Atter en gang viser en ny Pisa-undersøkelse at norske skolebarn har dårlige kunnskaper sammenlignet med andre land, og atter en gang ropes det om kvalitetsforbedringer i skolen.

Er norsk matematikk i krise? Skolesystemene i Asia gjør at barna scorer høyt på tester i ung alder. Sammenligner vi for eksempel norske fjerdeklassinger med asiatiske barn i samme alder, er det slett ikke ubegripelig at norske barn gjør det dårligere. Spørsmålet er om dette er noe stort problem for det norske samfunnet.

«All time high»-resultater

Jeg har hatt gleden av å undervise tusenvis av norske ungdommer i matematikk og statistikk ved Norges Handelshøyskole. Vi kunne gjerne ønsket oss bedre forkunnskaper, men faktum er at sluttproduktet likevel blir svært godt. Vi opplever jevnlig at våre beste studenter blir tatt opp ved eliteinstitusjoner i utlandet, og at de til og med hevder seg i toppen der. Kan det være at problemene er mindre enn vi vil ha det til?

Jeg har vurdert masterutredninger i matematikk ved Universitetet i Oslo i 25 år, og kjenner ikke til noen med tilsvarende erfaring. Jeg kan forbløffet konstatere at prestasjonene de 3— 4 siste årene har vært i retning av «all time high». Dette lar seg vanskelig forene med en fullstendig krise i faget.

I den samme fellen

Nei, vi ønsker ikke å konkurrere på lik linje med land i Asia. Jeg er professor i matematikk og har sittet i flere komiteer som har diskutert denne problemstillingen. Jeg har også lest den forrige TIMSS-rapporten i sin helhet, så jeg anser meg derfor meningsberettiget i saken. De som hevder at dette er en uholdbar situasjon, har ikke forstått hvorfor dette skjer, men jeg skal ærlig innrømme at jeg selv har gått i akkurat den samme fellen.

For halvannet år siden skulle min sønn begynne på skolen. Ettersom jeg hadde hisset meg opp over stadig svakere resultat på internasjonale rangeringer, mente jeg det var en god idé å la ham gå på en privatskole.

Hvis vi er blitt så fattige at vi må stjele barndommen fra våre barn, da kan ikke all verdens rikdom redde oss fra fattigdommen.

Skolen var god, men det dukket raskt opp et problem: De andre barna på skolen hadde lært å lese og skrive da de var 4 år gamle, og undervisningen var lagt opp deretter. Omtrent samtidig fikk jeg kontakt med en norsk professor som hadde bodd flere år i Kina og som kunne gi en førstehånds orientering i kinesisk liv på grasrota.

Hvis vi er blitt så fattige at vi må stjele barndommen fra våre barn, da kan ikke all verdens rikdom redde oss fra fattigdommen.

Drives til vanvidd

En rekke land i Asia scorer høyt på internasjonale rangeringer som Pisa og TIMSS, men de betaler en høy pris for suksessen. I teorien skal barna lære å lese og skrive når de er fire år gamle, men overivrige foreldre begynner gjerne når barna er 3 år i frykt for at de ikke skal klare seg i barnehagen. Konkurransen i skolesystemet er så hard at barna drives til vanvidd i ung alder. Ingen foreldre ønsker dette systemet, men de har ikke noe valg. Det er et klassisk eksempel på «The tragedy of the commons», en økonomisk teori der aktørene konkurrerer hverandre i hjel på tross av at de vet det ikke er gunstig for helheten.

Norsk skole skal ikke ha som mål å konkurrere med utlandet hvis prisen er at vi må stjele barndommen fra barna våre. Min sønn går nå på en vanlig norsk skole og stortrives med det, og lærerne der gjør en fantastisk jobb med å utdanne barna. Jeg gikk i den fellen at jeg grovt undervurderte viktigheten av skolen som en sosial prosess som utdanner barna til å fungere sosialt i det norske samfunnet samtidig som de lærer nok i forhold til sin alder. Dette skal være skolens overordnede mål, og jeg er ikke lenger i stand til å se noen omfattende krise i norsk skole.

Mer stas å være lærer

Hvis vi ønsker en kvalitetsforbedring av norsk skole, bør samfunnet innrette seg slik at det blir mer stas å være lærer. Lærerne må kunne stå oppreist og være stolte av den jobben de gjør. Det oppnår vi ikke ved at vi til kjedsommelighet omtaler norske lærere som om de var kunnskapsløse idioter. Den negative mediedekningen fører kun til en ytterligere senking av status, og resultatet er at problemene forsterkes.

Jeg, som alle andre, ønsker naturligvis at skolen skal være best mulig. Problemene vi møter er dessverre en naturlig konsekvens av velstandsutviklingen, og betyr ikke at vi prioriterer veldig galt i skolen. Trolig har vi noe å lære fra Finland. Selv om finnene er de første til å innrømme at de kanskje scorer ufortjent høyt på internasjonale rangeringer, er det liten tvil om at finnene har klart å skape en mye større entusiasme omkring skolen. Til tross for relativt lav lønn, er det en strøm av finske ungdommer som ønsker å bli lærer. Slik er det ikke lenger i Norge, og det er en utvikling vi bør forsøke å snu.

Mennesker lever i lang tid, og det har liten eller ingen betydning om vi når toppen av intellektuell metning i 18-årsalderen, eller om vi trenger noen ekstra år med modning. Resultatene fra Pisa-testen er uinteressante, og jeg har ingen plan om å lese rapporten. Rapporten sier ingenting nytt. Det bør ikke være noen norsk målsetting å ligge på topp på slike rangeringer, til det er prisen for høy og konsekvensene for marginale.