-kromosomene, for de er de mest detaljerte av disse historiebøkene.

De første jeger/samlere kom til landet vårt for 12.000 år siden. De var få og uvitende om at jordbruk var i ferd med å utvikles i Midtøsten. Noen jordbrukere begynte på en reise vestover Middelhavet og nordover langs kysten av Atlanterhavet, mens andre svingte tidlig inn i det kontinentale Europa.

Diagrammet viser andelen av Y-kromosomer i den norske befolkningen. Bare 1,3 prosent av våre tipptippoldefedre kommer ikke fra disse fire innvandringene som er vist som piler på kartet.I1: 37,3 %R1a: 26,3 %R1b: 31,3 %N3: 3,8 %Rest: 1,3 %

De første bøndene i Norge hadde flyttet gradvis nordover fra Tyskland og kom til området rundt Oslofjorden og sørvest til Lista i slutten av steinalderen, for 6000 år siden (et par tusen år etter Universitetsmuseets nylig omtalte hodeskalle fra Bønes som ble skilt fra kroppen sin). Vi kan følge Y-kromosom-varianten I1 fra Syria/Tyrkia til Skandinavia. Her møtte de jegerne, og mitokondriene våre forteller at de første bøndene tok noen av jegernes døtre til ekte. Få jegersønner endte derimot som bondearvinger.

Nesten 40 prosent av Y-kromosomene i den norske befolkningen (før innvandringen i etterkrigstiden) er etterkommere etter disse syriske utvandrerne, og andelen er størst på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag. Disse første bøndene innførte høvdingdømmer og tilhørte den nordeuropeiske traktbegerkulturen.

De av oss som ikke har vår tipptippfarfar fra Syria, har trolig en fra Ukraina eller Russland.

De av oss som ikke har vår tipptippfarfar fra Syria, har trolig en fra Ukraina eller Russland. De to neste bølgene som skyllet inn over Norge, kan spores tilbake til Jamna— eller Yamnaya-kulturen på de ukrainsk-russiske steppene i bronsealderen. Disse to nabogruppene har satt store genetiske spor i Eurasia:

Den første (R1a) kalles stridsøkskulturen av arkeologene og kom til Skandinavia via Hviterussland og Tyskland for knappe 5000 år siden. De dominerer i dag i Øst-Europa.

Den andre (R1b) kom via Donaudalen og Tyskland og dominerer i dag i Vest-Europa.

Bare i Norge og Sverige er de omtrent like vanlige, med 25— 30 prosent av befolkningen hver. R1b er vanligst på Sør- og Vestlandet.

Jamnakulturen var den eldste som brukte det som ble til de indoeuropeiske språkene, spredt fra steppene på grunn av evnen til å bruke hest både i jordbruk og krig. Her hos oss møttes tre folkegrupper i bronsealderen, de første bøndene (I1), den østlige R1a og den vestlige R1b. I denne blandingen oppsto den nordiske bronsealderen, der det urgermanske språket ble til gjennom blanding av disse folkegruppenes språk, med de sist ankomne R1b som mest toneangivende.

Knappe fire prosent av nordmennene bærer Y-haplogruppen N3, og mange av dem er av samisk opphav. N3 er dominerende i Finland og har kommet til Nord-Norge fra øst eller sørøst. Også de første bøndene (I1) og R1a er vanlig blant samer. Samene er dermed ikke etterkommere av Komsakulturen eller andre som i levde i Europa i titusenvis av år etter istiden, og de er heller ikke «nokke for seg sjøl».

Den samiske språkfamilien ser ut til å ha skilt lag til separate språk rundt begynnelsen av vår tidsregning. Sannsynligvis oppsto den på samme måte som de urgermanske språkene: Gjennom kulturblandinger.

Hilde Sandvik:

Høstens flyktninger er den andre bølgen fra Syria/Tyrkia til den skandinaviske halvøy, vi selv stammer fra den første. Vi er alle en miks av fire eldgamle linjer: Det norrøne av syrere (I1), Jamna (R1a og R1b) og litt fra de første jegerne. Det samiske er sammensatt av syrere (I1), Jamna (R1a), nordøstlige (N3) og litt fra de første jegerne. Enda eldre forløpere til alle disse linjene hentet også noen gener fra neandertalerne for 40.000 år siden.

Så hva mer hadde de med seg enn Y-kromosomer, disse søringene? De opprinnelige europeiske jegerne var mørke i huden, bortsett fra i Skandinavia. Vi har imidlertid fått våre gener for lys hud fra bøndene. Ettersom jordbruk ble viktigere, ble det fordelaktig å kompensere for mindre D-vitamin i kosten med lys hud. Selv om de hadde husdyr, tålte de ikke melk som voksne. Det gjorde heller ikke Jamna-bøndene.

Først for 4300 år siden spredte laktosetoleransen seg gjennom Europa. Omleggingen til mer vegetarkost førte imidlertid også til genetiske endringer som ga grunnlag for helseplagene ulcerøs kolitt, cøliarki og irritabel tarm-syndrom. De lyse øynene er en arv fra de første europeiske jegerne, overført til bondens sønner og døtre fra hans kortreiste kone.

Det er ikke noe som heter «egentlig». Vi skal heller være stolte av at det norrøne og det samiske oppsto ved at folkegrupper møtte hverandre som fremmede, klarte å leve sammen, og laget nye felles språk og kulturer som nå har blomstret i tusenvis av år.