Prinsippene som forsvant

Narkotikalovgivningen og sexkjøpsloven bygger på et prinsippløst syn på å bruke forbud og straff som politiske virkemidler. Det blir dessverre sjelden påpekt i debatten.

Publisert Publisert

URIMELIG: Ønsker vi å leve i et fritt og åpent samfunn, kan det ikke være rettsstatens oppgave å rette pekefingeren mot det noen personlig vil mene er galt, unødvendig eller uverdig, skriver Erlend Kragh Nyhus. Arkivfoto: Tor Høvik

  • Erlend Kragh Nyhus

Enten vi debatterer om hasj skal legaliseres eller om sexkjøp skal være lovlig, blir det kun en debatt om virkning. Prinsipielle synspunkter glimrer med sitt fravær. Det er en debatt om virkning.

Mens tilhengerne av lovverket argumenterer for at forbudslinjen fører færre inn i rusavhengighet, blir motargumentene stort sett redusert til et forsøk på å vise at dette ikke nødvendigvis stemmer. Dessuten hevdes det at hasj ikke er så farlig som tidligere antatt og at kriminaliseringen medfører store utgifter for staten som kunne vært unngått.

Dette er gode argumenter i og for seg. Det mest tungtveiende argumentet mot dagens forbud er imidlertid ikke at lovverket ikke fungerer etter sin hensikt, men at hensynene bak lovverket er galt fundert. Forbudet mot personlig bruk av narkotika og kjøp av frivillig sex bygger på et enkelt pragmatisk resonnement: Dersom virkningene på samfunnsnivå er ønskelige, er det riktig å forby og til og med straffe en handling. Vi er forhåpentlig flere enn debatten kan gi inntrykk av som mener at det er et altfor enkelt utgangspunkt.

Les også

Loven er en gledesdreper

I debatten rundt det foreslåtte tiggeforbudet er prinsipielle synspunkter fremtredende. I et liberalt samfunn som Norge skal det ikke være ulovlig å be om hjelp. Vi ønsker et samfunn hvor folk som lever vanskelig og annerledes ikke børstes inn under teppet.

I debatten rundt narkotikalovgivningen og sexkjøpsloven er slike synspunkter derimot som regel fraværende. Det er vanskelig for mange å forstå hvorfor vi skal beskytte folks mulighet til å ruse seg på skadelige midler, eller selge sin egen kropp. Det kan virke som om dette ikke er beskyttelsesverdige interesser.

En tydelig talsmann for et slikt syn er stortingspolitiker Jan Bøhler (Ap), som hevder at sexkjøp bør forbys fordi det er «galt i seg selv». For ham er sexkjøpsloven også en holdningsskapende lov — sexkjøpsloven hjelper oss til å få et «riktig» moralsk syn på sex. Synet er parallelt med det som kan leses ut fra justisdepartementets høringsuttalelse i forbindelse med vedtakelsen av loven, hvor det fremholdes at «… kjøp av sex er uønsket uansett årsakene til at den enkelte selger sex».

Les også:

Les også

Prinsipielt forfeilet lov

Ønsker vi å leve i et fritt og åpent samfunn, kan det ikke være rettsstatens oppgave å rette pekefingeren mot det noen personlig vil mene er galt, unødvendig eller uverdig. Hva som skal være lovlig å gjøre og ikke må bestemmes ut fra en objektiv vurdering av virkningene handlingen har på andre. Personlige holdninger knyttet til moral eller religion kan rett og slett ikke være nok til å begrunne et forbud dersom påstanden ikke kan forsvares ut fra en slik betraktning. Alternativet, i sin rene form, er diktatur, for ikke å si sharia.

Om det er betenkelig at staten forbyr en handling, er det desto mer betenkelig at den straffes. Narkotikalovgivningen og sexkjøpsloven bærer lite preg av en slik oppfatning. Tvert imot vitner bestemmelsene om et særdeles uproblematisert syn på det å bruke straff som politisk verktøy.

Tanken er altså at en handling kan straffes fordi straffebudet skaper en ønsket preventiv effekt, uavhengig av om straffen i det enkelte tilfellet oppleves rettferdig. Om noen røyker hasj i sitt private hjem, kan dette vanskelig sies å være skadelig for andre. Ved å straffe også den personlige bruken ønsker man imidlertid å skremme folk fra å bruke hasj generelt, og på den måten forebygge rusrelaterte problemer. Tilsvarende er argumentasjonen knyttet til forbudet mot kjøp av sex og den antatte virkningen på menneskehandel.

Les også

Skutle bøtelagt for narko-sopp

Ved vurderingen av om en handling skal straffes, kan vi ikke bare se på virkningene av straffebudet på samfunnsnivå. Vi må vi løfte blikket for hva straff faktisk er og bør være for den straffede. For Høyre-politiker Erik Skutle medførte det å bruke hasj ikke bare bot, men muligens også slutten på en lovende politisk karriere. For elevene på flere videregående skoler i Bergen innebar det å miste førerkortet. For forelderen kan det bety å miste omsorgen for sitt barn. Og for mange innebærer det å miste jobb og anseelse. Straff er mer enn bare straffereaksjonen. Straff er samfunnets skjennepreken; den ytterste form for maktutøvelse vi forbeholder oss retten til når det virkelig stormer. Straff bør være noe den straffede fortjener. Og det bør være noe vi alle kan stå bak.

I et slikt perspektiv kan bruk av narkotika og kjøp av frivillig sex ikke straffes. På samme måte som det å tigge eller å bistå en som tigger ikke kan straffes. Kanskje kan et tiggeforbud føre til mindre organisert kriminalitet. Men dette gjør det ikke mindre urettferdig overfor den straffede, som i sin fattigdom ber om hjelp, og av staten blir møtt med reprimande og bot. Loven kan ikke ta alt i ett sveip. Ved bruken av straff som virkemiddel må vi spørre oss: Er dette en handling som fortjener å straffes? Kan jeg som borger av samfunnet stå bak denne reaksjonen, med alt den innebærer for den straffede?

Ved bruken av straff som virkemiddel må vi spørre oss: Er dette en handling som fortjener å straffes?

Unnlater vi å stille slike spørsmål finnes det ingen grenser for hva vi kan finne på å straffe andre mennesker for. Tiggeforbudet er et ypperlig eksempel på nettopp det.

Til syvende og sist handler dette om å være bevisst på hvem man stiller til veggs for andres lidelse. Menneskehandel er menneskehandlernes ansvar. Skytset må rettes mot dem. At en person blir avhengig av rus er tragisk, men ikke andre rusbrukeres feil. En tragedie henger ikke alltid sammen med en forbrytelse.

Iblant må vi rett og slett forsone oss med at det finnes grenser for hva som kan løses politisk. I alle fall med forbud, og i særdeleshet med straff. Iakttakelsen av det er et kjernepunkt i en rettsstat med integritet.

Publisert